Minnestein, reist i 1977 av Julusmoen Skog- og Landarbeiderforening til minne om Julussa-konflikten i 1927 i Julussdalen i Elverum, Hedmark. Minnegstøtta har ei strektegning av en ...

Skogeierne langs Julussa var organisert i en fløtingsforening, som finansierte såkalte «elveforbedringsarbeider» med sikte på å lette framdriften av tømmeret, og som engasjerte mannskap til fløtinga, med en «fløterhusbond» som organisatorisk ansvarlig. Fløterhusbonden var altså en entreprenørskikkelse, som mobiliserte mannskap og tok et visst personlig ansvar for at arbeidet ble gjennomført etter forutsetningene. Fram til 1923 var det Petter C. Neverlien som hadde denne posisjonen i Julussa. Han var, i likhet med flertallet av fløterne, Arbeiderparti-sympatisør. Etter 1923-sesongen valgte skogeiernes fløtingsforening å skifte ham ut med Hans Mellem, en ung skogsbestyrer som på dette tidspunktet sympatiserte med Høyre, og som seinere gikk over i partiet Nasjonal samling. Mellem reengasjerte ikke Neverlien eller de andre Arbeiderparti-orienterte underbasene. Også fløtere som hadde stått Neverlien nær ble stående uten arbeid, men det store flertallet fikk fortsette. En av de avskjedigete underbasene, Arbeiderparti-mannen Martin Halstensen, forsøkte å vinne fløtinga tilbake ved å levere inn et konkurrerende anbud på arbeidet i 1926, men uten å få gjennomslag. Det samme gjentok seg i 1927, sjøl om Halstensen leverte et lavere pristilbud enn Mellem og kunne vise til at han hadde erfarne og dyktige fløtere i sitt lag. I lokalsamfunnet ble dette oppfattet som om det var politiske – ikke økonomiske og faglige – kriterier som lå til grunn for tildelinga av fløtingsarbeidet og de inntektsmulighetene det innebar. Dette var provoserende, og da fløtinga i Julussa skulle starte våren 1927 møtte det opp 200 organiserte skogsarbeidere og tømmerfløtere som tydelig tilkjennegav at de som arbeidet for Mellem ble oppfattet som streikebrytere. De ble oppfordret til å avslutte arbeidet og komme seg hjem. Mellem skal ha reagert ved å utstyre sine folk med slåsshansker og gummibatonger. Og handgemeng ble det. Begge parter mobiliserte. Skogeierne i fløtingsstyret tilkalte det lokale politiet, som mobiliserte 60 mann og to hunder fra det såkalte statspolitiet. Også et gardekompani fra Oslo ble utkommandert for å holde de organiserte arbeiderne i sjakk. Med bevæpnet støtte greide Mellems folk å fullføre fløtinga. Men konfrontasjonene ved Julussa vakte betydelig oppmerksomhet. Holdningene til saken sprikte. Noen fokuserte på skogeiernes rett til å velge sine arbeidsfolk, men mange reagerte også på det maktbryndet skogeierne og myndighetene møtte arbeidsledige, fattige arbeidsfolk med. «Arrestasjoner av sindige og avholdte arbeidere vekte avsky. Polititroppene, våpnene og hundene som ble satt inn mot sultne arbeidere, bevisstgjorde folk på hva konflikten dreide seg om», skrev Paul Tage Halberg i «Den stolte sliter», boka om skog- og landarbeiderne i Norge (1993:92). Saken vakte også oppmerksomhet i det ellers så industriorienterte LO, og den ble et viktig bakteppe for stiftelsen av Norsk Skog- og Landarbeiderforbund i august 1927. Konflikten ble også teStortinget.

Collapse text