Ved utgangen av 1920 tallet økte trålefisket øst i Barentshavet og på feltene ved Bjørnøya. Det var engelskmenn og tyskerne som dominerte dette trålefisket, men andre nasjoner var og representert. Den utenlandske tråletrafikken skapte stor aktivitet i havner langs kysten også i Tromsø. Mange fartøy stoppet i byen for å bunkre kull, is, vann og andre forsyninger.
På slutten av 1920 tallet ble det diskutert at man hadde behov for et is- og kjøleanlegg i Tromsø. I 1928, ble det nedsatt en kjølelager-komite med 2 medlemmer fra hver av Handelstanden, formannskapet og Fiskeriforbundet. Det ble påpekt at et kjøleanlegg i Tromsø var absolutt nødvendig, da fiskerne daglig tapte penger på at byen manglet et slikt anlegg. Det skulle gå noen år før man fant en løsning, men det ble gjort mye for å skaffe et isanlegg for fisket.
Til å begynne med ble det tatt ut is i Jøkelsfjord i Kvænangen fra en isbre. I følge boka Tromsø bys historie, var det høsten 1928 10 ferskfiskeksportører som hver hadde et forbruk på om lag 1000 tonn is i året. Det første isdamanlegget i Tromsø ble etablert ved Evjendammen ved Teglverket i Tromsdalen, og det ble etablert et isanlegg ved Lomvatnan nord på Tromsøya. Etter hvert ble det etablert et stort isanlegg på Røsneshamn. Anlegget ble etablert våren 1930 av Harald Berg. Det ble tatt ut is fra Ringvannet som lå like oppfor utskipningsstedet. Det sies at hver gang isen ble innhøstet skapte dette arbeid til mer enn 30 personer og både fryseriet og isanlegget ble sett på som en viktig institusjon på Ringvassøya.
Det blir beskrevet at anlegget var Skandinavias største naturisanlegg. Fryseriet hadde en lagringskapasitet på 25 000 tonn naturis, og det sies at ved innhøstingen av is var over 30 personer i arbeid. Anlegget var i drift fram til 1941, da ble det okkupert av tyskerne. Etter krigen kom det ny teknologi, som gjorde at grunnlaget for produksjon av naturis var borte.