Lenselegging i Glomma utenfor kommunesenteret i Elverum våren 1984. Vi ser tre karer i en tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor omsluttet av ei jernnbøyle. I denne b...
Dette fotografiet ble tatt under arbeidet med å legge ut den såkalte Østre Brulensa i Glommas i 1984. Dette var en konstruksjon som i Elverum ble kalt ei «sløngelense», men som i f ...
Dette fotografiet ble tatt under arbeidet med å legge ut den såkalte Østre Brulensa i Glommas i 1984. Dette var en konstruksjon som i Elverum ble kalt ei «sløngelense», men som i fløtingslitteraturen oftest betegnes som «ledelense» eller «stryklense». Slike lenser besto av sammenlenkete stokker, som skulle flyte i vannskorpa og dermed lede løstømmer som kom fra ovenforliggende deler av vassdraget slik at det fløt videre uten å drive inn i bakevjer eller sette seg fast på steinskjær eller grunner i elva. Poenget med Østre Brulense, som var ei videreføring av den ovenforliggende Petershaglensa, var å lede tømmeret mot den vestre delen av elveløpet. Østre Brulense ble lagt fra en posisjon under Nybrua (hengebrua mellom Vestad og Leiret fra 1936) til den nedenforliggende Gammelbrua (1862). Denne konstruksjonen skulle sørge for at tømmeret strøk mellom Gammelbruas andre og tredje brukar regnet fra vest mot øst, uten å hekte seg fast i brukarene eller de mange steinskjærene i den østre delen av elveløpet like nedenfor brua. På denne måten unngikk fløterne at tømmeret vaset seg sammen i hauger som det ville bli arbeidskrevende og kanskje til og med farlig å løsne.
Fra gammelt av ble ledelensene gjerne lagd av ferskt fløtingstømmer, fortrinnsvis stokker som hadde fått påhogd eller påboret «auger» (hull) ytterendene fordi de skulle «hankekjøres» (slepes i lange kjeder på snødekt underlag fra hogstteigene i skogen til fløtingsvassdraget). Gjennom disse «augene» ble det tredd vidjer (trebindsel), som rett og slett kunne hogges av ved hjelp av ei øks når fløtinga nærmet seg sluttfasen, slik at lensestokkene fulgte med det øvrige lensetømmeret videre nedover vassdraget. Seinere - etter at det ble slutt med å øye tømmer i forbindelse med framkjøring fra skogen - kjøpte Glomma fellesfløtingsforening lensetømmer som ble auget, og der augene ofte ble forsterket med beslag av bandjern. I denne perioden ble lensestokkene sammenføyd ved hjelp av korte jernkjettinger - «lensekoppel» - som ble tredd gjennom augene i stokkendene og låst ved at en jerntein (ei «nål») i den ene enden av kjettingen ble tredd gjennom en ring (ei «kause») i den andre enden. Enkelte lensekoppel hadde også «nåler» eller «pjekser» - bleier som kunne bankes inn i yteveden på ovenforliggende lensestokk – i endene. Lensestokkene skulle bindes sammen med toppendene i motstrøms og rotendene i medstrøms ende, for dette reduserte faren for at løstømmeret ble liggende langsmed lensa og øve unødig stort press på dette flytende stengselet. Fra gammelt av skal det ha vært vanlig at Prestegardslensa ble lagt mens det ennå var is på Glomma, da det gikk an å bruke hest til å dra stokkene i riktig posisjon. Østre Brulense var ei av mange ledelenser som ble lagt på den cirka 6 kilometer lange fløtingsroden mellom Søstuvika i Strandbygda og Hanstadholmen, der Fossum-karene lenge var sentrale aktører i fløtinga. De var også dyktige båtbyggere, og leverte farkoster som var svært stabile, både når de skulle ros gjennom fossene og når fløterne bøyde seg over båtripa for å binde sammen lensestokkene. Fossumbåtene gikk for å være lette å ro, og manøvrerbarheten ble enda bedre etter krigen, da Glomma fellesfløtingsforening investerte i flere påhengsmotorer. Kopling av lensestokker i strømmende vann var likevel tungt arbeid, og fløterne hadde gjerne tau og taljer som hjelpemidler i dette arbeidet.
Plasseringa av ledelensene var basert på erfaringskunnskap om strømdrag i elva ved vekslende vannføring, som kunne gjøre de nødvendig å justere lensene i løpet av sesongen. Et velutviklet system av ledelenser gjorde det mulig å begrense mannskapsstyrken. I etterkrigstida var det stort sett fem karer som arbeidet på elvestrekningen mellom Søstuvika og Hanstadholmen.
Subject
Lenselegging i Glomma utenfor kommunesenteret i Elverum våren 1984. Vi ser tre karer i en tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor omsluttet av ei jernnbøyle. I denne bøyla var det hektet en kort jernkjetting - et «lensekoppel» - som igjen var forankret i en kjede av lensestokker som skulle bindes inn i den såkalte Brulensa. Dette var ei ledelense, eller «sløngelense» som det ble sagt i Elverum. Den skulle legges noe skrått på strømretningen, med sikte på at den skulle tvinge løstflytende fløtingsvirke til en foretrukket del av elveløpet. Østre Brulense var en fortsettelse av Petershaglensa, som var forankret i et tre ved østre elvebredd ved noen hundrede meter ovenfor det stedet der dette fotografiet er tatt. Under Nybrua (hengebrua mellom Vestad og Leiret fra 1936) overtok Østre Brulense. Den strakte seg mot den vestre delen av den nedenforliggende Gammelbrua (1862). Poenget med begge disse lensene var å lede tømmeret mot den vestre delen av elveløpet, for når vannføringa var normal eller lav stakk det opp noen steinblokker i vannspeilet på østre side, og dermed var det fare for at tømmeret kunne vase seg ihop i hauger som det ville bli arbeidskrevende å løsne. Da dette fotografiet ble tatt sto Harald Husa i akterenden av båten med ei utstrakt hand for å gripe lensekoppelet i overenden av den tømmerlenka båten hadde på slep. Deretter skulle den bindes fast i den delen av Øvre Brulense som allerede lå på plass. Arbeidskameratene Martin Berget (til venstre) og Eilif Ørbak (i midten) holdt båten i en stabil posisjon mot denne lensa denne skjøtinga foregikk. I bakgrunnen ser vi Yngvar Christensens forretningsbygg til venstre og Elvarheimparken framfor kommunens rådhus til høyre.
Dette er et av mange fotografier som ble tatt i forbindelse med det fagmiljøet på Norsk Skogbruksmuseum (fra 2003 Norsk Skogmuseum) kalte «Prosjekt Glomma». Dette prosjektet ble utviklet etter at museet var gjort kjent med at tømmerfløtinga i Norges største vassdrag skulle avvikles. Målet med prosjektet var å sikre mest mulig kildemateriale og dokumentasjon fra denne virksomheten, et materiale som deretter skulle brukes til å lage en publikasjon om virksomheten. Det var den da nyansatte historikeren ved museet – amanuensis Øivind Vestheim – som ble prosjektleder, og han samarbeidet tett med museumsfotograf OT Ljøstad. Disse to reiste mye langs vassdraget de siste par fløtingssesongene for å dokumentere virksomheten. Målet med prosjektet var å sikre mest mulig kildemateriale og dokumentasjon fra denne virksomheten, et materiale som deretter skulle brukes til å lage en publikasjon om virksomheten. Det var den da nyansatte historikeren ved museet – amanuensis Øivind Vestheim – som ble prosjektleder, og han samarbeidet tett med museumsfotograf OT Ljøstad. Disse to reiste mye langs vassdraget de siste par fløtingssesongene for å dokumentere virksomheten.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».