Dampmaskin, levert av O. Jakobsons maskinverksted i Kristiania, brukt på et sagbruk i Eidskog. Her stod den ved en myrkant, delvis på et underlag av krysslagte bjelker, dels på en...
Lokomobilen er en transportabel dampmaskin. Ideen om å bruke damptrykk som energikilde for maskiner er gammel, og på andre halvdel av 1700-tallet fant engelske teknikere løsninger ...
Lokomobilen er en transportabel dampmaskin. Ideen om å bruke damptrykk som energikilde for maskiner er gammel, og på andre halvdel av 1700-tallet fant engelske teknikere løsninger som gjorde at dampkraft kunne brukes i gruveindustrien, etter hvert også på andre virksomhetsområder. Tidlig på 1800-tallet kom den første dampmaskinen på hjul - en lokomobil - som forholdsvis lett kunne flyttes fra ett sted til et annet. På andre halvdel av 1800-tallet ble slike maskiner introdusert i de norske primærnæringene. I jordbruket ble de trukket fra gard til gard for å drive treskeverk, og i skogbruket ble lokomobilene bruk til drift av små, transportable sagbruk. Lokomobilteknologien gjorde slik virksomhet uavhengig av vassdrag med fossefall, som hadde drevet de tradisjonelle oppgangssagene. Lokomobilene trengte vann og brensel til dampkjelene. Som drivkraft for en mobil sagbenk gjorde disse dampmaskinene det mulig å produsere trelast på avsidesliggende steder i skogene, På denne måten reduserte man også volumet og vekta på de verdiene som skulle kjøres ut av skogen. Lokomobilsagene kunne stå på samme sted gjennom en hel vinter, men de kunne også flyttes og brukes på et par forskjellige steder i løpet av samme sesong. De første lokomobilsagene i Norge ble satt i drift i 1870-åra, og bruken av denne teknologien ebbet ut omkring 1930, da det var kommet langt lettere forbrenningsmotorer og elektromotorer som kunne yte like god trekkraft til sagbenkene.
Dampmaskin, levert av O. Jakobsons maskinverksted i Kristiania, brukt på et sagbruk i Eidskog. Her stod den ved en myrkant, delvis på et underlag av krysslagte bjelker, dels på en teglsteinsmurt oven som var bygd etter et prinsipp som var utviklet av Lauritz Sæthern (1866-1935) i Eidskog. På dette bildet ser vi grunneier Harry Pramhus (1891-1973) posere framfor den delvis utraste ovnen med døra til fyrkjelen i forgrunnen.
Ole Jakobson var husmannssønn fra Hedmarken. Han fikk bare folkeskoleutdanning, men som ung voksen fikk han stillingen som pedell ved Katedralskolen i hovedstaden. Der skal han ha fått muligheter for å lære. Det var særlig tekniske fag som interesserte Jakobson, og i 1845 startet han sitt eget verksted. Der produserte han blant annet maskiner for landbruket, som han kjente godt fra sitt eget oppvekstmiljø. Etter Jakobsons død ble virksomheten overtatt av sønnen, som hadde fått reise til USA for å ta den formelle utdanninga faren manglet. Han flyttet verkstedet fra de opprinnelige lokalene i Torggata 11 til Nedre Foss, i nyere tid bedre kjent som Vulkan. I 1894 fikk bedriften nye eiere, som flyttet virksomheten til Schultzehaugen. Produktspekteret ble gradvis vridd fra landbruksmaskiner til vaskemaskiner (varemerket «JAKO») og klesruller.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».