Lenselegging i Glomma like sør for kommunesenteret Leiret i Elverum. Her ble det lagt ei ledelense – lokalt kalt «slønglense» – fra et punkt under Nybrua til Gammelbrua et par hund...
Dette fotografiet ble tatt under arbeidet med å legge ut den såkalte Østre Brulensa i Glommas i 1984. Dette var en konstruksjon som i Elverum ble kalt ei «sløngelense», men som i f ...
Dette fotografiet ble tatt under arbeidet med å legge ut den såkalte Østre Brulensa i Glommas i 1984. Dette var en konstruksjon som i Elverum ble kalt ei «sløngelense», men som i fløtingslitteraturen oftest betegnes som «ledelense» eller «stryklense». Slike lenser besto av sammenlenkete stokker, som skulle flyte i vannskorpa og dermed lede løstømmer som kom fra ovenforliggende deler av vassdraget slik at det fløt videre uten å drive inn i bakevjer eller sette seg fast på steinskjær eller grunner i elva. Poenget med Østre Brulense, som var ei videreføring av den ovenforliggende Petershaglensa, var å lede tømmeret mot den vestre delen av elveløpet. Østre Brulense ble lagt fra en posisjon under Nybrua (hengebrua mellom Vestad og Leiret fra 1936) til den nedenforliggende Gammelbrua (1862). Denne konstruksjonen skulle sørge for at tømmeret strøk mellom Gammelbruas andre og tredje brukar regnet fra vest mot øst, uten å hekte seg fast i brukarene eller de mange steinskjærene i den østre delen av elveløpet like nedenfor brua. På denne måten unngikk fløterne at tømmeret vaset seg sammen i hauger som det ville bli arbeidskrevende og kanskje til og med farlig å løsne.
Fra gammelt av ble ledelensene gjerne lagd av ferskt fløtingstømmer, fortrinnsvis stokker som hadde fått påhogd eller påboret «auger» (hull) ytterendene fordi de skulle «hankekjøres» (slepes i lange kjeder på snødekt underlag fra hogstteigene i skogen til fløtingsvassdraget). Gjennom disse «augene» ble det tredd vidjer (trebindsel), som rett og slett kunne hogges av ved hjelp av ei øks når fløtinga nærmet seg sluttfasen, slik at lensestokkene fulgte med det øvrige lensetømmeret videre nedover vassdraget. Seinere - etter at det ble slutt med å øye tømmer i forbindelse med framkjøring fra skogen - kjøpte Glomma fellesfløtingsforening lensetømmer som ble auget, og der augene ofte ble forsterket med beslag av bandjern. I denne perioden ble lensestokkene sammenføyd ved hjelp av korte jernkjettinger - «lensekoppel» - som ble tredd gjennom augene i stokkendene og låst ved at en jerntein (ei «nål») i den ene enden av kjettingen ble tredd gjennom en ring (ei «kause») i den andre enden. Enkelte lensekoppel hadde også «nåler» eller «pjekser» - bleier som kunne bankes inn i yteveden på ovenforliggende lensestokk – i endene. Lensestokkene skulle bindes sammen med toppendene i motstrøms og rotendene i medstrøms ende, for dette reduserte faren for at løstømmeret ble liggende langsmed lensa og øve unødig stort press på dette flytende stengselet. Fra gammelt av skal det ha vært vanlig at Prestegardslensa ble lagt mens det ennå var is på Glomma, da det gikk an å bruke hest til å dra stokkene i riktig posisjon. Østre Brulense var ei av mange ledelenser som ble lagt på den cirka 6 kilometer lange fløtingsroden mellom Søstuvika i Strandbygda og Hanstadholmen, der Fossum-karene lenge var sentrale aktører i fløtinga. De var også dyktige båtbyggere, og leverte farkoster som var svært stabile, både når de skulle ros gjennom fossene og når fløterne bøyde seg over båtripa for å binde sammen lensestokkene. Fossumbåtene gikk for å være lette å ro, og manøvrerbarheten ble enda bedre etter krigen, da Glomma fellesfløtingsforening investerte i flere påhengsmotorer. Kopling av lensestokker i strømmende vann var likevel tungt arbeid, og fløterne hadde gjerne tau og taljer som hjelpemidler i dette arbeidet.
Plasseringa av ledelensene var basert på erfaringskunnskap om strømdrag i elva ved vekslende vannføring, som kunne gjøre de nødvendig å justere lensene i løpet av sesongen. Et velutviklet system av ledelenser gjorde det mulig å begrense mannskapsstyrken. I etterkrigstida var det stort sett fem karer som arbeidet på elvestrekningen mellom Søstuvika og Hanstadholmen.
SubjectLenselegging i Glomma like sør for kommunesenteret Leiret i Elverum. Her ble det lagt ei ledelense – lokalt kalt «slønglense» – fra et punkt under Nybrua til Gammelbrua et par hundrede meter lengre nede i vassdraget. Denne innretningen ble følgelig kalt Østre Brulense. Hensikten med dette flytende stengselet, som lå litt skrått i forhold til strømretningen, var å få løstflytende tømmer fra ovenforliggende bygder til å drive mot den vestre delen av elveløpet ved Gammelbrua, uten å hekte seg fast i brukarene eller oppstikkende steinblokker som det var en del av i den østre delen av elveløpet, like nedenfor brua. Her ser vi fløterne Martin Berget, Eilif Ørbak og Harald Husa i en såkalt Fossum-båt, en bred og stødig båttype som ble levert av en tidligere fløtersjef på denne elvestrekningen, Embret Fossum fra Heradsbygda. Da dette fotografiet ble tatt sto Martin Berget foran i båten og holdt den i posisjon ved lensa ved hjelp av en fløterhake, mens Harald Husa tredde et «lensekoppel» gjennom «augene» på to lensestokker som lå ende mot ende.
I begynnelsen av 1980-åra ble det klart at det gikk mot slutten med tømmerfløtinga i Glomma. Derfor fikk historikeren Øivind Vestheim, som ble ansatt som amanuensis ved Norsk Skogbruksmuseum i 1984, dokumentasjon av denne virksomheten som en av sine primæroppgaver. Vestheim gjorde mange reiser langs vassdraget, der han snakket med fløtere og dokumenterte ved hjelp av notatblokk og diktafon. Han hadde også med seg museumsfotograf OT Ljøstad på flere av turene. Vestheims dokumentasjonsarbeid dreide seg også om de materielle levningene etter fløtingsvirksomheten som snart skulle opphøre. Han ble blant annet sentral i første fase av bevaringa av Glomma fellesfløtingsforenings arkiver ved Fetsund lenser. Arkivet ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det ligge på Fetsund, hvor Vestheim sammen med lokale engasjementsmedarbeidere foretok en første ordning. Den daglige forvaltningen av Glomma fellesfløtingsforenings arkiv er seinere overlatt til fløtermuseet ved Fetsund lenser. I 1985 omtalte Norsk Skogbruksmuseum Vestheims arbeid som «Prosjekt Glomma». Dette siste driftsåret til Glomma fellesfløtingsforening dokumenterte Vestheim og Ljøstad fløting i Åmot i Østerdalen, ved Norsfossen i Solør, ved Bingen og på Øyeren i Akershus, og ved Sleppetangen, Solbergfoss, Vamma, Glennetangen og Eidet i Østfold. For å få gode oversiktsbilder av lensesystemer og tømmersleping leide museet fly. Sluttproduktet fra Vestheims arbeid med Glomma-fløtinga ble boka «Fløting gjennom århundrer – fløtingas historie i Glomma- og Mjøsvassdraget», som ble utgitt som Norsk Skogbruksmuseums særpublikasjon nr. 13 i 1998. Dette bildet er fra fotodokumentasjonen av Glomma-fløtinga våren 1984.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».