Kamfossen i Vinstravassdraget i Midt-Gudbrandsdalen, fotografert i motstrøms retning. Kamfossen ligger der Vinstra renner ut av sjøen Olstappen, i Skåbu i Nord-Fron kommune. Fossen...

Vinstravassdraget er drøyt 10 mil langt, målt fra utløpet av innsjøen Bygdin, som ligger i Vang kommune i Valdres, om lag 1050 meter over havet. Fra østenden av denne innsjøen renner vassdraget gjennom Bygdinsundet og over en cirka halvannen kilometer bred landtange under navnet Vinsteråne og ned i den cirka 15 kilometer lange innsjøen Vinstre (Vinstravatnet), cirka 1030 meter over havet. Fra østenden av Vinstre fortsetter vannet sin ferd videre ned i Sandvatnet via Kaldfjorden og Øyvatnet til Øyvassosen. Derfra renner elva videre østover gjennom Hersjøene, og så først østover, deretter gradvis mer nordover mot innsjøen Olstappen. Fra Kamfossen i nordenden av dette vatnet begynner fallet østover – via grendene Skåbu og Kvikne mot Lågen ved kommunesenteret i Nord-Fron, som for øvrig har fått navn etter vassdraget.

Vinstras kilder ligger altså i høgfjellet, i områder der det ikke vokser skog. Det er altså bare den østre delen av dette vassdraget som har hatt tømmerfløting. Her nevner en redegjørelse fra tidlig på 1900-tallet også fløting i sideelvene Hinøgla med Sikkilsdalsåa, Flekka og Søre Muru (mot innsjøen Slangen, som ligger like vest for Olstappen), Espa (mot Olstappen), Snubba og Lomma. Den samme redegjørelsen opplyste at fløtinga vanligvis startet i begynnelsen av mai, og at det gjerne tok 8-10 dager å få tømmeret fra Slangen og ned i Lågen. Arbeidet var ikke enkelt, for topografien langs vassdraget var vanskelig, med bratte elvesider og stein- og grusører i sjølve elveløpet, der tømmeret hadde lett for å hope seg opp i digre hauger. Det aller vanskeligste punktet var Loholet, drøyt to kilometer fra utløpet i Lågen, hvor elva går i en trang passasje mellom to bergknauser. En 7-8 meters tømmerstokk som fløt på tvers inn mot dette gjelet kunne være nok til å skape en diger tømmervase.

Tidlig på 1900-tallet skjedde det organisatoriske endringer i tømmerfløtinga i Gudbrandsdalen. I 1909 ble det etablert en fellesfløtingsforening som skulle organisere fløtinga mellom Otta og Lillehammer, fordelt på 12 roder. Rodene var nummererte nedenfra og oppover, og Vinstraelvas utløp ble liggende øverst i den niende roden. To år seinere, i 1911, fikk skogeierne langs Vinstravassdraget kongelig approbasjon på følgende regler for fellesfløting:

«Res. om regler for fællesfløtning i Vinstra vasdrag
i Nordre Frons og Søndre Frons herreder

Nedenstaaende i møte den 30. november 1910 vedtagne regler for fællesfløtning i Vinstra vasdrag i Nordre Frons og Søndre Frons herreder, Kristians amt, approberes i medhold av lov angaaende vasdragenes benyttelse m. v. av 1. juli 1887 § 59 som gjældende indtil videre:

§ 1.
Foreningens formaal er for medlemmenes fælles regning at besørge utført fløtningen i Vinstra, Olstappen og Slangen og dennes bi-elver – fra øverste dam i søndre Muru og Flekfaldet i Flekka til Vinstras utløp i Laugen – og ved regulering av vasdraget at gjøre dette bedre skikket for en hurtig og sikker fremfløtning av virket.

§ 2.
Som medlem av foreningen er enhver, der har tømmer til fløtning i vasdraget. Stemmeret kan utøves ved skriftlig fuldmagt til et andet medlem, dog kan ingen avgi mer end 3 stemmer. Alle saker avgjøres ved simpel stemmeflerhet, idet formandens stemme i tilfælde gjør utslaget. Forslag til forandringer i lovene skal være indkommet til styret minst 1 – en – maaned før indkaldelsen til den generalforsamling, hvor de skal behandles. Ordinær generalforsamling avholdes senest i mars maaned efter bekjendtgjørelse i Lillehammer-avisene med mindst 14 dages varsel. Ekstraordinær generalforsamling kan efter styrets beslutning sammenkaldes med varsel, som for den ordinære bestemt.

§ 3.
Foreningen ledes av et styre paa 3 medlemmer med samme antal varamænd, der vælges for 4 aar ad gangen. Efter de første 2 aar udtræder efter lodtrækning et medlem og senere avvekslende 2 og 1 medlem hvert andet aar.

Styret vælger inden sin midte en formand og en næstformand.

§ 4.
Styret har efter generalforsamlingens beslutning at besørge fløtningen og reguleringsarbeidene utført paa beste og billigste maate og i det hele at vareta foreningens tarv.

Styret antar en regnskapsfører og kasserer og bestemmer hans løn, der indgaar i fløtningsomkostningene. Likeledes kan styret anta en fløterhusbond, der har at føre det specielle tilsyn med fløtningen og elveregulerings-arbeidene. Hans løn indgaar i fløtningsomkostningene og bestemmes av styret. Fløtningsomkostningene fordeles rodevis efter et forhold, som hvert aar bestemmes av generalforsamlingen. Der føres særskilt regnskap for fløtningen og reguleringsarbeidene.

§ 5.
Leverandørerne er forpligtet til at slaa sit tømmer paa elven efter ordre fra styret eller fløterhusbonden. Sker ikke dette, besørges tømmeret utsat for leverandørernes regning.

§ 6.
Leverandørerne er forpligtet til at opgi til formanden det kvantum tømmer, de agter at medta i aarets fløtning og indbetale forskud i forhold hertil efter styrets bestemmelse.

§ 7.
Vasdraget inddeles i følgende roder:

1ste rode fra Laugen til Lagebroen.
2den rode fra Lagebroen til Hatta’s utløp i Vinstra.
3dje rode fra Hatta til Olstappen.
4de rode fra Olstappen.
5te rode fra Olstappen til og med Slangen.
6te rode fra bi-elvene ovenfor Slangen saa langt, fællesfløtningen gaar.

§ 8.
Til vasdragets regulering erlægges til foreningens elvekasse en avgift pr. tylvt tømmer, der fremfløtes fra roden, beregnet efter det av generalforsamlingen fastsatte dimensionsforhold, saaledes at der

pr. tylt bjelk fra 1ste rode betales 10 øre
pr. tylt bjelk fra 2den rode betales 15 øre
pr. tylt bjelk fra 3die, 4de og 5te rode betales 20 øre
pr. tylt bjelk fra 6te rode 30 øre»

Fløtingsprisene ble naturligvis justert flere ganger seinere, i takt med skiftende pengeverdi og lønnskostnader. Første justering ble foretatt i 1917.

Organiseringa av fellesfløtingsregler for Gudbrandsdalslågen og Vinstra skjedde antakelig som ei formalisering av et allerede etablert samarbeid – i hovedvassdraget mellom tømmerkjøperne og i sidevassdraget mellom selgerne, altså skogeierne. Virksomheten hadde allerede en tilknytning til Kristiania Tømmerdirektion, som organiserte fløtinga i den øvre delen av Glommavassdraget i fem roder eller avdelinger. Fra 1908 – altså året før fellesfløtingsforeningen i Gudbrandsdalslågen fikk kongelig approbasjon – hadde Tømmerdirektionen en ingeniørutdannet inspektør på Lillehammer som rapporterte om fløtinga i Lågen og Mjøsa med sidevassdrag, som dermed ble en sjette avdeling. Til Vinstra var det dette året innmeldt drøyt 60 000 tømmerstokker til fløting, hvorav bortimot halvparten skulle til bedrifter som lå på strekningen mellom Vinstra og Eidsvoll, resten skulle videre nedover vassdraget. Dette utgjorde drøyt 3 prosent av fløtingsvirket i et distrikt som altså strakte seg fra Otta til Vormas utløp i Glomma på Øvre Romerike.

Kraftutbyggingsprosjekter ved Kamfossen (ved utløpet av Olstappen) like etter første verdenskrig og etter annen verdenskrig må ha virket forstyrrende på fløtinga i anleggsperiodene, men regulantene pliktet å legge til rette for fortsatt fløting.

I Vinstra ble 1966 den siste egentlige fløtingssesongen. Året etter var det bare noen få stokker som hadde blitt liggende igjen etter forrige års fløting som ble fløtet ned i Lågen, og seinere har tømmertransporten fra Vinstravassdragets nedslagsfelt vært overlatt til lastebilbransjen.

Collapse text