History
-
-
Elvis Aaron Presley (født 8. januar 1935 i Tupelo i Mississippi, død 16. august 1977 i Memphis i Tennessee) var en amerikansk sanger og skuespiller. Han regnes som den første underholdningsartisten som i kommersiell skala kombinerte vestlig ungdomsopprør med populærkultur. Med tilnavnet «King of rock and roll», eller kun «The King», anses han som arketypen på en popstjerne. Det er beregnet at Elvis Presley har solgt nærmere 2 milliarder plater verden over, og han er følgelig i særklasse tidenes mest solgte plateartist selv om beregningene spriker noe. Elvis har blitt innvotert i fire æresgallerier; rockens (1986), countrymusikkens (1998), gospelmusikkens (2001) og rockabillyens (2007). Dokumentar-filmen "Elvis - On tour" (1972) fikk Golden Globe utmerkelse.
Elvis' karriere var igrunnen på topp hele tiden fra gjennombruddet tidlig 1956 til hans død i 1977, og etter hans død, steg populariteten betraktelig, ironisk nok er det solgt flest Elvis plater etter Elvis sin død. Selv i hans såkalte svake periode på midten av 1960-tallet var han plateselskapet RCA sitt desidert sterkeste kort, og han var Hollywoods høyest betalte stjerne (sammen med Elisabeth Taylor). I perioden 1956-1965 var plate- og filminnspillingene betydelige kassasuksesser. Dalende publikumsinteresse for filmene ble på slutten av 1960-tallet avløst av omfattende turnévirksomhet som viste Elvis som en karismatisk sceneartist. Elvis gjenerobret i tillegg country-markedet i USA med en rekke plater innen sjangeren. Stort arbeidspress og høyt forbruk av sterke legemidler, resulterte etterhvert i skrantende helse. Om ettermiddagen 16. august 1977, bare timer før han skulle i gang med en ny turné, ble han funnet bevisstløs i sitt hjem Graceland. Etter iherdige gjenopplivningsforsøk ble han erklært død som følge av hjertestans.
I tillegg til hans enorme suksess i sine leveår, har ettertiden vist en vedvarende interesse for Elvis Presleys liv og musikk. Hans hjem i Memphis er i dag museum og besøkes årlig av over 500 000. I en stor avstemning i Time Magazine i året 1999 ble Elvis utpekt som det 20. århundrets mest betydelige navn. På plassene etter kom Hitler, Yitzhak Rabin, pave Johannes Paul II og Marthin Luther King. Magasinet Q har utpekt hans «That's all right» som populærmusikkens mest betydningsfulle innspilling.Familie
Presley ble født inn i en fattig sørstatsfamile som sønn av den 18 år gamle Vernon Presley og 22 år gamle Gladys Presley. Elvis var den ene av et enegget tvillingpar, men broren Jessie Garon Presley som ble født 35 minutter før Elvis, var dødfødt; Elvis vokste derfor opp som enebarn. Han fikk mellomnavnet Aaron, til ære for tvillingbroren. Elvis var glad i sine foreldre og kom aldri helt over sorgen da Gladys døde.
Familien Presley bodde i Old Saltillo Road i småbyen Tupelo, Mississippi fram til 1948 da dårlig økonomi fikk dem til å flytte til Memphis. Familien var pinsevenner, og Elvis gikk ofte på møter i ulike menigheter i pinsebevegelsen. Han uttalte flere ganger at han lærte mye om sceneopptreden av predikantene i pinsebevegelsen. Den 1. mai 1967 giftet Elvis seg med Priscilla Ann Beaulieu, som han hadde møtt i Gothestrasse 14 i Vest-Tyskland på en fest mens han var i militæret på slutten av femtitallet. Nøyaktig ni måneder senere fikk de sitt eneste barn, datteren Lisa Marie Presley. I oktober 1973 ble Elvis og Priscilla skilt. Lisa Marie ble boende hos sin mor, mens Elvis fikk besøksrett.
De første årene
Elvis var svært sky som barn og sterkt knyttet til sin mor. Tenårene var vanskelige. Han hadde få venner på skolen, ble mobbet for sin spesielle klesstil og ble av mange jevnaldrende ansett som litt sær. Bare på ett område utmerket han seg: han viste tidlig talent for sang og musikk. Foreldrene sparte sammen penger og gav ham en gitar, og han lærte å spille piano i menigheten der Presley-familien vanket. Da han var 10 år kom han på andreplass i talentkonkurransen Mississippi-Alabama Fair and Dairy Show. Han sang «Old Shep» – en sørgmodig ballade om en gutt og hunden hans. Elvis var en ivrig radiolytter og ble påvirket av rhythm and blues, men også av country og gospelmusikk. Da han var rundt 18 år gammel livnærte han seg ved å kjøre lastebil for Crown Electrics mens han studerte til å bli elektriker. Han kjørte ved flere anledninger i 1953 forbi et skilt utenfor Sun Records hvor det sto «Innspilling av plate $4». Han besluttet å gjøre et forsøk. Platen hadde to sanger: «My Happiness» og «That's When Your Heartaches Begin». Denne prøveplaten ble funnet på 80-tallet hjemme hos en bekjent av Elvis, og ble endelig utgitt i 1990 på The Great Performances.
Sun
Den 4. januar 1954 kom han tilbake til Sun Studios for å spille inn enda en plate. På den la han I'll Never Stand In Your Way og It Wouldn't Be The Same Without You. Også denne privatinnspillingen er senere kommet til rette og blitt utgitt offisielt. En ansatt i Sun Records, Marion Keisker, hørte ham synge og hun forsto at gutten hadde en stemme som var utenom det vanlige. Han ble senere karakterisert som «Den hvite mannen med den svarte stemmen». Hun mente at platedirektøren Sam Phillips burde høre ham; Phillips likte det han hørte og sommeren 1954 satte han Elvis sammen med et par musikere han hadde i stallen – Scotty Moore (gitar) og Bill Black (bass). I månedsskiftet juni/juli møttes de første gang og 5. juli gikk de i studio. Etter en lang stund med mer eller mindre mislykkede forsøk på ballader, tok de pause. I løpet av pausen startet Elvis på Arthur Big Boy Crudups «That's All Right (Mama)» med både sang og hardtslående gitarspill. Bill Black slengte seg etter hvert på sin kontrabass og Scotty Moore måtte bare bli med han også. Sam Phillips kom løpende inn i studio og lurte på hva de holdt på med; «Vet ikke» svarte Scotty Moore. «Fortsett med det!» lød beskjeden fra Phillips som løp tilbake til kontrollrommet og satte i gang båndopptakeren. Noen minutter senere var låta i boks. Dagen etter spilte de inn «Blue Moon of Kentucky». Ergo hadde Elvis countryfisert en blues-låt og bluesifisert en bluesgrass/countrylåt – en nøkkel til suksessen var klar. Den 19. juli 1954 ble singelen «That's All Right»/«Blue Moon of Kentucky» sendt ut på markedet. Dette var ikke den første innspillingen av det som senere ble kalt Rockabilly, men det har i etterkant (senest i 2005) blitt karakterisert som den viktigste rockeplata som er innspilt. Elvis Presley & The Blue Moon Boys ble etter hvert svært populære, og fikk i oktober 1954 være med i radioshowet Louisiana Hayride. Det var i forbindelse med dette programmet, Elvis traff «oberst» Tom Parker som senere ble hans manager. Samarbeidet med Parker skulle vare livet ut. Mange ser på dette som en artistisk ulykke for Elvis; fordi denne manageren - etter manges mening - viste liten evne til fornuftig langtidsplanlegging og tilhørende karrierebygging over tid.[trenger referanse]
Plateinnspillingene til Elvis på SUN har fått legende-status; for den kreativitet og nyskapning som preger musikken. Kjente titler fra SUN-tiden er bl.a. "Good rockin` tonight", "Milcow blues boogie", "Baby let`s play house" og "Mystery train". Hans femte og siste singel hentet fra SUN-innspillingene var "I forgot to remember to forget". Vinteren 1956 krøp den helt opp til topp-plassering på country-listen i USA.
Samtidig og i etterkant med Elvis, hadde Sun artister som Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og Carl Perkins i studioet. Denne gjengen ble forøvrig kalt «The Million Dollar Quartet» da de fire var samlet i Sun Studio. 4. desember 1956, gjorde de en del uformelle innspillinger som er utgitt på plate.
Gjennombrudd
I november 1955 var Elvis blitt for stor for lille Sun, og Sam Phillips gikk med på å selge Elvis og alle sangene hans til RCA Victor for 35 000 dollar. Selv fikk han 5 000 dollar for å skifte selskap. Men samtidig inneholdt avtalen en klausul om redusert royalties for Elvis i en periode, slik at det på mange måter kan sies at Elvis selv kjøpte seg fri fra sitt gamle plateselskap. Likevel var avtalen såvidt god at Elvis raskt ble den mest betalte artisten noensinne. Elvis´ studioband i RCA besto hovedsakelig av de opprinnelige musikerne: Scotty Moore, Bill Black og D. J. Fontana på trommer. D. J. Fontana hadde begynt å spille for Elvis på liveopptredener i Sun-tiden, men ble først fast fra RCA-tiden. Etter hvert ble The Jordanaires fast backinggruppe på vokalsiden. I studio var det blant annet Chet Atkins som styrte spakene ved innspillingen. Flere kjente musikere var innom studio og bidro til å skape den såkalte «Elvis-sounden». Eksempelvis kan nevnes Floyd Cramer (piano) og Boots Randolph (saksofon). Overgangen til RCA sammenfalt med Elvis' virkelige internasjonale gjennombrudd. Med lanseringen av kjempehiten «Heartbreak Hotel» ble Elvis en verdenssensasjon nærmest over natten. Men suksessen var delt. I en del konservative kretser ble han ansett som en trussel mot god moral og musikksmak. Hans utfordrende tv-opptredener var kontroversielle i samtiden. Han ble betegnet som en opprører; idolisert av ungdommen, uglesett av foreldregenerasjonen.
I perioden 1956-1959; selve gull-alderen for rock`n`roll, dominerte Elvis hit-listene med den ene suksessen etter den andre: Heartbreak Hotel, Blue suede shoes, I want you I need you I love you, Hound dog, Don`t be cruel, Love me tender, Love me, Too much, Teddy Bear, All shook up, Jailhouse rock, Don`t, Wear my ring around your neck, Hard headed woman, King Creole, One night, I got stung, A fool such as I, I need your love tonight, A big hunk o`love. I en rekke tilfeller var begge sider av singelplatene inne på topp 10 listen samtidig, noe som gjorde at han er registrert med færre førsteplasser enn det som salgstallene egentlig skulle tilsi. Denne tendensen avtok etterhvert, men også på 60-tallet var der eksempler på at delt oppmerksomhet mellom A- og B-side fratok ham en opplagt førsteplass. Som i tilfellene "Little sister"/"His latest flame" og "Can`t help falling in love"/"Rock-a-hula baby" 1961/62.
Elvis selv spilte akkustisk rytmegitar på mange av platene sine i disse første 4 årene. På "One night" spilte Elvis på Scotty Moore`s elektriske gitar, og platen er således nærmest et solo-produkt fra Elvis sin side. Han spilte piano på bl.a. "Love me", "Playing for keeps" og "Wear my ring around your neck". Og elektrisk bass på "Baby I don`t care".
Fra mars 1958 til mars 1960, mens han stod på høyden av karrieren, tjenestegjorde Elvis i militæret, og han måtte klippe håret. Frisøren som klippet ham, kastet rett og slett håret ut av vinduet. Det han ikke visste, var at håret til Elvis i senere år ble solgt for flere hundre tusen dollar. Det meste av tjenesten ble utført i Vest-Tyskland. Det ble sendt inn flere tusen brev hvor fans, venner og slekt ba om at han skulle få slippe militærtjeneste. Mens Elvis var i hæren, tok han vaksine mot polio. Det ble sendt på TV på de tre største kanalene i USA, og de 2% av befolkningen som hadde tatt poliovaksine fra før, ble til 85%! Det var under militærtjenesten i Tyskland Elvis ble kjent med den 14 år gamle offisersdatteren Priscilla Ann Beaulieu, som senere skulle bli hans kone.
Mens han var i militæret ble moren alvorlig syk og havnet på sykehus. Elvis fikk permisjon og besøkte da moren, men han måtte tilbake til militæret. Den 14. august 1958 døde moren. Elvis kom aldri over tapet av moren. Han ble helt knust og gråt som et barn ved hennes kiste.
Hans popularitet fortsatte da han dimitterte i 1960. Mange mener at hans topp-periode som sanger var nettopp tiden fra 1960 til 1963. LP`en "Elvis is back" fra 1960 regnes som hans beste. Og singelplatene hans fortsatte å dominere som om han aldri hadde vært borte: Stuck on you, It`s now or never, Are you lonesome tonight, Wooden heart, Surrender, I feel so bad, Wild in the country; Little sister, His latest flame, Can`t help falling in love, Good luck charm, She`s not you, Return to sender og Devil in disguise kom på rekke og rad.
Her i Norge fikk han sin første gullplate med storselgeren "It`s now or never" i 1960-61. "Good luck charm" ble årets plate 1962 basert på VG-listen. "In the ghetto" gjentok den bedriften i 1969. Også "Return to sender" var meget populær, og toppet VG-barometeret i 3 måneder vinteren 1962-63. Han har fått en rekke sølvplate-trofeer, og etterhvert også ytterligere gull- og platina-plater. Han var første artist som passerte en million solgte plater i Norge. Han beveget seg på seksti-tallet gradvis bort fra imaget som rebelsk ungdomsopprører, hans musikk og fremtoning i filmene ble mer avslepet og rettet inn på et bredere publikum. Med filmer som Blue Hawaii og G.I. Blues var publikum stadig entusiastisk og platene solgte i milliontall. Men interessen begynte å dale fra og med 1963 da det da det kom lite seriøst materiale fra ham på plate og på film. Tross enkelte lysglimt, virket mye av musikken og filmene uinspirert. Det var Elvis sin måte å signalisere til omverden at han var misfornøyd med karrieren slik den ble styrt av hans manager, "Oberst" Tom Parker. Han tok ingen konflikt med sin manager; han gikk ikke til streik, men han gikk sakte. At gjennombruddet til The Beatles hadde noe særlig å si er en myte. I USA hadde soloartister som Roy Orbison og Bobby Vinton sine beste perioder samtidig som den såkalte "britiske invasjonen" fant sted. I Storbritannia var den da nylig avdøde Jim Reeves største poengplukker på hitlistene i årene 1964-65, samtidig med at Beatlemania var på sitt høyeste. Også Elvis hadde store hits i denne perioden; nesten uten å forsøke! Han hadde tre dobbeltsidige hit i USA i 1964; herunder "Ask me"/"Ain`t that loving you baby", som nådde hhv. 10. og 12. plass på Cashbox-listen. Året etter (1965)var "Crying in the chapel" en internasjonal bestselger, og gikk til topps bl.a. i UK og her i Norge. Men det var lengre mellom hver stor suksess, og verst var årene 1966 og 1967. Singelen "Love letters" nådde en respektabel 5. plass i Storbritannia i 1966, mens de to gode 1967 singlene "Big boss man" og "Guitar man" gikk mye upåaktet hen. Men likevel - i 1966 vendte han tilbake til en sentral del av sin musikalske sjel; gospelmusikken. Han spilte inn albumet som skulle gi ham hans første Grammypris - How Great Thou Art. Han skulle forøvrig få to Grammy-priser til - hvor den ene for albumet He Touched Me og den andre for live-versjonen av «How Great Thou Art» i 1974 - hentet fra showet i Midsouth Coliseum i Memphis.
Etter flere middelmådige år preget av en Elvis i "gå-sakte" modus, fikk karrieren et oppsving fra og med 1968. Det som i utgangspunktet var ment som et TV-program der Elvis bare skulle synge julesanger, ble omgjort til et legendarisk comeback-show der Elvis sang både gamle og nye hits. Showet skapte fornyet interesse for Elvis som nå i større grad ble profilert som en scene-artist. Fra TV-showet kom en stor hit, "If I can dream". LP`en ble også gullplate. Musikken fikk tilbake sin gamle glød i samarbeid med en rekke dyktige musikere. I januar/februar 1969 gjorde Elvis plateinnspillinger i Memphis, og blant disse finner vi titler som "In the ghetto" og "Suspicious minds". Disse innspillingene er regnet som nok et høydepunkt i hans karriere. Da Elvis noen måneder senere entret scenen på The International i Las Vegas, var det med en helt ny backing-gruppe. Det var den gamle vokalgruppen til Aretha Franklin, The Sweet Inspirations, samt Larry Muhoberac, Jerry Scheff, James Burton, Ronnie Tutt og John Wilkinson som utgjorde «The TCB Band». Disse spilte for Elvis første gang ved comebacket på scenen 31. juli 1969 og fortsatte til hans død (unntatt Larry Muhoberac som ble byttet med Glen D. Hardin i 1970). I perioden 1997-2012 har denne grupperingen turnert internasjonalt med sceneshowet "Elvis in Concert", med videoopptak av Elvis på storskjerm. Turneene har vært store suksesser.
Film
Fra 1956 og utover spilte Elvis hovedrollen i 31 filmer, mange av dem lette musikalkomedier som også var rettet inn på å markedsføre Elvis' nyeste låter. Jailhouse Rock, King Creole (1958), Flaming Star (1960) og "Follow that dream" (1961) regnes blant hans beste filmer. Med unntak av noen sangnumre er de fleste av de senere sekstitallsfilmene av middels kvalitet, kanskje med unntak av Viva Las Vegas der han spilte mot Ann-Margret. Denne musikalkomedien er en favoritt både blant Elvis- og Ann-Margret-fans. Kjemien stemte godt mellom de to stjernene. "Viva Las Vegas" og "Blue Hawaii" var hans største kassasuksesser i USA, og også her i Norge. Hans siste spillefilm, Change of Habit, kom i 1969. I tillegg til de 31 spillefilmene kom to dokumentarfilmer fra 1970 (That's The Way It Is) og 1972 (Elvis On Tour) som viser Elvis på scenen og på turne.
Mange mener altså at filmene på 60-tallet var av middels eller dårlig kvalitet[trenger referanse], når man sammenligner med vanlige spillefilmer. Til dette kan man anføre at mange av disse sekstitalls-filmene med Elvis ikke er rene spillefilmer, men snarere musikalkomedier. Denne sjangeren av "song-and-dance" filmer var i sin tid generelt svært populær, jfr. f.eks "Sound of music", men det er de færreste av disse filmene som har tålt tidens tann. Innenfor sjangeren er det nesten bare Elvis sine musikkfilmer som den dag i dag i noen grad underholder.
Senere karriere
Etter comebackshowet i 1968 var han igjen plassert på tronen som «Kongen». Selv sa Elvis alltid at det bare fantes én konge: Jesus. Elvis vokste opp i en kirkelig tradisjon preget av mye sang og musikk og predikanter som beveget seg til dels heftig. Det er blitt hevdet at predikantenes utagering på møtene gjenspeilte seg i Elvis' kroppsbevegelser på scenen på 1950-tallet.
Elvis fikk tre Grammy-priser, alle for religiøse innspillinger. Først ut var LP`en How Great Thou Art (1967). Hans neste kristne album, He Touched Me (1972), fikk også Grammy, og den tredje og siste prisen kom i 1974 for en konsertinnspilling av How Great Thou Art fra Mid-South Coliseum i Memphis. Da han ble votert inn i gospelmusikkens Hall of Fame, uttalte hans datter at hun trodde denne utmerkelsen ville betydd svært mye for hennes far.
De siste årene
1970-tallet ble preget av omfattende konsertvirksomhet, – nøyaktig 1 128 fra 31. juli 1969 til 26. juni 1977. Manageren Tom Parker forhandlet frem lukrative, og svært tettpakkede konsertkontrakter for Elvis. Mange konserter ble avviklet i Las Vegas, og det ble laget to filmer fra rekken av konserter. Den første i 1970, That's the Way It Is (Las Vegas), og senere Elvis on Tour (1972). Den mest kjente enkeltkonserten er Elvis – Aloha from Hawaii (14. januar 1973), verdens første satellittoverførte konsert med en soloartist. Konserten ble sett av mellom 1 og 1,5 milliarder mennesker, hvilket tilsvarte en fjerdedel av jordens befolkning.
Elvis hadde avsluttet 60-tallet med store hits som "In the ghetto" og "Suspicious minds". Blant hans mange hits på 70-tallet finner vi titler som "Don`t cry Daddy", "The wonder of you", "You don`t have to say you love me", "I just can`t help believin`", "Burning love", "Always on my mind", "Steamroller blues", "Promised land", "My boy", "Moody blue", "Way down" og, umiddelbart etter hans død; "My way".
Etter Pricillas ønske om skilsmisse i 1973, lot det til at Elvis gradvis mistet livsgnisten. Han ble i økende grad avhengig av sterke vanedannende medisiner og det krevende turnélivet begynte å sette sine spor. De siste innspillingene, med sanger som «Way Down» og «Moody Blue», ble gjort i hans hjem Graceland. Deler av den siste turnéen i 1977 ble filmet av CBS og først vist etter hans død. Elvis In Concert viser en fysisk medtatt Elvis som enkelte ganger glemmer teksten til sine gamle hits, men ennå begeistrer publikum med sin personlighet og stemmeprakt.
Død
På formiddagen (lokal tid) den 16. august 1977 fant kjæresten, Ginger Alden, Elvis livløs på badet med over 10-14 narkotiske stoffer i kroppen.[1] Han ble kjørt til Baptist Memorial Hospital, der han ble erklært død 15.30. Elvis veide 104,42 kg da han døde.
I likhet med sitt sensasjonelle gjennombrudd i 1956, var nyheten om hans død førstesidestoff verden over. En rekke aviser og magasiner verden over satte nye løssalgsrekorder med sine Elvis-reportasjer. Jfr boken "When Elvis died" som dokumenterer disse fakta. Da han døde, samlet det seg umiddelbart store mengder med sørgende utenfor Graceland. I en offentlig uttalelse sa USAs president Jimmy Carter at Elvis Presleys død berøver vårt land en del av seg selv. Han var unik og uerstattelig. For mer enn 20 år siden, slo han igjennom på scenen med en påvirkning som var så betydelig at den trolig aldri vil kunne overgås. Med sin musikk og sin personlighet, og ved å sammensmelte den hvite manns countrymusikk og den svarte manns rhythm and blues, forandret han for all tid amerikansk populærkultur. Hans popularitet var enorm, for mennesker verden over ble han et symbol på sitt lands vitalitet, opprørstrang og gode humor.
Ettertiden
Totalt sang Elvis inn over 800 sanger, (derav 745 forskjellige sanger, som er utgitt offisielt per 2005 av RCA/BMGs hovedselskap), hele og deler av låter, alternative opptak av kjente sanger eller «nye» innspillinger som har kommet ut på litt mindre plateselskap innen RCA/BMG-familien – samt alle bootleg-plater som siden 1970-årene har florert. (Her presenteres dårlige eller gode opptak av konserter eller studiomateriale som privatpersoner på en eller annen måte har sikret seg). Også på området "bootleg" utgivelser og salg er Elvis kongen.
Salget av plater var i 1977 på rundt 500 millioner verden over, men dødsfallet i august 1977 fikk platepressene til å gå varme. Hans plateselskap måtte leie inn kapasitet hos andre i et fåfengt forsøk på å dekke etterspørselen.I løpet av få måneder var det solgt rundt 200 millioner til. I dag har platesalget passert 2 milliarder ifølge beregninger. I tillegg til monster-hit singelen fra 2002, "A little less conversation", har Elvis hatt en rekke andre suksesser på hitlistene etter sin død. "Guitar man" nådde førsteplass på country-listen i USA i 1981. "It`s only love" 3. plass UK 1980. "Rubberneckin`" gikk til topps på de fleste lister i 2003. "America" nådde topp 10 USA i 2001; etter 11. september hendelsene. Nyutgivelser av "That`s all right" og "Heartbreak Hotel" gikk til topps i USA hhv. 2004 og 2006. På BBC-listen gikk nyutgivelser av "Jailhouse rock", "One night" og "It`s now or never" til topps i 2005. Ja, Elvis har faktisk hatt hele 40 forskjellige titler inne på BBC Topp 20 i løpet av første ti-år av dette århundret!
Det 21. århundret startet med Elvis på hhv. første - og andreplass på musikkvideo-listene i USA, med "He touched me" vol. 1 og 2. Senere på ti-året fikk Kongen nye førsteplasser, med DVD`er som "`68 Comeback Special" og "Aloha from Hawaii". Så sent som i 2011 gikk hans "The great performances" til førsteplass på DVD-listen i USA.
Elvis kalles «Kongen av rock'n'roll», eller ganske enkelt «The King». Arkivet etter Haugesund Dagblad
-
Produksjon - July 28, 1972 — August 22, 1972
- Fotograf Ukjent
-
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- Identifier MHB-F_HD-00740
- Part of collection Karmsund folkemuseum fotosamling
- Owner of collection Haugalandmuseet
- Institution Haugalandmuseet
- Date published October 30, 2015
- Date updated November 25, 2021
- DIMU-CODE 021015983587
- UUID 3949715f-cc3e-4f81-8b85-f6e746ba2142
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».