Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Knuvelen i Fåberg, et av de gode fiskevadene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fiskeren hadde ullgenser på overkroppen og...
I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» skrev ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) følgende om redskapsbruken under lågåsildfisket tidlig på 1900-tallet: «Mens lagesi ...
I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» skrev ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) følgende om redskapsbruken under lågåsildfisket tidlig på 1900-tallet: «Mens lagesilden, som foran nævnt, i den øvre ende av Mjøsen fiskes udelukkende med nøter, er forholdet et ganske andet naar den er kommet op i Laagen, idet den her efterstrebes med ikke mindre end 4 forskjellige fangstappratter, nemlig foruten nøter ogsaa med drivgarn, mæler og hover. Av disse fangstredskaper er dog nøtene av ganske overveiende betydning, dernæst kommer drivgarnene, saa mælerne, og tilslut hovene».
Om håvfisket skrev Huitfeldt-Kaas:
«Ca. 1 km. nordenfor Brunlaug bro paa Gaardene Dahls og Skogs grund begynder elven at bli saa storstenet og ujevnt og strømmen saa strid, at de forannævnte fiskeredskaper til fangst av lagesild ikke længer er anvendelige, hvorfor man er gaat over til at fiske med hover, hvilket væsentligdrives fra baater forankret ute i strømmen, for en mindre del ogsaa fra land. … Foruten fra baat foregaar der som foran nævnt hovfiske ogsaa fra land, men i meget ringe skala, med en mindre slags hov, den saakaldte grundhov. Denne har i motsætning til den forannævnte store hov en fra siderne sterkt sammentrykt hovring med længdeaksen i hovstangens retning, hvilken form selvfølgelig maa bli den mest hensigtsmæssige under fiske utover en skraanende strand, idet en hov med en lang side vil kunne avskrape den størst mulige bundflate. Lagesildfisket med hover er av liten betydning sammenlignet med de øvrige maater at fange lagesild paa i Laagen.»
Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Knuvelen i Fåberg, et av de gode fiskevadene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fiskeren hadde ullgenser på overkroppen og vadere på beina. Fottøyet skulle øke rekkevidden for «drettene». Her var fiskeren sannsynligvis på veg inn mot land for å «skrulle» håven med en fanst som var tatt fra en posisjon litt lengre ute i elva.
Grunnhåven er et enmannsredskap, beregnet på fangst av lågåsild fra elvebredden. Den besto av et treskaft - ei «raun» - som kunne være fire til seks meter lang, og et «håvhuggu» med en finmasket fangtspose av bomullsgarn. Håvhugguet var ovalt. Håven ble ført ned i vannet på motstrøms side og ført med vannmassene langs botnen, litt hurtigere enn strømhastigheten, slik at fangstposen sto utspent på oversida av håvhugguet. Når håven var kommet så langt nedover at fiskeren ikke nådde lengre, vred han rauna, så åpningen til «påsa'n» vendte oppover, slik at eventuell fangst ikke fikk sjansen til å unnslippe. Var det lågåsild i håven, holdt fiskeren håvhugguet over en snik eller ei bøtte samtidig som han løftet ytterenden av fangsposen opp i lufta, slik at fisken falt ned i transportbeholderen
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».