Minnestein, reist i 1977 av Julusmoen Skog- og Landarbeiderforening til minne om Julussa-konflikten i 1927 i Julussdalen i Elverum, Hedmark. Steinen har påskriften «MINNE OM JULUSS...
Skogeierne langs Julussa var organisert i en fløtingsforening, som finansierte såkalte «elveforbedringsarbeider» med sikte på å lette framdriften av tømmeret, og som engasjerte man ...
Skogeierne langs Julussa var organisert i en fløtingsforening, som finansierte såkalte «elveforbedringsarbeider» med sikte på å lette framdriften av tømmeret, og som engasjerte mannskap til fløtinga, med en «fløterhusbond» som organisatorisk ansvarlig. Fløterhusbonden var altså en entreprenørskikkelse, som mobiliserte mannskap og tok et visst personlig ansvar for at arbeidet ble gjennomført etter forutsetningene. Fram til 1923 var det Petter C. Neverlien som hadde denne posisjonen i Julussa. Han var, i likhet med flertallet av fløterne, Arbeiderparti-sympatisør. Etter 1923-sesongen valgte skogeiernes fløtingsforening å skifte ham ut med Hans Mellem, en ung skogsbestyrer som på dette tidspunktet sympatiserte med Høyre, og som seinere gikk over i partiet Nasjonal samling. Mellem reengasjerte ikke Neverlien eller de andre Arbeiderparti-orienterte underbasene. Også fløtere som hadde stått Neverlien nær ble stående uten arbeid, men det store flertallet fikk fortsette. En av de avskjedigete underbasene, Arbeiderparti-mannen Martin Halstensen, forsøkte å vinne fløtinga tilbake ved å levere inn et konkurrerende anbud på arbeidet i 1926, men uten å få gjennomslag. Det samme gjentok seg i 1927, sjøl om Halstensen leverte et lavere pristilbud enn Mellem og kunne mobilisere erfarne fløtere. I lokalsamfunnet ble dette oppfattet som om det var politiske – ikke økonomiske og faglige – kriterier som lå til grunn for tildelinga av fløtingsarbeidet og de inntektsmulighetene det innebar. Dette var provoserende, og da fløtinga i Julussa skulle starte våren 1927 møtte det opp 200 organiserte skogsarbeidere og tømmerfløtere som tydelig tilkjennegav at de som arbeidet for Mellem ble oppfattet som streikebrytere. De ble oppfordret til å avslutte arbeidet og komme seg hjem. Mellem skal ha reagert ved å utstyre sine folk med slåsshansker og gummibatonger. Og handgemeng ble det. Begge parter mobiliserte. Skogeierne i fløtingsstyret tilkalte det lokale politiet, som mobiliserte 60 mann og to hunder fra det såkalte statspolitiet. Også et gardekompani fra Oslo ble utkommandert for å holde de organiserte arbeiderne i sjakk. Med bevæpnet støtte greide Mellems folk å fullføre fløtinga. Men konfrontasjonene ved Julussa vakte betydelig oppmerksomhet. Holdningene til saken sprikte. Noen fokuserte på skogeiernes rett til å velge sine arbeidsfolk, men mange reagerte også på det maktbryndet de og myndighetene møtte arbeidsledige, fattige arbeidsfolk med. «Arrestasjoner av sindige og avholdte arbeidere vekte avsky. Polititroppene, våpnene og hundene som ble satt inn mot sultne arbeidere, bevisstgjorde folk på hva konflikten dreide seg om», skrev Paul Tage Halberg i «Den stolte sliter», boka om skog- og landarbeiderne i Norge (1993:92). Saken vakte også oppmerksomhet i det ellers så industriorienterte LO, og den ble et viktig bakteppe for stiftelsen av Norsk Skog- og Landarbeiderforbund i august 1927. Konflikten ble også et tema i Stortinget.
Minnestein, reist i 1977 av Julusmoen Skog- og Landarbeiderforening til minne om Julussa-konflikten i 1927 i Julussdalen i Elverum, Hedmark. Steinen har påskriften «MINNE OM JULUSSAKONFLIKTEN OG ORGANISERINGEN AV SKOG- OG LANDARBEIDERNE 1927».
Julussa er et vassdrag som renner nordvestover fra Bergersjøen i Elverum og har sitt utløp i Rena-elva i Åmot, drøyt to mil fra kilden. Elva og sidevassdragene Røta, Holma og Ringsåsbekken renner gjennom et landskap. Skogen var fordelt på cirka 70 skogeiere. Fløtingsstrekningen var fordelt på fem roder, der det i 1920-åra brukte å være over 100 mann som arbeidet for å få ut tømmeret i retning Rena og hovedvassdraget Glomma. Fram til 1923 hadde dette mannskapet hatt småbrukeren Petter Neverlien som fløterhusbond. Han var en respektert arbeidsleder som sympatiserte med Arbeiderpartiet. I så måte var han nok mer på linje med de øvrige fløterne enn med skogeierne som var oppdragsgivere. Men fløtinga ble tildelt etter lisitasjonsprinsippet - den fløterhusbondkandidaten som påtok seg arbeidet for den laveste prisen, fikk oppdraget. I 1924 ble Neverlien utfordret av Hans Mellum, skogbestyreren til den innflytelsesrike skogeieren Otto Aakrann. Mellum hadde en helt annen politisk grunnholdning, han sympatiserte med Høyre og etter hvert med Nasjonal Samling. Også Mellum gikk for å være en energisk og dyktig arbeidsleder. Han drev fløtinga videre, i første omgang med det samme mannskapet som Neverlien hadde hatt. Fra 1925 ble mange av de fløterne som hadde uttrykt fagforeningssympatier utestengt fra arbeidet. I 1926 prøvde en av de utestengte fløterbasene, arbeiderpartimannen Martin Halstensen, å utfordre Mellum med et mannskap av fagorganiserte arbeidere. Han fikk ikke oppdraget. Men Halstensen gav seg ikke. I 1927 gav han nok en gang anbud på fløtinga. Nok en gang ble han avvist av elvestyret, sjøl om det var kjent at Halstensens anbud var det laveste. Dette ble oppfattet som en provoserende politisk avgjørelse. Da fløtinga skulle starte, stilte de forsmådde organiserte arbeiderne opp og prøvde å jage streikebryterne, noe de delvis lyktes med. Også Mellums lag og skogeierne mobiliserte, og de hadde både det lokale politiets og statspolitiets støtte. Mellums lag ble beskyttet av en politistyrke på 60 mann med to hunder. Det gikk også rykter om at et gardekompani var mobilisert. Med slik støtte ble elva utfløtt. Men politiets framferd mot fattige arbeidsfolk vakte avsky. Saken ble et tema i Stortinget, og den åpnet det industriorienterte LOs øyne for arbeidsfolket i skogbygdene. Høsten 1927 ble Norsk Skog- og Landarbeiderforbund stiftet.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».