Folkedrakttradisjonen henger både sammen med lokale tradisjoner og europeisk tradisjoner. De europeiske forbildene har heller ikke vært upåvirket av resten av verden. Som andre klesdrakter har folkedraktene blitt påvirket av mote, og men også av tilgjenglige materialer og teknikker. Folkedraktene var ulike alt etter hvilket område i Norge drakta ble brukt. Dette er noe som også gjenspeiler seg i dagens bunader.
Begrepet bunad
Begrepet bunad var det Hulda Garborg som innførte da hun skrev boken Norsk klædebunad fraa ymisir bygdir tidlig på 1900-tallet. Bunadene som blir laget i dag har varierende historisk opprinnelse, men felles er at de har folkedraktene eller gamle lokale draktplagg som inspirasjonskilde. Bare et lite fåtalls drakter har vært i mer eller mindre ubrutt tradisjon.
Bunadbruk i Norge
De aller fleste land har en videreføring av sine folkedrakter, men disse blir ofte mest brukt i forbindelse med ulike typer oppvisninger eller ved markedsføring av sine land. Bunadbruken i Norge er noe annerledes, vi bruker den i ulike festlige sammenhenger som for eksempel bryllup, barnedåp, konfirmasjon og på vår nasjonaldag 17. mai. Bunaden blir også brukt når vi skal representere og den regnes som gallabekledning. Uansett bruker vi i dag bunaden i tillegg til våre vanlige, daglige klær. Tidlige tiders folkedrakter på landsbygda var i forskjellige varianter også klær for dagliglivet.
Bunadstilvirkning
Arbeidet og teknikken med å tilvirke bunadene hører nettopp dagliglivet til. Mange timer går med til de forskjellige fasene i prosessen med å skape plaggene. Arbeidet er både tidkrevende og krever spesialkunnskap og ferdigheter. Husfliden har i nyere tid vært den sentrale aktøren på bunadsfeltet. Et stort nettverk av dyktige veversker og syersker – tradisjonelt har dette vært kvinnearbeid - har skapt bunadsplagg for Husfliden. De har videreført en kunnskap overlevert mellom generasjonene og sikret kontinuitet og høy kvalitet i faget. I dag er rekruttering vanskelig. Lønnsforhold og andre betingelser er ikke konkurransedyktige for de fleste, og de spesialiserte ferdighetene står i fare for å dø ut. Hvem skal ta over?
Under press
Tradisjonell tilvirkning er i dag under press, samtidig som flere ønsker seg drakter. Resuktatet kan bli at kvalitet, historisk innsikt og lokale variasjoner viker for mer tidseffektiv tilvirkning. I dag blir mange bunader produsert etter ”kjolesømprinsippet” og ikke etter de gamle teknikkene som ble brukt i våre folkedrakter. Dette gjør at plagget får et annet uttrykk enn deres forbilder. I tillegg mister vi mye av den håndverksmessige kunnskapen som ligger i en bunad sydd og tilpasset etter folkedraktprinsippet.
Stipendiat i bunadstilvirkning
Bunadstilvirkerfaget er et lite, men avgjørende viktig fag for å kunne ivareta det mangfold vi har av bunader. Det er i dag regnet som et truet håndverksyrke i Norge - med eget svennebrev. Det er også satt i gang muligheter for spesialisering utover fag- og svennbrevsnivå. Ved Norsk Handverksutvikling på Lillehammer er det tilsatt en stipendiat i bunadstilvirkning. Stipendiatordningen gir mulighet til å fordype seg i faget over en tre års periode og er svært viktig for å gi mulighet for spesialisering utover fag- og svennebrevsnivå. Stipendiaten arbeider både praktisk med fasong eller snitt, materialvalg og produksjon og med å sette folkedrakttradisjonene inn i en større sammenheng. Å ta vare på gamle håndverksmessige tradisjoner betyr også å sette dem inn i en moderne sammenheng. Hvem vet, kanskje nettopp denne kunnskapen kommer til å prege noe av framtidens moter?
Om forfatteren:
Eivind Falk er leder for Norsk Handverksutvikling på Lillehammer. Han er cand mag, bedriftsøkonom og høgskolekandidat i Folkekunst fra HiT.