Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum

Accept license and download photo

Fra dekket på slepebåten «Mørkfos», som ble brukt til tømmersleping på innsjøen Øyeren i Glommavassdraget. Fotografiet er tatt fra brua, på styrbord side av styrhuset mot den bakr...

I nordenden av innsjøen Øyeren skulle det fløtingstømmeret som kom flytende på vassdraget fra de skogrike bygdene nordover i Solør og Østerdalen. Det som skulle til sagbruk eller t ...

I nordenden av innsjøen Øyeren skulle det fløtingstømmeret som kom flytende på vassdraget fra de skogrike bygdene nordover i Solør og Østerdalen. Det som skulle til sagbruk eller treforedlingsbedrifter på Nedre Romerike skulle skilles fra det som skulle videre over innsjøen mot den nedre delen av Glomma for videre bearbeiding til trelast eller papir ved anlegg som lå nærmere vassdragets utløp i salt sjø og skipsforbindelser som innebar avsetningsmuligheter på fjernere markeder. Tømmeret ble sortert på grunnlag av påslåtte økseprofiler i yteveden på stokkene. Disse profilene identifiserte kjøperne av hver enkelt stokk. Sorteringa skjedde lenge ved Bingen i Sørum, men i forbindelse med utbygginga av jernbanen mellom Kristiania og Kongsvinger i 1860-åra ble sorteringslensa flyttet til Fetsund i Fet. På 1900-tallet ble stokker som skulle i samme retning «soppet» – presset sammen i bunter – som ble bundet sammen ved hjelp av vaiere og lenket sammen med tanke på videre buksering, innover mot Lillestrøm eller sørover innsjøen mot Glommas videre løp i retning Sarpsborg og Fredrikstad. Ettersom passasjene i deltaområdet like nedenfor lenseanlegget ved Fetsund var smale og svingete, var det grenser hvor store og brede partier som kunne slepes her. Følgelig ble soppene først buksert i smale remser – «nedlegg» – fra den nedre delen av lenseanlegget til et sted som hette Sofiedal i Enebakk, etter 1978 til Engelsvika eller Årnestangen litt lengre sør, hvor faren for å gå på grunn var mindre. På et av disse stedene ble det første nedlegget fortøyd, mens slepebåten hentet det neste. Turen fra lenseanlegget til Sofiedal tok to-tre timer. Når to nedlegg var kommet dit, ble de bundet sammen til ei «vending». Og når det var gjort kunne slepebåtmannskapet starte på den lange turen ned mot Glommas utløp fra sørenden av Øyeren. Med slepebåten M/B Mørkfos som trekkraft tok tolv til atten timer å tilbakelegge denne distansen. Når dette var unnagjort ble det slepene lagt ved Sandstangen på østsida av innsjøen eller ved Sleppetangen på vestsida, der lokale fløtere løsnet bindslene slik at stokkene kunne flyte løst videre nedover, hvor de passerte flere kraftverksdammer via tømmerrenner som ikke hadde kapasitet til å ta buntet virke. De største vendingene på Øyeren inneholdt om lag 200 000 stokker. Lengre nede, ved Nes og seinere ved Glennetangen eller Furuholmen, ble tømmeret på nytt sortert og «moset» med sikte på slepebåtbuksering inn det østre eller det vestre elveløpet, avhengig av hva som passet best for kjøperen.

About the object

IdentifierSJF.1989-01499
Avbildet stedNorge Akershus Fet Øyeren
Specific subject termsBåt Tømmerfløting Innsjø Fartøy Slepebåt
Subject
Fra dekket på slepebåten «Mørkfos», som ble brukt til tømmersleping på innsjøen Øyeren i Glommavassdraget. Fotografiet er tatt fra brua, på styrbord side av styrhuset mot den bakre delen av båten og tømmerslepet som henger bakenfor. Til høyre i forgrunnen ser vi rekkverket rundt trappenedgangen fra styrhuset og brua til dekket nedenunder, der inngangsdøra til byssa var. Til dette rekkverket er det festet en lyskaster som gav arbeidslys på akterdekket når det ble arbeidet på båten kvelds- og nattestid. Bak trappenedgangen ligger noen vaierkveiler. Dette er reservemateriell som skulle brukes, for eksempel hvis noen av «grimene» (bindslene) i slepet sviktet. Under slikt arbeid reduserte skipperen hastigheten på båten til et minimum. Til venstre ser vi en robåt som henger i trinser på styrbord side av båten. Dette er lettbåten, som ble brukt når dekksmannskapet hadde behov for å løse oppgaver på slepet og når slepet skulle frigjøres ved ankomst til Sleppetangen. I slike tilfeller ble båten raskt og enkelt låres ved hjelp av to taljer. Ellers ser vi akterdekket på Mørkfos med den 90 meter lange trossa som ble brukt når tømmeret skulle slepes gjennom det vanskelige deltapartiet lengst nord i Øyeren, der det var viktig å følge en meandrerende djupål for ikke å gå på grunn på de mange sandbankene i dette farvannet. Bak akterpartiet på båten skimter vi det opprørte «propellvannet», som bidro til å øve et bakoverrettet trykk på slepet. Dette var årsaken til at mannskapet skiftet til 300 meters trekkline da de kom til oppankringsplassen Sofiedal ved Øyerens vestbredd, like ved kommunegrensa mellom Rælingen og Enebakk. Derfra var det åpent farvann, og Mørkfos kunne da trekke to slike slep samtidig ned mot Sleppetangen eller Sandstangen ved Glommas utløp fra innsjøen.

Slepebåten Mørkfos er 72 fot lang, og var den største båten i sitt slag på Øyeren. Den ble bygd ved Glommen mek. verksted i Fredrikstad i 1912. Oppdragsgiver var Fredrikstad tømmerdireksjon, som på denne tida organiserte tømmerfløtinga i Glommavassdraget sør for Fetsund. Fra 1920 ble organisasjonen kalt Nedre Glommen fellesfløtningsforening. Tidlig i 1940-åra ble tømmerfløtingsorganisasjonene i den øvre og den nedre delen av vassdraget slått sammen i Glomma fellesfløtingsforening. Denne organisasjonen opptrådte som rederi for Mørkfos og en rekke andre slepebåter inntil fløtinga i vassdraget ble avviklet i 1985. Mørkfos var opprinnelig dampdrevet, men i 1953 ble dampmaskinen tatt ut og erstattet av en tresylindret dieselmaskin, en Wickmann-motor. Dermed ble båtens navn endret fra "D/S Mørkfos" til "M/B Mørkfos". For ledelsen i Glomma fellesfløtingsforening var det antakelig viktigere at en etter denne ombygginga kunne redusere størrelsen på mannskapet noe. Opprinnelig hadde det vært sju faste om bord: Skipper, to maskinister, tre dekksgutter og kokke. Etter ombygginga til dieseldrift hadde Mørkfos et mannskap på fire-fem. Den opprinnelige Wickmann-motoren fra 1953 ble for øvrig erstattet av en MWM-maskin (fra Motoren-Werke-Mannheim i den tyske delstaten Baden-Würtemberg) i 1966. Mørkfos ble brukt til å slepe tømmer over Øyeren fra lensene på Fetsund i nord til Sandstangen og Sleppetangen i sør. Der ble slepene med "sopper" (bunter) løst opp, og stokkene fikk gå fritt et stykke videre nedover i vassdraget, der det skulle passere flere kraftverk i trange tømmerrenner før det på nytt ble lenset, sortert og slept videre nedover vassdraget.

Etter at fløtinga i Glommavassdraget ble avviklet ble M/B Mørkfos liggende ubrukt ved Fetsund lenser, der den forfalt. I 1994 startet en venneforening et omfattende restaureringsarbeid, som ble støttet av Riksantikvarens avdeling for fartøyminnevern. I 2004 ble restaureringsarbeidet belønnet med kulturvernprisen til Oslo/Akershus avdeling av Fortidsminneforeningen. Båten drives av venneforeningen, som tilbyr sommerturer på Øyeren, med avganger fra lensemuseet på Fetsund.
Type Photograph

Add a comment or suggest edits

History

- Ved inngangen til året 1984 startet Norsk Skogbruksmuseum arbeidet med det som ble kalt «Prosjekt Glomma». Da var det klart at den tradisjonsrike tømmerfløtinga i vassdraget ville bli avviklet i 1985. Museet ønsket derfor å få i gang et dokumentasjonsprosjekt der tømmertransporten på vassdraget skulle ha hovedfokus. Historikeren Øivind Vestheim, som hadde arbeidet ved museet fra 1982, skulle ha hovedansvar for prosjektet. Han tok sikte på å samle et representativt utvalg av løse gjenstander fra fløtinga til museet, han ville dokumentere faste fløtingsinnretninger i vassdraget, ta vare på eldre fotografier og arkivalia, samt samle det han kalte «minne- og tradisjonsmateriale» med tilknytning til Glomma-fløtinga. Særlig museets fotograf, OT Ljøstad, var en trofast samarbeidspartner under arbeidet med prosjektet. Vestheim og Ljøstad reiste mye langs vassdraget i 1984 og 1985, men også i oppryddingsfasen i de par første sesongene etter dette. Glomma fellesfløtingsforening overlot sitt fotoarkiv, som besto av 72 album en del negativmateriale fra ulike deler av vassdraget, til Norsk Skogmuseum. Papirarkivene ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la dem bli liggende i den murte delen av kontorkomplekset Fellesfløtingsforeningen hadde hatt på Fetsund. Der veiledet Øivind Vestheim en del lokale medarbeidere som ble engasjert for å ordne arkivet. Forvaltningen av arkivmaterialet ble etter 1990 overlatt til lensemuseet, som ble etablert på Fetsund dette året. Mange av gjenstandene Vestheim samlet inn til Norsk Skogbruksmuseum i forbindelse med prosjektet ble dessverre kjørt direkte på fjernmagasin i Elverum, uten at de ble registrert. Dermed gikk beklageligvis viktig informasjon om proveniens og bruk tapt. Heller ikke de fotografiske opptakene ble tilfredsstillende registrert da de var «ferske». Øivind Vestheim brukte en kassettopptaker som «feltdagbok» under mange av turene langs vassdraget. Bjørn Bækkelund skrev av mange av kassettene etter at han begynte ved museet høsten 1997. Innslagene av tradisjons- og minnemateriale på disse opptakene var få. Prosjekt Glomma skulle opprinnelig vare fra og med 1984 til og med 1988, altså i fem år. Det viste seg imidlertid at oppgavene ble mange, og at arbeidet tok lengre tid enn forutsatt. Øivind Vestheim avsluttet sin del av prosjektet med utgivelsen av boka «Fløting gjennom århundrer» i 1998. Han sluttet for øvrig ved museet like før boka var ferdig. I ettertid har nye medarbeidere ved Norsk Skogbruksmuseum gradvis forsøkt å krympe det forvaltningsmessige etterslepet etter Prosjekt Glomma.
- Fotografering: 1985
- FotografLjøstad, Ole-Thorstein (1951)
- Avbildet stedNorge Akershus Fet Nedre Romerike Øyerensikker