Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1980-1982), fotografert gående på den snødekte isflata på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Han bar en isbil under de...

About the object

• IdentifierSJF.1989-00015
• Avbildet personStensæter, Paul Ingolf (1900 - 1982)
  • Adresse,3452 Krokkleiva
  • ProfessionFisker
  • GenderMann
  • NationalityNorge
  • DigitaltMuseumSearch in «Stensæter, Paul Ingolf»
• Avbildet stedNorge Buskerud Steinsfjorden
• Specific subject termsFerskvannsfiske Innlandsfiske Fiske Sikfiske Garnfiske Vinter Fisker
• Subject

  Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1980-1982), fotografert gående på den snødekte isflata på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Han bar en isbil under den ene armen, en spade og en pinne under den andre. I tillegg bar han en sekk på ryggen. Isbilen og spaden ble brukt til å fjerne is og snø som hadde samlet seg i og omkring de hullene han satte og trakk fiskegarna sine fra. Garna ble trukket med to døgns mellomrom. Ryggsekken skulle Stensæter bære fangsten i. Garnfisket i Steinsfjorden vinterstid var først og fremst et sikfiske.

  I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:

  «Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.

  Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen.

  Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.

  Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.

  Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.

  Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.

  I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.

  Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.

  Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

• Type Photograph