Rendalen er et bredt dalføre, som er omgitt av skog og fjell på andre kanter. Landskapet gav gode muligheter for flere primærnæringer. I hoveddalføret var det mye dyrket og dyrkb ...
Rendalen er et bredt dalføre, som er omgitt av skog og fjell på andre kanter. Landskapet gav gode muligheter for flere primærnæringer. I hoveddalføret var det mye dyrket og dyrkbar jord, og i motsetning til folk i de frostutsatte nabobygdene i nord og øst kunne rendølene stort sett regne med å berge gode avlinger av bygg, havre, blandkorn og poteter. Rendalen hadde også store utmarksbeiter, som muliggjorde et betydelig husdyrbruk, og skoger med tømmer som kunne omsettes i kontante penger. Rendølene har i mange generasjoner vært opptatt av å videreutvikle dette næringsgrunnlaget. Alt på 1800-tallet så man det faktum at den flate elvesletta gjennom hoveddalføret stadig var oversvømt av flomvann fra Renavassdraget som en utfordring det gikk an å gjøre noe med. Kunne de få senket elveløpet, ville det tilgjengeliggjøre store våtmarksområder for dyrking og dermed for produksjon av kulturvekster som kunne fø en voksende befolkning. I midten av 1830-åra beskrev amtmannen (fylkesmannen) i Hedmark mulighetene i Rendalen slik: «… betydelige Strækninger af dyrkbar Jord venter i raa Tilstand allerede i Aarhundrer forgjæves paa Arbeidende Hænder for at bringes istand til at ernære en fordoblet Folkemængde.» Omkring 1880 startet de første forsøkene på å grøfte ut Hornsetmyrene i den ytre delen av dalføret for å nå slike mål. Det store prosjektet – å senke Hornsetstrømmen og Åkrestrømmen – virket imidlertid vel ressurskrevende. Idéen levde likevel videre. I slutten av 1920-åra pekte man på at senking av de to nevnte elvepartiene og Lomnessjøen ville gjøre det mulig å legge 8 – 10 000 dekar under plogen. Nå tok man kontakt med vassdragsdirektør Arthur Hugo-Sørensen (1875-1959). Dermed fikk rendølene hjelp til å utarbeide kalkyler for hva en senkingsprosess ville koste. Ekspertene antydet 332 000 1929-kroner. Dette beløpet forutsatte man i å reise i et spleiselag mellom staten, kommunene Ytre og Øvre Rendalen og de grunneierne som ville nyte godt av at Renavassdraget ble senket. Finansieringa av prosjektet ble utfordrende. Den økonomiske stagnasjonen i mellomkrigstida rammet både kommunene og næringsaktørene i jord- og skogbruket hardt. Dermed ble det vanskelig å få etablert et troverdig «distriktsbidrag». Da hjalp det lite at den store arbeidsledigheten utover i 1930-åra skapte finansieringsordninger som åpnet muligheter for tilskudd fra staten til «nødsarbeid». I slutten av 1930-åra skal det en del arbeidsledige ha hatt nødsarbeid i Åkrestrømmen. Høsten 1940 så en optimistisk NS-ordfører i Ytre Rendalen for seg at 60 ledige vegarbeidere kunne starte arbeidet i Hornsetstrømmen. Det kom sannsynligvis ikke noe særlig ut av dette initiativet.
Etter 2. verdenskrig ble det blåst nytt liv i elvesenkningsprosjektet. Utredningsarbeider viste at prosjektet ville komme 184 grunneiere til gode, og at 10 360 dekar jord på elveslettene i dalbotnen kunne bli dyrbare. Kravet fra myndighetene var at grunneierne sjøl skulle finansiere 70 prosent av den verdiøkningen eiendommene deres ville få. 118 ytterdøler og 30 øverdøler hadde sagt seg villige til å bidra. Mange av dem hadde nok tenkt seg at bidragene deres skulle bestå av praktisk egeninnsats. I etterkrigstida åpnet det seg imidlertid muligheter for å få utført arbeidet maskinelt med bulldosere og gravemaskiner. Ordførerne i de to rendalskommunene, Helge Berger (1891-1957) og Knut Wardenær Brøten (1893-1988), gikk inn for Vassdragsvesenets forslag om å la Oslo-firmaet A/S Entreprenør få oppdraget. Dermed ble det fart i sakene. I løpet av høsten 1946 og våren 1947 hadde man greid å mudre opp Åkrestrømmen såpass at vannspeilet i Lomnessjøen kunne senkes en halv meter. Dermed anså man at 3 000 dekar ny dyrkingsjord var vunnet. Sommeren 1948 startet arbeidet med å fjerne 40 000 kubikkmeter masse fra Hornsetstrømmen med sikte på å tørrlegge ytterligere cirka 7 000 dekar. Prosjektet ble fullført sommeren 1950. Det viste seg, som man hadde fryktet da maskinene ble satt inn i elvesenkningsarbeidene, at en del av grunneierne ikke hadde økonomi til å betale sine bidrag i kontante penger. Cirka 50 000 kroner i grunneierbidrag sto fortsatt ubetalte sommeren 1950. Dette ble løst ved at kommunene gikk inn og forskutterte kravene fra Vassdragsvesenet, samtidig som at de varslet om at de kunne komme til å søke å få dekt sine tilgodehavender hos enkelte grunneiere ved å overta jordeiendom. De neste store endringene i denne delen av Rena-vassdraget skjedde i andre halvdel av 1960-åra, da vann fra en dam i Glomma ved Barkald i Alvdal ble ført i en 29 kilometer lang tunnel gjennom fjellet til en kraftstasjon ved Otnes, med avløp til Renavassdraget.
Senking av Åkrestrømmen i Rendalen sommeren 1947. Fotografiet er tatt fra vegen på vestsida av vassdraget. Vegen hadde grusdekke og en 15-20 meter foran fotografen sto det parkert en bil. Bakenfor bilen skimtes et hus som lå like i vegkanten. Hovedmotivet er imidlertid den stilleflytende elva, der det er tydelig at mye sand og grus fra elveiet er gravd og skyflet opp på østre elvebredd, der det ligger som en voll. Bakenfor vollen skimtes ei løe, og bakenfor den igjen ei rand med barskog. Ved elvas vestbredd ligger tre trebåter. Oppmudringsarbeidet i Åkrestrømmen i 1946-1947 ble gjort for å realisere et gammelt prosjekt som dreide seg om tørrlegging av dyrkbare våtmarker på den flate elvesletta i begge rendalsbygdene, med sikte på at de kunne omdisponeres til produktive jordbruksarealer. Inngrepene i elva ville åpenbart få konsekvenser for fisket, som også hadde vært viktig for lokalbefolkningen langs denne delen av Rena-vassdraget. Alt i 1936 inngikk den daværende formannen i senkningskomiteen, Per Edvard Vorum (1884-1970), at de som hadde hatt notfiskerettigheter skulle en pengeerstatning, og at det skulle forsøkes opparbeidet nye notvarp med om lag samme lengdeprofiler og dybdeforhold som de opprinnelige.
Mer informasjon om senkinga av Åkrestrømmen og Hornsetstrømmen finnes under fanen «Opplysninger».
Title
«Senkningen i Akrestrømmen 12/8-47» (Innskrift under kopi av fotografiet i album GF 29)
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Museet satte historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad til å følge fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløting om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for protokoll- og dokumentarkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum da fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte størstedelen av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført. Norsk Skogbruksmuseum publiserte i 1998 Øivind Vestheims bok «Fløtning gjennom århundrer» hvor mye av materialet fra «Prosjekt Glomma» og fotografier fra Glomma fellesfløtingsforenings arkiv ble presentert.
Other information
Johs. Johannesen ble født i Oslo 16. mai 1877. Han tok artium i 1895, og tre år seinere ble han uteksaminert som bygningsingeniør fra Kristiania tekniske skole. Deretter var han ansatt ved Gleim og Eyde i Lübeck, seinere ved Eydes ingeniørkontor i Kristiania. I perioden 1900-01 studerte han ved den tekniske høgskolen i Dresden. I 1902 ble han fløtingsinspektør i Glomma-vassdraget, og fire år seinere ble han utnevnt til direktør i Christiania Tømmerdirektion, seinere kalt Glomma Fellesfløtingsforening. Denne stillingen hadde han fram til våren 1948, da han nådde aldersgrensen. Johannesen var ofte medlem av ulike tekniske kommisjoner, både i og utenfor fløtingsvesenet. Han skal blant annet ha høstet anerkjennelse for den innsatsen han gjorde i grenseforhandlinger med Russland. Johannesen var medlem av hovedstyret i Norsk Ingeniørforening fra 1925 til 1933, og i de tre siste åra av denne perioden var han styreleder med tittelen "president". Johs. Johannesen var æresmedlem i Finlan
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».