Blyglassvindu i Stemsrudstua på Glomdalsmuseet i Elverum, Hedmark. Dette er ei såkalt «ramloftstue», en laftet bygning med ei stor, enetasjes stue i den ene enden og med et sovelof...
Dateringa av Stemsrudstua har vært et tema som har vært viet mye oppmerksomhet. Eilert Sundt var den første som viet ramloftstuene, representert ved Løkrestua fra Lom, faglig oppm ...
Dateringa av Stemsrudstua har vært et tema som har vært viet mye oppmerksomhet. Eilert Sundt var den første som viet ramloftstuene, representert ved Løkrestua fra Lom, faglig oppmerksomhet. Den var bygd i 1764. I forbindelse med oppussingsarbeid i Stemsrudstua i 1779 skal håndverkerne ha funnet et innskåret årstall. Med utgangspunkt i det man mente å ha sett og lest fikk daværende eier, storbonden Ole Colbiørnsen, lagd ei tavle, der det blant annet sto at «dette Huus efter en nu Beklædt Mastes Widnesbyrd, opbygget Aar 1324». Ifølge tradisjonen skulle stuerommet ha vært en middelaldersk gjestehall. Mange, inkludert Eilert Sundt, trodde på dateringa. Den første fagpersonen som uttrykte skepsis var antikvar Nicolay Nicolaysen, som tvilte på teksten og framholdt at en gjestehall fra middelalderen ville hatt åre som ildsted og en helt annen takløsning. Han mente at ramloftet og mønsåstaket måtte være fra etterreformatorisk tid. Liknende tanker hadde Hilmar Stigum, som skrev at «etter laftene å dømme, passer det svært godt å tenke seg at stua er bygd en gang på 1500-tallet, og årstallet på masten er antakelig en feillesning for 1524». Da Glomdalsmuseet ble etablert var det mange som mente at museet burde sikre seg huset, men eieren mente han satt på et klenodium, og satte prisen høyt. En av de pengesterke skogeierne i museets styre foreslo å kjøpe hele garden, noe som ble gjort. Dermed ble både ramloftstua, stabburet og et nyere våningshus flyttet til museet, det siste som kontorbygning. Slik ramloftstua sto på Stemsrud var den preget av ombygginger og moderniseringer. På museet ble den gjenoppført med professor Johan Meyer som konsulent. Heller ikke han var overbevist om at bygningen var reist i 1324, men han trodde at den var fra 1300-tallet, eller i hvert fall fra middelalderen, og restaureringa kom til å preges av dette. Mye av det opprinnelige tømmeret ser ut til å ha blitt skiftet ut. Museets formidling og bruk av bygningen var også lenge preget av tradisjonen som tavlene fra 1779 formidlet. I 1976 utførte dendrokronologene Sigurd Aandstad og Finn Stemsrud analyser av prøver fra tømmeret i huset. Deres konklusjon var at det eldste veggtømmeret var hogd i 1631, og at den gigantiske mønsåsen hadde stått på rot i skogen til 1724. Med henvisning til 1631-dateringa og den størrelsen og soliditeten som preger Stemsrudstua, har den siden siste halvdel av 1970-åra vært presentert som en bygning som skulle markere prestisjen til en nyrik skogeier fra den tida da tømmerhandelen i Solør begynte å få et betydelig omfang.
SubjectBlyglassvindu i Stemsrudstua på Glomdalsmuseet i Elverum, Hedmark. Dette er ei såkalt «ramloftstue», en laftet bygning med ei stor, enetasjes stue i den ene enden og med et soveloft, «rammen» over kovedelen i den andre enden av bygningen. Den sistnevnte enden av slike bygninger fikk altså to etasjer, med møneretningen vinkelrett på møneretningen i stuerommet. Dette fotografiet er tatt mot vinduet som slapp lys inn i koverommet i første etasje, under trappe og svalgangen mot rammen ovenpå. Her er lysåpningen 98 centimeter bred og 68 centimeter høy, målt mellom ytterkantene på to vindusgrinder med en vertikal midtpost mellom. Glassflatene er sammensatt av mange små ruter, sammenføyd ved hjelp av blystrimler og avstivet ved hjelp av horisontale jernspiler, forankret i vinduenes trerammer. Slike vinduer var vanlige i tider da man ikke hadde metoder for å produsere store glassflater. Norge fikk flere glassverk på 1700-tallet, og av disse ble verket i Hurdal den største leverandøren av vindusglass. De produserte såkalt «kronglass». Først blåste glassverksarbeiderne glasskuler. Disse ble overført til krokete avspenningsjern, der pustepipene ble sprengt fra. Etter oppvarming ble glasskulene satt i rotasjon. Dette førte til at åpningene etter pustepipene utvidet. Etter flere oppvarminger, avbrutt av rotasjoner, ble kulene gradvis til runde skiver, som man kunne skjære ruter ut av. Rutene ble forholdsvis små. Sammenføyningene mellom rutene i vindusgrindene var altså av bly, et forholdsvis billig tungmetall som var relativt lett formbart uten at det var nødvendig å eksponere det for ekstremt høy varme. Blyglass var den vanlige vindustypen i Norge fram til midten av 1700-tallet, i mange områder enda lengre. Seinere fortsatte man å bruke blyglass i praktbygninger, der linjeføringa mellom blyfugene, formen og fargetonen i rutene kunne brukes til å forme bilder som kunne gjøre stort inntrykk på den som betraktet dem innenfra ved høylys dag. At Stemsrudstua er utstyrt med blyglassvinduer skyldes at de som gjenoppførte den på museet var klar over at bygningen var svært gammel og hadde noe overdrevne oppfatninger om hvor høy alderen var – se fanen «Opplysninger». Bygningen er uansett så gammel at den opprinnelig kan ha hatt blyglassvinduer. Vi kan imidlertid ikke utelukke at de vi ser på dette fotografiet ble lagd i forbindelse med gjenreisinga av bygningen på museet – tilpasset eksisterende lysåpninger i vegglivet.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».