100
Fiskeren Hans Jørstad, fotografert bakfra ved elvebredden med en grunnhåv i hendene og med en «snik», et flettet bæreredskap for fangsten, på ryggen. Fotografiet ble tatt på Rundtomodden ved Gudbrandsdalslågen høsten 1962, da Norsk Skogbruksmuseum gjorde opptak til en film om lågåsildfisket. At Jørstad var svært tradisjonelt kledd, med vadmelsbukser, busserull og filthatt, kan ha hatt sammenheng med at han var aktør i en kulturhistorisk orientert filmproduksjon. Grunnhåven var – i motsetning til nøter, drivgarn og mælkrakker som også ble brukt for å fange gytende lågåsild (Coregonus albula) – et enmannsredskap. Den besto av et 4-6 meter langt skaft – «rauna» – og et ovalt «håvhuggu» med en finmasket fangstpose av bomull. Åpningen på håvhugguet ble lagd av grankvister. «Påsa’n» ble surret til denne «håvgreina» ved hjelp av lær, som beskyttet bomulsveven mot slitasje under bruk. Grunnhåvfiskerne opererte fra elvebredden, eller de vasset litt ut i vannet. Et «drette» startet ved at de senket håvhugguet mot elvebotnen, så langt opp på motstrøms side som fiskerne med de langskaftete grunnhåvene nådde. Deretter førte de håven langs botnen i strømretningen, men noe raskere enn vannhastigheten, slik at påsa’n hele tida gikk utspent på motstrøms side. Målet var å fange oppgående lågåsild. Når håven var kommet så langt i medstrøms retning at rauna ikke nådde lengre, vred fiskeren litt på redskapet, slik at åpningen til fangstposen vendte oppover. På denne måten ble det umulig for fanget fisk å unnslippe. Deretter ble håven løftet. Var det fisk i påsa’n, ble den «skrullet» (tømt) opp i et oppbevaringskar – i dette tilfellet en «snik», i andre tilfeller ei bøtte eller kasse. Grunnhåvfisket kunne foregå både på dagtid og i nattemørke.
Photo: Midttun, Magne / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo