Et bilde datert 7. januar 1992 av Norsk Klippfiskmuseum, Milnbrygga, på Gomalandet i Kristiansund. Taket er skadet etter nyttårsorkanen. Om Nyttårs-ORKANEN 1992: - med det verste ...

About the object

• IdentifierKMb-1993-011.0002
• Specific subject termssvalgangsbrygge klippfiskmuseum
• Subject

  Et bilde datert 7. januar 1992 av Norsk Klippfiskmuseum, Milnbrygga, på Gomalandet i Kristiansund. Taket er skadet etter nyttårsorkanen. Om Nyttårs-ORKANEN 1992:

  - med det verste uvær i manns minne. 35 000 mennesker på Nordmøre var uten strøm i fem og et halvt døgn, og vindstyrken var 100 knop i tre døgn. Som informasjonsleder i Kristiansund kommune ble jeg involvert i det meste som skjedde under nyttårsorkanen, og jeg noterte den gang noen sosiologiske refleksjoner som det nå kanskje har interesse å ta fram igjen. Har vi lært noe, står vi annerledes rustet nå enn i 1992 ? Jeg er ikke i stand til å gi svaret, men vil peke på enkelte sentrale forbedringspunkter.

  Nettverkene fungerte

  Noe av det mest gledelige var at det uformelle sosiale kontaktnettet mellom folk fungerte bra, der det fantes fra før - mellom familie, venner, naboer og kolleger. Folk var trygge på hverandre, selv om naturen slo seg vrang, og nettverkene var preget av oversiktlighet og gjensidighet. Man kunne motta hjelp uten å miste selvfølelse eller "sosial oversikt". Nabonettverk kunne nok bli satt på prøve når de over gata fikk strøm til oppvarming og klesvask, men samtidig koplet inn all julepynten.

  Helst ikke offentlig hjelp

  Selv om hjemmetjenesten avdekket flere tilfeller av nye bistandstrengende og kommunen utførte sju tusen hjelpeoppdrag i løpet av fem døgn, ville folk flest helst ikke ha offentlig eller "upersonlig privat" hjelp, utover formelle besøk på døra (med batterier, kaffe, lys, ved etc.). Røde Kors, Lions Club, Sivilforsvaret og Heimevernet gjorde som kjent en stor innsats. Mange ville heller fryse og se situasjonen an, enn å bli definert som sosialt trengende, når de ikke kunne gi gjenytelser. Situasjonen ble mer uoversiktlig og fremmed ettersom antall strømløse døgn økte. Varmestuer og billige hotellrom ble lite brukt, unntatt av folk som allerede før orkanen var vant til å ta imot slike tjenester, og stod mentalt forberedt, som følge av sykdom, alderdom eller materiell nød.

  Folkevett

  Nødvendige beslutninger, både i privat og offentlig sektor, ble tatt i produksjonslinjenes ytterste ledd, uten å vente på sjefsbeslutninger. Uformelle fullmakter grodde fram. Enkeltpersoner tok ansvar, de tok tak i situasjonen, og det var ikke formelle planers fortjeneste at ting gikk såvidt bra, oppsummerte ordføreren. Manuelle rutiner fikk sin renessanse: pengetelling, brevsortering og bekkenvasking måtte gjøres på gammelmåten og utrangert teknologi (traktordrevet telefonsentral) ble tatt fram der det var mulig. Samtidig oppstod hamstring av hermetikk og melk og svartebørsmarked på batterier og ved.

  Demokrati ?

  Men hvor ble det av de folkevalgte ? Krisen ble løst med påfallende svak politisk deltakelse. Formannskapet hadde ingen rolle, selv om situasjonen tidlig ble vurdert til å være "langvarig". Alle beslutninger ble tatt administrativt, selvsagt med ordføreren aktivt til stede. Kulturforskjeller mellom politi, kommune og kraftleverandør kom tydelig fram, og dette var partene uforberedt på. Kommuneledelsen har bare observatørstatus i statlig lokal redningssentral.

  Utrykningspolitiet var raskt ute i media med å anbefale folk å forlate byen, mens Nordmøre Politikammer betalte nærradioens ekstrautgifter med å holde serviceradioen i gang hele uka, med tre skift á fem medarbeidere døgnet rundt. Riksmedia skjønte alt for seint omfanget av katastrofen, i motsetning til dekningen av brannen på Innlandet nå i november ti år etter: I 1992 sendte faktisk amerikanske CNN TV-innslag fra Kristiansund før Dagsrevyen tok saken. NRK nektet først å oppfordre publikum om å lytte til nærradioen. Dette ble innklaget til Kringkastingsrådet. Seinere ble samarbeidet meget godt.

  Kommuneinfo

  Kristiansund kommunes opplysningstjeneste var på dette tidspunktet bare to måneder gammel, og ble straks oppgradert til heldøgnsberedskap med en bemanning på to - tre i fire timers skift utenom ordinær åpningstid. Pågangen fra publikum og riksmedia var meget stor, og det var alt for få linjer på sentralbordet. Informasjonsflyten inn til svartjenesten var for treg, både fra kommunale etater og andre aktører (sykehuset, NEAS, politiet). Folk spurte mest om ved, el-forsyning, renovasjon, klesvask, åpningstider for matbutikker og skoler, buss- og sundbåtruter, oppryddingshjelp og husrom. Mange hadde et generelt behov for noen å snakke med. Hjemmetjenesten, brannvakta og sosialkontoret hadde egne svartjenester. De øvrige nordmørskommunene lot til å gi opp i utgangspunktet, slik at mange henvendelser fra innbyggere i andre kommuner havnet på Rådhuset i Kristiansund, der de ansatte måtte improvisere troverdige svar.

  Enhver katastrofe er unik og alle detaljer i håndteringen kan selvsagt ikke planlegges. Men det er alltid nyttig å evaluere slike hendelser i ettertid. Mye ble sagt og skrevet i 1992, og en god del tiltak er også iverksatt (utplassering av aggregater etc.), men har vi som samfunn tatt tilstrekkelig lærdom av orkanen ?

  Odd W. Williamsen

  Fra Nordmøre Museums fotosamlinger.

• Type Photograph