Portrett av den unge forstkandidaten Agnar Johannes Barth (1871-1948). Han er avbildet stående, i ei dobbeltspent jakke med mørke slag, antakelig en uniform som ble båret av forst...

Etter at Agnar Barth døde i 1948, hadde Norges skogeierforbunds medlemsblad, «Skogeieren», følgende minneord:

«Agnar Barth død.

Tirsdag 4. mai 1948 mistet norsk skogbruk en av sine dyktigste og mest betydningsfulle fagfolk, Agnar Barth. Det lar seg ikke gjøre selv i en kort nekrolog å gi selv en tilnærmet fullstendig omtale av Barths rike virke. Hans arbeid har gjennom årene omfattet alle grene av skogbruket, og han var gjennom flere sekler eksponenten for norske forstmenn framfor noen annen.

Professor Barths vita er så vel kjent at det er unødvendig å komme nær inn på dette. Ved hans død minnes vi ham som skogens store sønn, en nybrottsmann som ved hjelp av rike kunnskaper og jernvilje brakte strålende resultater. Han var ikke bare en fagmann som bare så skogen som økonomisk faktor. Skogens etiske verd og dens betydning for dyrelivet opptok ham også sterkt. Han var naturelsker.
Barths arbeidsdag ble både lang og rik. Det er 55 år siden han tok fatt på sitt livsverk, og ingen, selv hans motstandere i faglige spørsmål, vil være i tvil om at dette livsverk savner sidestykke. Hans navn vil leve blant skogens menn i tiden som kommer. Og de nålevende skogsfolk vil ikke minst minnes Barth som det edle mennesket han var.
Ingen av dem som hadde gleden av å kjenne ham, kunne unngå å merke det hjertet som banket i denne stolte skogens sønn. Om ham kan det trygt uttales: Han kjempet med blanke våpen.

Ved avslutningen av 9. ekskursjon under Skogkongressen i juni 1947 ga Barth uttrykk for at dette var den siste skogkongress han deltok i. Rank og spenstig sto han i skogen – med en flokk yngre forstmenn rundt seg, og meddelte inntrykk fra sitt lange forstmannsliv. Han endte sin tale slik: «Hva jeg har sagt under ekskursjonen, overlater jeg til dere yngre som mitt forstlige testamente.»

Nå er han borte. Et stortre er falt. Men de frø han sådde, vil vokse opp og bære rike frukter. De vil danne lysende eksempler på hva sjeldne evner og fast vilje kan gi av resultater.

Fred over Agnar Barths minne!»

«Agnar Barth.
Det var med stor sorg skogeierne på Sørlandet gjennom Kringkastningen onsdag kveld mottok underretningen om at professor Barth var død. Han var sønn av den kjente forstmann Jacob Bøckmann Barth som i 1852 med statsstipendium studerte forstvitenskap i Tyskland, og som senere, i årene 1855-60 hadde i oppdrag å undersøke skogforholdene her i landet. Resultatet herav ble framlagt med forslag om straks å opprette et forstvesen. Dette ble gjort i 1860, og Jacob Barth ble ansatt som forstmester.

Agnar Barth var født i 1871. Han gikk i farens fotspor og har ikke gjort skam på sitt opphav. Etter endt utdannelse ble han i 1899 lærer i taksasjon ved Landbrukshøgskolen, 1902 skogforvalter i Innherred og bestyrer av skogskolen i Steinkjer, 1918 skogforvalter i Hedmark, og så i 1921-43 professor i skogskjøtsel (og rektor) ved Landbrukshøgskolen.

Foruten sin lærervirksomhet og sine administrasjonsplikter fikk han også tid til å skrive flere kjente lærebøker i skogbruk, til å utarbeide artikler og avhandlinger i fagtidsskrifter og dagspressen og til å holde foredrag og delta i skogmøter og utferder rundt om i landet.
Nå er denne spenstige, stramme og energiske mannen borte, hans livsverk er avsluttet.

Det som i første rekke særpreget professor Barth, var hans store arbeidsevne. Han hadde viljen, evnen og lysten til å lære, han var alltid på jakt etter nye skogkunnskaper, både teoretisk, vitenskapelig og praktiske. Alt hadde han interesse og bruk for, og alt synes hans hjerne å kunne få plass til. Han hadde orden i sitt hjernebibliotek og fant alltid tak i de kunnskaper han for øyeblikket hadde bruk for. Dette omfattende kunnskapsforråd gjorde at han meget tidlig ble regnet for en av landets største autoriteter på skogskjøtselens område, og hans anseelse som forstmann var anerkjent langt utenom landets grenser.

Det andre som særpreget professor Barth, var hans lyst til å gi andre hva han selv eide, og med sine medfødte anlegg ga han i sine forelesninger, foredrag, bøker og artikler i rikt mon til elever, fagkolleger og skogeiere av sin store viten. Og han gjorde det gjennom et langt, intenst arbeidsliv av kjærlighet til skogen, og for å være med å gjøre landet større og rikere. Han trodde på skogeierne og på det private skogbruk. Det var i tråd med denne linje han – så ofte han hadde anledning – rettledet og talte skogens sak for skogeierne, og han glemte heller ikke å ta med betydningen av å framelske kjærligheten til skogen og virket i den. Denne veien mente han etter hvert ville føre kulturskogbruket fram i lyset.

Sørlandets utpregede lauv- og blandingsskog vakte tidlig hans oppmerksomhet og interesse, og han fant her nye, vanskelige problemer. Mulighetene for reising av tett, veksterlig lauvskog i rene bestand og barskogblanding fanget tak i hans vitenskapelige sinn, og spørsmålet opptok ham sterkt i de senere årene. Derfor besøkte han Sørlandet ofte, deltok i befaringer, i skogselskapets årsmøter og var utrettelig i sitt arbeid for skogen her. Han sa et par ganger: «Jeg liker meg her i Agder, skogeierne har så gode ører, og de bruker dem så godt. Dette inspirerer meg til tale og forklare, nei, – dette er morsomt, jeg blir så glad.»

Tross sitt noe reserverte vesen, sin avgjort bestemte måte å forklare problemene på, hadde han et glimt i øyet som røpte at han hadde kontakt med skogens romantikk og mystikk, og som det overskuddsmenneske han var, vant han venner hvor han kom.

Og det er vi som satte slik pris på hans kloke og varme innlegg for skogen og hans vennskap, som i dag sender ham vår siste takk.

Olav Løvland.»

Collapse text