Løa ligg rett opp for Søre Vøllo, høgt oppe i det stupbratte Vølloberget. Ho vart kalla "Bergingskista åt Vesle-Vøllen". Løa er no restaurert. For å koma fram til "Bergingskista" må dei gå opp Galleskøre.
Om Vesle-Vøllen og denne løa er det ei fantastisk soge. Sonen, Ola Wallo, busett i Minnesota, USA, fortel: " I Hemsedal var inntektene av smør, ost og krøtter. Det var om å gjøre å ha så mange dyr som mulig om vinteren. Men når våren kom sent og låven var tom, hadde vi noe å hente i utløer i Vølleberget. Oppe i fjellskorta var det høy i reserve, og far hadde med seg sekker som han fylte med det fine fjellgresset og kastet utover. Alt gikk bra til en sekk ble hengende fast, og måtte få et lite spark. Men så var det lille bekkefaret iset, og far fulgte med utover. Mor fikk varslet naboer, og de kom i flokk for å hjelpe, både da og senere med våronna. En flink jordmor vasket sårene og forbandt ham. Det gikk mange uker før far kunne kreke seg ut av senga og gå med vaklende skritt ut i den friske sommerluften. Et under var det at han overlevde et slikt fall. Det var folks mening at det var høysekkene som reddet ham."
På folkemunne vart det også sagt at inegen kunne overleva ei slik reise. Det som berga Vesle-Vøllen. det var at han rakk å be Fadervåret medan han var i lufta.
Photo:
Wøllo, Trond
/
Hemsedal Bygdearkiv