Arbeidshest – en fjording – fotografert framfor ei strøvelte ved Arendalsvassdraget i Åmli i Aust-Agder. Bildet ble tatt våren 1970, den siste sesongen det var tømmerfløting i det...

Fra gammelt av hadde hver enkelt trelasthander sine representanter oppover langs fløtingsvassdragene som bisto med avtaler om tømmerleveranser, samt med måling og merking av leverte kvanta før de ble slått på fløtingsvassdragene. Dette var prosesser der et visst skjønn avgjorde hvordan tømmeret ble klassifisert og om mål skulle avrundes oppover eller nedover. «I praksis blei det ofte målaren og ikkje reglane som avgjorde prisen», skriver Andreas Vevstad i boka «Skogen i Aust-Agder» (1995). Tømmermålinga var derfor en sårbar ordning, der lojalitetsband mellom trelasthandlerne og deres «merkerne» og «målere» på den ene sida, og mellom skogeierne og de nevnte utsendingene fra kjøperne på den andre sida kunne påvirke økonomien i transaksjonene. Vanligvis var nok målernes tilnærminger preget av at det var tømmerkjøperne – trelasthandlerne og etter hvert treforedlingsbedriftene – som betalte dem. Men merkerne og målerne var oftest bygdefolk som skogeierne, og som selgere gjorde skogeierne sitt beste for å vinne målernes lojalitet ved å servere god mat og rikelig med alkohol når de kom til gards og til tømmerveltene ved vassdragene. En mer nøytral målerorganisasjon, der kjøpere og selgere av tømmer var likeverdig representerte i de styrende organene, ble første gang her til lands organisert i Glommavassdraget i 1911. Landbruksdepartementet ville gjerne hatt ei liknende organisering av tømmermålinga også i andre vassdrag. I 1916 engasjerte også Norsk Skogeierforbund seg i denne saken. Skogeierforbundet hadde gjerne sett at det ble etablert en målerforening for hele Aust-Agder. Det viste seg vanskelig å få kjøperne med på en slik løsning. I 1925 forsøkte Bondeparti-representanten Nils Nerstein (1882-1975) å fremme saken på nytt via Stortinget, men heller ikke dette førte til noe. Tre år seinere kom det endelig en lov om tømmermåling, som foreskrev at kongen kunne bestemme at det skulle dannes tømmermålingsforeninger i vassdragene. Disse foreningene skulle «være en felles organisasjon for kjøpere og selgere av tømmer i distriktet med formål å tilveiebringe en for begge parter fullt betryggende og ensartet måling av alt sagtømmer». Tømmerkjøpere og tømmerselgere skulle ha lik representasjon i styrene for målerforeningene, og målinga skulle utføres etter nasjonale standarder med metriske mål. Kongen personlig la seg neppe opp i organiseringa av tømmermålinga, men det gjorde styringsapparatet hans, Landbruksdepartementet med sitt skogdirektorat. På denne måten ble Arendal tømmermåling etablert høsten 1928, kort tid etter at tømmermålingsloven forelå. Samtidig ble det også dannet tømmermålingsforeninger for Tovdalsvassdraget, Otra og Østre Nedenes. Foreningen i Arendalsvassdraget endret navn til Nidarå Tømmermåling i 1939, blant annet for å markere relasjonen til Nidarå Tømmersalslag. Nidarå og Østre Nedenes tømmermåling ble, etter langvarige forhandlinger, slått sammen i 1968-69. Virksomheten fortsatte under navnet Nidarå Tømmermåling. Etter den tid, og etter at dette fotografiet ble tatt, har tømmermålinga i Norge vært gjenstand for en serie store fusjoner.

Collapse text