Tropisk skogbruk ved Davao på øya Mindanao på Filippinene i november 1968. Fotografiet viser fem karer med hjelmer på hodene som var i ferd med å feste ei diger jernklo eller -sak...

Da Spania midt på 1500-tallet tok Filippinene i besittelse antar man at 90 prosent av arealet på øygruppa var skogkledd. Urbefolkningen stort sett langs kysten og i elvedalene. Omkring 1900 hadde den skogdekte delen av arealet sunket til under 70 prosent, og i slutten av 1980 var denne andelen redusert til godt under halvparten av arealet. Den store nedgangen startet på 1800-tallet, da store arealer ble avskoget for å frigjøre arealer til plantasjer hvor det ble dyrket sukker, abacá, kaffe, tobakk og indigo. Dette kommersialiserte jordbruket gjorde de mest attraktive arealene, sletteland og slake lier med fruktbar jord til en vare. Lokalbefolkningen ble presset over på arealer med vanskeligere topografi og dårligere jordsmonn. En voksende befolkning måtte livnære seg på stadig mindre arealer med dårligere vekstvilkår. Filippinerne hadde en tradisjon for å drive svedjebruk, en tilpasning som fungerte godt så lenge befolkningen var liten og skogarealene var så store at skogen fikk god tid til å vokse fram igjen mellom hver brenning. Stadig hyppigere branner gikk hardt ut over de gjenværende skogene. Etter at Filippinerne med støtte fra USA i slutten 1890-åra kvittet seg med det spanske kolonistyret, fikk amerikanske selskaper stor innflytelse. De tok godt for seg av filippinske naturressurser. Under 2. verdenskrig var Filippinene okkupert av Japan, og etter krigen ble øygruppa med over 2 000 bebodde øyer og 50 nasjonale minoriteter en sjølstendig stat. De filippinske statslederne åpnet for at multinasjonale selskaper, som Goodyear, Firestone; Guthrie og Del Monte, skulle få utvide plantasjene sine på bekostning av skogressursene og de lokale småbøndenes subsistensbehov. Etter 2. verdenskrig ble en stadig økende andel av den internasjonale tømmerhandelen orientert mot regnskogene, dels fordi de hadde treslag med helt spesielle kvaliteter, men framfor alt fordi virkesprisene i disse områdene var forholdsvis lave. Konsekvensen har vært at tilveksten i de boreale barskogene på den nordlige halvkule har oversteget avvirkningen, mens forholdet har vært motsatt i det ekvatoriale regnskogsbeltet.

Avskoginga i de tropiske regnskogene har vakt bekymring. Slik skog har den største biomassen av alle økosystemer. Det har vært anslått at regnskogene er leveområder for 90 prosent av verdens primater, 60 prosent av alle plantearter og 80 prosent av alle insektarter. Omfattende avskoging i tropisk regnskog truer med andre ord det globale biologiske mangfoldet. Disse skogene har også stor betydning for karbondynamikken. Gjennom fotosyntesen har nemlig trær og andre planter en spesiell evne til å konvertere vann og atmosfærisk karbondioksid til karbohydrater, primært cellulose, som er byggematerialet i plantecellene. Bortimot halvparten av plantenes biomasse (tørrvekt) er karbon. Trær bygger stadig mer biomasse og binder samtidig karbon gjennom lange livsløp og fungerer som karbonbank når materialene brukes i konstruksjoner med lang levetid. Slik sett demper trærne de negative klimaeffektene ved forbrenning av fossilt karbon, som kull og olje. Følgelig har trærne og skogen en stabiliserende virkning på klimaet. Det har vært organisert internasjonale kampanjer for å redusere omsetningen av eksotiske treslag, som teak og mahogny, og mot bruken av palmeolje, for å bremse hogstaktiviteten i slik skog. Mange av statene i regnskogbeltet har imidlertid betraktet tømmersalg og plantasjevirksomhet på avskogete arealer kunne gi som viktige elementer i sin nasjonaløkonomi. Inntektene fra salg av tropisk tømmer har dekt kostnadene knyttet til avvirkning og transport til markedet, og gitt profitt til «tømmerbaroner» og selskaper som har organisert denne virksomheten, men det har i liten grad vært investert i å fornye det skoglige ressursgrunnlaget, noe som for øvrig er meget vanskelig når det gjelder så komplekse økosystemer som de tropiske regnskogene.

Collapse text