Fra temadagsopplegget «Fra malm i myra til stål i smia» på Norsk skogmuseum i Elverum, høsten 2018. Dette formidlingsopplegget samlet 720 skoleelever, de fleste fra mellomtrinnet,...
SubjectFra temadagsopplegget «Fra malm i myra til stål i smia» på Norsk skogmuseum i Elverum, høsten 2018. Dette formidlingsopplegget samlet 720 skoleelever, de fleste fra mellomtrinnet, i løpet av en periode på fire dager. Fotografiet er tatt under forberedelsene, oppfyringa, som måtte starte tidlig om morgenen, før elevene kom, om prosessen skulle kunne avsluttes med opptak av jern mot slutten av dagen. På bildet ser vi seksjonsleder Stein Tore Andersen, som sto vendt mot en blesterovn som var fylt med ved, som etter hvert skulle forkulles og påføres røstet myrmalm, som ved dagsprogrammets slutt skulle bli til jern. I bakgrunnen ser vi Svimbil-smia fra Tinn Austbygd i Telemark, som ble flyttet til Skogmuseet i 1991 (jfr. SJF-B.0042). Jernblestringsmetoden som praktiseres i forbindelse med dette temadagsopplegget har sine forbilder i storelvdølen Ole Olsen Evenstads (1739-1806) lille «Afhandling om Jern-Malm, som findes i Myrer og Moradser i Norge, og Omgangsmaaden med at forvandle den til Jern og Staal», et manuskript som ble premiert av Det Kongelige Landhusholdnings-Selskab i 1782 og publisert av samme selskap i 1790. Det Evenstad beskrev var en tradisjonell metode for småskalaproduksjon av jern, som lenge hadde vært praktisert i bygder med myrarealer der det var utfelt okerfarget jern og med overflod av trevirke, som kunne brukes som brensel i denne prosessen. Dette skjedde 160-170 år etter at en eksportorientert storskalaproduksjon av jern fra bergmalm i digre masovner var introdusert i Norge. Evenstad var en av flere patrioter som var opptatt av å fremme velstand, så vel for nasjonen som for bondebefolkningen. I introduksjonen til publikasjonen skrev han blant annet: «Hvad Fordeel skulde ikke blot denne Metal [myrjernet] bringe Landet, naar Landmanden [bonden] forarbeidede selv den raae Materie til brugbart Jern for sig og sine Lige …?» Blesterovnene ble gjerne plassert på en bakkekam, som murte og leirpussete, traktformete sjakter nede i bakken, med muligheter for å blåse inn luft fra digre belger i nedenforliggende bakkehellinger. Skogmuseets oven er om lag 80 centimeter djup og har en diameter på om lag 50 centimeter i botnen og 120 centimeter i bakkeplanet. Ifølge Evenstad skulle blesterveden hogges om våren og tørkes gjennom sommeren med tanke på blestring om høsten. Han anslo at tre firedeler av veden skulle være om lag 80 centimeter lang og resten måtte være en drøy meter lang. Begge vedtyper skulle kløves slik at skiene ble cirka 5 centimeter tjukke. De lengste vedskiene skulle plasseres langs muren i ovnssjakta. Deretter skulle det legges inn kortere ved. Det var hele tida viktig å passe på at det var luftig, særlig i midten av vedmassen, slik at det ville brenne godt. Veden ble antent med en fakkel som ble stukket ned i botnen av sjakta, mens det ennå var mulig. «Saa behøves tvende Karle, som med Hurtighed kan bringe den øvrige Veed i og paa Blæsteren, førend Ilden tager Overhaand», skriver Evenstad. Det er i denne fasen dette fotografiet er tatt. Vedmengden var stor nok når stabelen raget cirka en meter over bakken. Deretter skulle veden brenne til flammene forsvant og blesterovnen var fylt av rødglødende kol. Først da kunne en høvelig mengde røstet malm drysses over ovnssjakta.
![Fra temadagsopplegget «Fra malm i myra til stål i smia» på Norsk skogmuseum i Elverum, høsten 2018. Dette formidlingsopplegget samlet 720 skoleelever, de fleste fra mellomtrinnet, i løpet av en periode på fire dager. Fotografiet er tatt under forberedelsene, oppfyringa, som måtte starte tidlig om morgenen, før elevene kom, om prosessen skulle kunne avsluttes med opptak av jern mot slutten av dagen. På bildet ser vi seksjonsleder Stein Tore Andersen, som sto vendt mot en blesterovn som var fylt med ved, som etter hvert skulle forkulles og påføres røstet myrmalm, som ved dagsprogrammets slutt skulle bli til jern. I bakgrunnen ser vi Svimbil-smia fra Tinn Austbygd i Telemark, som ble flyttet til Skogmuseet i 1991 (jfr. SJF-B.0042). Jernblestringsmetoden som praktiseres i forbindelse med dette temadagsopplegget har sine forbilder i storelvdølen Ole Olsen Evenstads (1739-1806) lille «Afhandling om Jern-Malm, som findes i Myrer og Moradser i Norge, og Omgangsmaaden med at forvandle den til Jern og Staal», et manuskript som ble premiert av Det Kongelige Landhusholdnings-Selskab i 1782 og publisert av samme selskap i 1790. Det Evenstad beskrev var en tradisjonell metode for småskalaproduksjon av jern, som lenge hadde vært praktisert i bygder med myrarealer der det var utfelt okerfarget jern og med overflod av trevirke, som kunne brukes som brensel i denne prosessen. Dette skjedde 160-170 år etter at en eksportorientert storskalaproduksjon av jern fra bergmalm i digre masovner var introdusert i Norge. Evenstad var en av flere patrioter som var opptatt av å fremme velstand, så vel for nasjonen som for bondebefolkningen. I introduksjonen til publikasjonen skrev han blant annet: «Hvad Fordeel skulde ikke blot denne Metal [myrjernet] bringe Landet, naar Landmanden [bonden] forarbeidede selv den raae Materie til brugbart Jern for sig og sine Lige …?» Blesterovnene ble gjerne plassert på en bakkekam, som murte og leirpussete, traktformete sjakter nede i bakken, med muligheter for å blåse inn luft fra digre belger i nedenforliggende bakkehellinger. Skogmuseets oven er om lag 80 centimeter djup og har en diameter på om lag 50 centimeter i botnen og 120 centimeter i bakkeplanet. Ifølge Evenstad skulle blesterveden hogges om våren og tørkes gjennom sommeren med tanke på blestring om høsten. Han anslo at tre firedeler av veden skulle være om lag 80 centimeter lang og resten måtte være en drøy meter lang. Begge vedtyper skulle kløves slik at skiene ble cirka 5 centimeter tjukke. De lengste vedskiene skulle plasseres langs muren i ovnssjakta. Deretter skulle det legges inn kortere ved. Det var hele tida viktig å passe på at det var luftig, særlig i midten av vedmassen, slik at det ville brenne godt. Veden ble antent med en fakkel som ble stukket ned i botnen av sjakta, mens det ennå var mulig. «Saa behøves tvende Karle, som med Hurtighed kan bringe den øvrige Veed i og paa Blæsteren, førend Ilden tager Overhaand», skriver Evenstad. Det er i denne fasen dette fotografiet er tatt. Vedmengden var stor nok når stabelen raget cirka en meter over bakken. Deretter skulle veden brenne til flammene forsvant og blesterovnen var fylt av rødglødende kol. Først da kunne en høvelig mengde røstet malm drysses over ovnssjakta.](https://ems.dimu.org/image/0331wyM1Y9Wh?dimension=1200x1200)
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».