Seilfly av typen Bergfalke II/55 over flystripa på Rognan.
Asbjørn Borge bygde, som mange andre gutter, sine egne modellfly. Sommeren 1952 deltok han på en av Flyvåpenets sommerleirer for flyinteressert ungdom på Bardufoss Flystasjon – et ...
Asbjørn Borge bygde, som mange andre gutter, sine egne modellfly. Sommeren 1952 deltok han på en av Flyvåpenets sommerleirer for flyinteressert ungdom på Bardufoss Flystasjon – et tiltak iverksatt for å stimulere rekrutteringen til våpengrenen.
En høstdag i 1960 fikk Borge se et seilfly for første gang. En av NAKs Bergfalke II stod ferdigmontert utenfor Hangar B på Bodø Hovedflystasjon. Borge kom i prat med seilflyinstruktør og flymekaniker ved 719 skvadronen, Finn Heimdal. Dagen etter meldte han seg inn i Bodø Flyklubb (stiftet 1947). Første instruksjonstur med seilfly fant sted 30. oktober 1960 og den 19. februar hadde Borge sin første flytime i et småfly.
Flyklubben hadde bare ett slepefly, en Piper Cub (LN-SAI). Seilflyet hadde ett hjul, like under cockpit. Ved oppstart måtte to personer holde hver vingetipp og løpe med til farten var høy nok til at seilflypiloten kunne holde flyet stabilt ved hjelp av rorene. For seilflypiloten var det om å gjøre å holde seilflyet i balanse og i riktig posisjon bak slepeflyet. Slepet gikk til rundt 450 meters høyde før seilflypiloten løste ut slepelinen og la seg mot venstre. Slepepiloten la samtidig kursen mot bakken. Han slapp sin ende av lina rett før han landet. Selve slepet tok oftest rundt 4 – 10 minutter, avhengig av hvor høyt man skulle. Vanligvis vil et seilfly tape høyde etter at slepet er avsluttet. Piloten må alltid vite hvor flystripa lå og så planlegge resten av flyturen og landingen ut fra dette. Klubbmedlemmene som stod og ventet på tur, tok imot flyet og trillet det inn til oppstillingsplassen.
På 1960-tallet var det ikke flytrafikken i Bodø så stor. Klubben fikk ofte flytid på kveldene eller søndag formiddag. På dagtid kunne det være mange jagerfly på vingene.
Kjøp og drift av seilfly og småfly var en stor kostnad for den enkelte. Selv for flyklubbene var dette en betydelig utgift. Rett etter krigen var det dessuten vanskelig å skaffe fly. NAK og Flyvåpenet var viktige bidragsytere gjennom finansiering av både flymateriell og kurs.
Flyklubbene holdt seilfly og småfly, drev flyopplæring og reparasjon av fly. Dessuten var modellbygging og -flyging en del av klubbenes virksomhet. Var man klubbmedlem ble både opplæring og flyging mye enklere – og antagelig også mye mer givende. Det å kunne drive sin hobby innenfor rammen til en flyklubb bidro til at flere fikk anledning til å realisere sin drøm om å fly. Den enkelte betalte for leie av fly og når det gjaldt seilfly også for slep. Unge gutter som hadde innfridd særlige flykrav, kunne få innvilget gratis seilflykurs av Flyvåpenet.
Bodø Flyklubb hadde i tillegg en unik mulighet til å kunne støtte seg på det rike flymiljøet som fantes; Luftforsvarets skv. 331 og 334 og støttevingen med Ottere og Sea King (skv. 330). Hos Widerøes fantes det i tillegg et svært kompetent verksted. På den annen side ble både den sivile og militære flytrafikken etter hvert så stor at den ble en utfordring for flysporten. Seilflygerne foretrakk ofte å fly ut fra de roligere flystripene på Rognan eller i Rana.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».