Gravhaugen lå den gang i ensom majestet med et flott grønt landskap rundt seg. Til lyden av elva og bulderet fra fossen oppi svingen nøt den dagene. Men så skjedde det noe.
Det kom folk og hus, og de kom nærmere og nærmere. Før var det god plass rundt den. I sine velmaktsdager var den stor og fin og bred over baken, men så kom det et hus og skavet av litt på den ene siden. Så kom det en parkeringsplass på den andre siden. Men den ligger der fortsatt, kanskje mer som en ensom fallert majestet. Tenk på historiene den kunne fortalt om folk og fe, husbygging og veier. Gravhaugen har opplevd mye og det er ikke slutt ennå.