Vassdragsskjønn i Søndre Rena 7. juli 1943. To robåter, begge fulle av overveiende dresskledde menn, fotografert mens de rodde langs land ved Strømstad i Søndre Rena. Bildet er fr...

Innst. S. nr. 146.
Innstilling fra skog- og vassdragskomitèen om tillatelse for Glommens og Laagens Brukseierforening til å foreta en varig regulering av Storsjøen i Rendalen.
(St. prp. nr. 30.)

Til Stortinget.
En midlertidig statsregulering av Storsjøen i Rendal ved 1,5 m oppdemning til kote 251,64 ble besluttet av Arbeidsdepartementet 11. desember 1940.

Statsreguleringen gjaldt til våren 1945, og fortsatt midlertidig regulering av samme omfang fgoretas av Glommens og Laagens Brukseierforening inntil lågvassperiodens slutt 1947 i henhold til tillatelse, meddelt ved kgl. res. av 21. september 1945.
Glommens og Laagens Brukseierforening fikk videre 11. februar tillatelse til å foreta varig regulering av Storsjøen mellom kotene 251,64 og 248. De oppstilte konsesjonsbetingelser ble vedtatt av brukseierforeningen og reguleringsskjønn holdt sommeren 1943 og vinteren 1944. Skjønnet ble påanket av begge parter, men overskjønn er ennå ikke holdt og reguleringen er ikke utført.

Brukseierforeningen har sendt inn en ny søknad, dat. 24. januar 1946, om tillatelse til varig regulering.

I søknaden er reguleringsplanen fremlagt i 2 alternativer, nemlig

A. omfattende både oppdemning og senkning i Storsjøen og
B. bare oppdemningsmagasin.

Dette gjøres fordi de 2 alternativer er vesentlig forskjellig også i økonomisk henseende. Av samme grunn ønsker Brukseierforeningen at reguleringstillatelse må bli meddelt for begge alternativer, således at denne kan treffe sitt valg etter at begge alternativer bedømt av forskjellige skjønn.

Alt. A. Reguleringsplan:
Reguleringsgrense er de samme som lå til grunn for tidligere reguleringstillatelse av 11. februar 1943 nemlig

H.R.V. kote 251,64 tilsv. midlere flomvannstand i Storsjøen og ca. 1,60 m over alm. lavvannstand.

L.R.V. kote 248,00 eller ca. 2,00 m. under alm. lavvannstand.
Regul. Høyde 3,64 m tilsv. 172 millioner m3 brutto magasin.

Alt. B.
Reguleringsplanen forutsetter et magasin mellom selvregulerende lavvann og kote 251,64. Foreløpig regnes med ingen eller ubetydelig senkning. Magasinet vil variere med tilsigsforholdene de enkelte år og under nevnte forhold vanligvis bli ca. 75 mill. m3. H.R.V. kote 251,64 tilsvarer tidligere midlere flomvannstand, og med alle damløp åpne kan det antagelig på denne vannstand avledes samme vassføring som før.

Hva angår skader og ulemper i forbindelse med reguleringen, heter det i søknaden:

«Reguleringen antas forenlig med et fullt tilfredsstillende og rasjonell fløting. I håp om å kunne unngå skjønn etter reguleringslovens § 19, fant fellesfløtningen og brukseierforeningen – i tilslutning til den tidligere reguleringstillatelse av 1943 – fram til en overenskomst om hvordan fløtingen forsøksvis skulle ordnes. Denne overenskomst forutsetter bl. a. en fløtingsvassføring fra Storsjøen på 70 s/m3 med begrenset disposisjonsrett over magasinet over kote 251,00.
Almindelige skader og ulemper vedrørende fiske, ferdsel og tømmertrafikk rundt Storsjøen og langs Rena ned til sammenløpet med Osa, er allerede bedømt ved avholdt underskjønn i tilslutning til reguleringstillatelsen av 1943. Ved siden av én-gangs-erstatninger på ca. kr. 48 000 ble skadene m. v. inkl. 25 prosent tillegg taksert til vel kr. 34 000 pr. år. Herav er nær kr. 28 000 tilkjent grunneierne langs Rena, hvor det ble regnet med vesentlige ulemper for tømmertrafikken, samtidig med at man antok at gamle isveger i utstrakt grad ikke kunne benyttes etter reguleringen.

Eventuelle skader på fisket i Akrestrømmen ble dog holdt utenfor til mulig senere bedømmelse.»

Videre anføres i søknaden at alternativ A. i alle tilfeller må ventes å bli et kostbart magasin, og brukseierforeningen skriver:

«Det må imidlertid antas at hensynet til det almindelige kraftbehov gjør det berettiget og nødvendig å utnytte Storsjøen i reguleringsøyemed i en så vidt mulig stor utstrekning. For at dette kan skje på et brukbart økonomisk grunnlag, tillater vi oss å henstille at der fra det offentliges side bare pålegges de minst mulige avgifter og byrder for øvrig.

Med denne begrunnelse tillater vi oss å anbefale at de ved reguleringstillatelsen av 1943 forlangte avgifter på til sammen kr. 2,50 pr. innvunnen nat.-HK til Stat og kommuner må bli redusert mest mulig, samtidig som vi under nåværende forhold også finner det i særlig grad påkrevet at Staten frafaller tidligere krav om dekning av «underskudd» vedrørende den midlertidige statsregulering 1940-1945.»

Søknaden er sendt Fylkesmannen i Hedmark, Glomma Fellesfløtningsforening og Fiskeriinspektøren til uttalelse og den er kunngjort i Norsk Lysningsblad for 9. og 16. februar 1946.

I brev av 21. mars 1946 anbefaler Fiskeriinspektøren – i betraktning av de store almene interesser reguleringen gjelder – at tillatelsen blir gitt. Han går ut fra at fisketrappa og reguleringsdammen inkluderes i anlegget og at fondet på kr. 40 000 innbetales. I tilfelle av skjønn anser han det helt nødvendig at en fiskerikyndig skjønnsmann oppnevnes, også når det gjelder skaden på fisken i Åkrestrømmen og i Rena og Mistra ovenfor Storsjøen. Han forbeholder seg å komme tilbake til spørsmålet om hvorvidt konsesjonen bør pålegges plikt til årlig utsetting av settefisk og/eller yngel. I en tilleggsuttalelse av 24. juni 1946, som også gjelder andre reguleringer, har Fiskeriinspektøren foreslått at blant annet fiskefondet kr. 40 000 for Storsjøen går inn i en kapital som anvendes til bygging og drift av et større sentralt klekkeri- og settefiskanlegg og anført at forholdet i uttalelsen av 21. mars 1946 om utsetting av settefisk og/eller yngel i så fall bortfaller.
Glomma Fellesfløtningsforening henviser i brev av 9. februar 1946 til en overenskomst sluttet mellom Brukseierforeningen og Fellesfløtningsforeningen 7. november 1944.

Ytre Rendal herredsstyre har 4. april 1946 vedtatt følgende:
«Bygda vil ingen fordeler få ved reguleringen, kun varige skader og ulemper, som i mange tilfeller ikke kan erstattes. Herredsstyret mener derfor at herredet med rimelighet bør kunne forlange:

1. At det i forbindelse med reguleringsdammen anlegges en bru med kjørebredde på minst 2,5 m., slik at moderne kjøretøyer kan trafikere den. (På vestsiden av Storsjøen ligger større strekninger til dels meget god bureisningsjord, som først kan utnyttes ved anlegg av vei, og denne er igjen avhengig av bruforbindelse over Rena ved Storsjøens sørende).

2. Den ved reguleringstillatelsen av 1943 forlangte avgift bør ikke nedsettes for så vidt angår den del som faller på Ytre Rendal kommune.

3. Skogeierne på Storsjøenes vestside på strekningen Burua-Aasheim påstår at det ved byggingen av riksveien er inngått en overenskomst slik – at når isforholdene på Storsjøen tillater det skal trafikken legges på sjøisen, for at skogeierne uhindret av trafikken kan foreta tømmerløyping over veien. Mulig erstatningskrav på Ytre Rendal kommune herfor blir å overta av Storsjøreguleringen.
For øvrig har herredsstyret intet særlig å bemerke til reguleringsplanen eller til dennes to alternativer.»

Åmot herredsstyre vedtok 30. mars 1946 følgende forslag fra formannskapet:

«Herredsstyret har intet å bemerke til de foreliggende alternativer, men mener at det må anbringes bru over dammen som er tilstrekkelig bred for moderne kjøretøyer. Bredden bør være minst 2,5 m. Med hensyn til mulig reduksjon av avgiftene kan herredsstyret for tiden ikke uttale seg.»

Likeledes ble vedtatt følgende av Jacob Dieset fremsatte forslag: «Herredsstyret tar forbehold om det, som erstatning for den skade og de ulemper som påføres oppsitterne ved Deset, må bygges bru over Rena elv på dette sted av hensyn til ferdselen over elva.»

Elverum herredsstyre vedtok den 13. april 1946 enstemmig en formannskapsinnstilling hvori fremholdes:

«Det er særlig på to måter en slik regulering kan få betydning for Elverum kommune – nemlig med hensyn til Elverum Elektrisitetsverk og med hensyn til tømmerdriften og ferdselen.

Angående Elektrisitetsverket vises til vedlagte skrivelse av 18. mars 1946 fra verkets bestyrer, ingeniør Warloe. Denne fremholder at e økt vassføring i Glomma vil volde atskillig ulempe for Elektrisitetsverket. Dels ved at den vanskeliggjør arbeidet med utbedring av dammen, en utbedring som verket er pålagt å utføre, dels ved at en tidligere isløsning med tømmerfløtning under lav vannstand gjør det vanskeligere å føre tømmeret fram over dammen.

Noen fordeler for Elektrisitetsverket antar driftsbestyreren ikke at den nye regulering vil medføre, idet en videre utbygging av verket på basis av regulert vann etter driftsbestyrerens mening vil falle for kostbart.

Med hensyn til tømmerdriftene er det et faktum, at disse nå er blitt sterkt hemmet og fordyret ved den omstendighet at isen på Glomma etter de hittil foretatte vassdragsreguleringer er blitt betydelig dårligere slik at en tillegging av tømmer på is på en rekke steder er blitt forbudt. Tømmreret må da legges på land, ofte på dyrket mark og kjøres ut når flommen går.

Mange skogeiere har ikke grunn ved Glomma, og er da avhengig av grunneierne når det gjelder tilleggingsplass.

Det er den alminnelige oppfatning blant skogeierne, at denne forverring av isforholdene skyldes vassdragsreguleringene, og herredsstyret kjenner til at skogeierne har tatt skritt til å bringe dette spørsmål inn for domstolene.

Den nå påtenkte regulering av Storsjøen vil selvsagt bidra til ytterligere forverring av forholdene og det må forutsettes at den kan medføre et totalt forbud mot tillegging av tømmer på is på Glomma i Elverum.

Man må også regne med at reguleringen vil medføre skade på isveiene over Glomma. På mange steder danner isveier nå den eneste forbindelse om vinteren for beboerne på østsiden av Glomma fram til jernbanestasjoner. Der er heller ikke liten trafikk av tømmer, skåren last og ved. En ødeleggelse av disse veiforbindelser betyr et økonomisk tap.

Den skade som måtte være en følge av reguleringen av Storsjøen må da selvsagt bli å erstatte av Glommens og Laagens Brukseierforening. Elverum herredsstyre må derfor ta alle forbehold med hensyn til fremtidig erstatning i anledning den foreslåtte regulering. Da imidlertid reguleringen må antas å være av meget stor betydning for landets samlede elektrisitetsforsyning, finner herredsstyret å måtte anbefale at reguleringen av Storsjøen blir realisert etter et av de i søknaden nevnte alternativer.»

Fylkesmannen anbefaler i brev av 23. mai 1946 søknaden om varig regulering, idet han går ut fra at det vil bli tatt nødvendige hensyn til kommunenes krav og ankepunkter.

Hovedstyret bemerker i sin uttalelse av 7. desember 1946:
«Som nevnt søkes det nå om regulering av Storsjøen i to alternativer, hvorav det mest vidtgående gir et magasin på 172 mill. m3 og det annet uten senkning – et magasin på 75 mill. m3. Ved behandlingen av reguleringstillatelsen som ble gitt i 1943 ble det regnet med et magasin på 182 mill. m3 brutto. Man går ut fra at det nå oppgitte tall 172 mill. m3 er mer korrekt.

Hovedstyret regner nå – med vanlig forbehold om at økningen blir å fastsette senere – vil øke vassføringen i nedre Glomma med 10,5 m3/sek. etter alt. A og 4,5 m3/sek. etter alt. B. Dette representerer i de allerede utbygde fall en kraftmengde på ca. 14 700 nat.-HK. Resp. ca. 6 300 nat.-HK, tilsvarende ca. 9 000 kW. resp. ca. 3 800 kW. Hertil kommer en mulig utnyttelse av reguleringen i andre fall i Glomma ovenfor Vorma. Av disse er bare Elverum Elektrisitetsverks fall i Skjefstadfoss utbygd og en utnyttelse her er etter det som foreligger heller ikke aktuell.

I uttalelsen herfra av 19. mars 1942 om den regulering som Brukseierforeningen fikk tillatelse til 11. februar 1943 og som var av samme utstrekning som alt. A nå, er spørsmålet om skade og ulempe drøftet i den utstrekning det var mulig da. Senere er underekspropriasjonsskjønn vedkommende denne regulering holdt om man skulle for så vidt ha et bedre grunnlag å bygge på. Imidlertid omfattet underskjønnet bare vassdraget ned til sammenløpet med Osa og heller ikke her all skade. Videre bør man være oppmerksom på at varig skade av betydelig omfang allerede var erstattet i forbindelse med den midlertidige statsregulering 1940-45. Denne del av erstatningene for den midlertidige regulering utgjør som tidligere angitt ca. kr. 256 000.

Som nevnt foran regner Brukseierforeningen i sitt overslag vedkommende alt. A med 1 mill. kroner til erstatninger ekskl. skjønnsutgifter og dessuten med kr. 160 000 til fløtnings- og forbygningsforanstaltninger og med et ikke spesifisert beløp på kr. 450 000, til skjønnsutgifter, administrasjon og renter.

I uttalelsen herfra av 19. mars 1942 ble de påregnelige erstatninger, visse foranstaltninger (forbygning m. v.) og skjønnsutgifter anslått til kr. 1 900 000 inkl. de ovenfor nevnte kr. 256 000 for varige skader m. v. ved den midlertidige regulering.

Det er naturligvis vanskelig på forhånd å vurdere skadene og ulempene i penger, men i betraktning av blant annet at det må regnes med skadevirkninger også i Osa og Glomma (blant annet tømmerfløtingstillegging, isveier m.v.) er Hovedstyret av den mening at erstatningene blir større enn forutsatt av Brukseierforeningen, og at også omkostningsoverslaget på 4,75 mill. kroner for alt. A under for øvrig samme forutsetninger er noe snaut.

Imidlertid er den kraftmengde som innvinnes, nemlig ved alt. A ca. 9 000 kW. i ferdig utbygde anlegg så verdifull at betingelsene etter reguleringslovens § 8 skulle vært til stede.

Ved alt. B. blir kraftøkningen betydelig mindre, ca. 3 800 kW., men omkostningene og skadene blir også vesentlig mindre der. Selv om det også ved dette alternativ er mulighet for noen større erstatninger enn hva Brukseierforeningen regner med, trenges det antagelig ingen nærmere påvisning av at betingelsene etter reguleringslovens § 8 i ikke mindre grad er til stede her.

Hovedstyret anbefaler derfor tillatelsen gitt for begge alternativer. Hva betingelsene angår, henvise til vedlagte utkast.

I forbindelse med tillatelsen av 1943 ble fastsatt en årlig avgift til staten av kr. 0,50 og til kommuner kr. 2,00 pr. nat.-HK./år. Det ble herfra foreslått kr. 1,50 pr. nat.-HK. til kommuner. Av hensyn til blant annet forandringen i pengeverdien antar Hovedstyret at kommuneavgiften bør settes til kr. 2,00 pr. nat.-HK. Godtgjørelsen en gang for alle til Staten, jfr. reguleringslovens § 13, er oppført med samme sats som sist, nemlig kr. 1,00 pr. innvunnet nat.-HK.
Hva angår forholdet til fisket, forutsettes reguleringsdammen bygd med fisketrapp godkjent av Fiskeriinspektøren. Videre er det i betingelsenes post 15 forutsatt et fiskerifond på kr. 40 000, som anvendes etter bestemmelse av Landbruksdepartementet.
Hva angår reguleringsanlegget, forutsetter Hovedstyret at detaljerte planer i tilfelle senere blir forelagt av Brukseierforeningen til godkjenning, jfr. post 16 i de foreslåtte betingelser. Blant annet bør utformingen av flomløpene undersøkes nærmere. Dette gjelder begge alternativer. For alt. B. har som nevnt Brukseierforeningen allerede antydet visse endringer. Fisketrappa forutsettes som nevnt, kontrollert og godkjent av Fiskeriinspektøren.

Åmot og Ytre Rendal herredsstyrer mener at det må anordnes bru over dammen for moderne kjøretøyer, minst 2,5 m. bred. Den foreliggende, foreløpige plan forutsetter en 2,0 m. bred bru forbi trappeløpene. Imidlertid skulle det – med den forutsatte damkonstruksjon – ikke bli så mye dyrere å gjøre brua 2,5 m. bred og sterk nok for alminnelig trafikk. Hovedstyret forutsetter dette gjort. Ved det avholdte underskjønn er erstatningene bedømt alternativt: A. Under forutsetning av at det over dammen blir bygd gjennomløpende bru med enkel kjørebredde for lettere trafikk (2,0 m. bredde og 250 kg. pr. m2) og B. Under forutsetning av at det ikke blir bygd bru over dammen beregnet på alminnelig trafikk. Forbeholdet fra Åmot herredsstyre om bru over Rena ved Deset finner Hovedstyret ikke å kunne ta med som betingelse. Skaden og ulempen for grunneierne må bli å erstatte etter skjønnsavgjørelse. Det samme er tilfelle med det forhold som er omhandlet i punkt 3 i vedtaket fra Ø. Rendal herredsstyre.

Brukseierforeningen «finner det i særlig grad påkrevd at Staten frafaller tidligere tidligere krav om dekning av underskudd vedrørende den midlertidige statsregulering 1940-1945.»

Hovedstyret henviser herom til det som er anført herfra i uttalelsene av 19. mars og 7. oktober 1942 til Arbeidsdepartementet. Pr. 30. april 1945 utgjorde Statens utgifter til erstatninger, skjønnsutgifter med videre kr. 496 177,58. Men heri er ikke medregnet renter av statskassens utlegg og administrasjonsutgifter. Dessuten må man være forberedt på ytterligere utgifter. På den annen side har brukene innbetalt den fastsatte reguleringsgodtgjørelse på kr. 100 000.

Hovedstyret mener at brukene bør refundere statskassens samlede utgifter til den midlertidige statsregulering og foreslår at det forutsettes for tillatelse til å gjennomføre den varige regulering. I statens utgifter inngår som nevnt erstatninger for varig skade med ca. kr. 256 000.

Ved brev av 22. juli 1946 ble utkast til betingelser sendt Brukseierforeningen til mulig vedtak. Det ble gjort oppmerksom på at Hovedstyret vil foreslå at tillatelsen gjøres avhengig av at brukerne refunderer statskassen de utgifter som Staten har hatt og vil få til den midlertidige regulering. Hva angår reglement for manøvreringen fant man å burde vente med fastsettelsen til endelige og godkjente planer for reguleringsanleggene foreligger.

Brukseierforeningen har deretter, 16. august 1946, tilskrevet Hovedstyret slik:

«For så vidt angår alternativ A vil vi be om at saken behandles etter reglene om stadfestelse i restitusjonsanordningens § 4. Dette er ikke blitt presisert i vår skrivelse av 24. januar d. å., men vi vil herved få gjøre opmerksom på det. At det for alternativ A.s vedkommende skulle være full anledning til å anvende formen «stadfestelse» turde fremgå av at det er tale om den samme regulering som omhandlet i tillatelsen av 11. februar 1943, samtidig som også det nå mottatte utkast til betingelser i alt vesentlig faller sammen med betingelsene i tillatelsen av 11. februar 1943.

Det er riktignok enkelte endringer, blant annet for utførelsen av dammen og kanalen, men avviklelsen er ikke større enn at man utvilsomt må si at planene er «i det vesentlige overensstemmende med søknad av 17. juni 1941 og dermed fremlagt plan», jfr. ordlyden i tillatelsen av 1943.

Når vi således ber om stadfestelse av tillatelsen av 11. mars 1943 med de endringer som fremgår av vår skrivelse av 24. januar d. å., er dog dette med det forbehold at vi ikke dermed har akseptert at Brukseierforeningen skal refundere statskassen dens utgifter til den midlertidige regulering 1940-1945. Dette særskilte vilkår vil vi fortsatt be om blir nøye overveid av de behandlende myndigheter og eventuelt diskutert med representanter for Brukseierforeningen.
Grunnen til at vi ønsker stadfestelse, er at vi allerede har avholdt underskjønn i anledning av tillatelsen av 11. februar 1943 (både sommer og vinterskjønn). Overskjønn er begjært av begge parter og er blitt utsatt. Det er således ikke bortfalt, og grunneierne har nylig engasjert ny prosessfullmektig til å føre saken for overskjønnet, etter at deres tidigere prosessfullmektig, o.r.sakfører Bentsen, er utnevnt til sorenskriver. Hvis tillatelsen av 11. februar 1943 blir stadfestet, vil dette gi gode muligheter for en rasjonalisering av de ellers vidtløftige skjønnsforretninger. Blir tillatelsen ikke stadfestet, men ny tillatelse gitt, vil alt det arbeid som er nedlagt i forbindelse med underskjønnet være bortkastet, og det vil bety et tap både av penger og særlig av tid.

Vi vil for øvrig få opplyse at underskjønnsretten besto utelukkende av medlemmer om hvis nasjonale holdning der ikke er reist noen til.
For alternativ B.s vedkommende, som er nytt, må det på den annen side gis ny konsesjon.

Hva angår de enkelte bestemmelser i det mottatte utkast til betingelser for reguleringstillatelsen, for så vidt disse skal gjelde alternativ B, tillater vi oss å anføre:

Med den foreslåtte damkonstruksjon med steinfylte tømmerkister synes det urimelig å pålegge så strenge brukrav som anført i punkt 14, og vi tillater oss å anmode om at brua godkjennes overensstemmende med vår innsendte plan.

Det finnes også naturlig at fiskefondet (punkt 16) må kunne reduseres betraktelig for det lille alternativ B sammenliknet med det store reguleringsalternativ A.

For begge alternativer ønskes imidlertid under enhver omstendighet presisert, at Brukseierforeningen ikke kan påta seg utgifter til berørte grunneiere for mulige ulemper og trafikk som følger av at der nå foreslås plikt til å bygge bru over dammen.

For øvrig synes det allerede nå naturlig å regne med at forholdene vil gjøre det aktuelt å reise spørsmål om å forlenge fristene etter betingelsenes punkt 6.»

Reguleringsgrensene ved alt. A. er de samme som etter tillatelsen av 1943. Praktiske hensyn kan naturligvis i noen grad trale for at man stadfester denne tillatelsen istedenfor å gi ny.

Det må imidlertid erindres at underskjønnet etter tillatelsen av 1943 er holdt under andre – i mange henseender sikkert lavere – prisforhold enn de nåværende. Selv om det for de fleste taktsnumres vedkommende er begjært overskjønn, så vil det i tilfelle av stadfesting bare være anledning til ett skjønn under de nye forhold. Dessuten er det for en del takstnumre ikke begjært overskjønn fra noen av sidene.
Det kan videre gjøres den – kanskje mer formelle – innvending at saken nå er kunngjort som ny tillatelse og at distriktet har behandlet den under samme forutsetning.

Det kan ellers ikke skjønnes at fordelen for Brukseierforeningen er særlig stor ved en stadfesting. Foreningen akter nemlig, så vidt en har forstått, å velge reguleringsalternativ, etter at skjønn er holdt. Vedkommende alt. B blir altså underskjønn i alle fall holdt og det skulle antagelige da ikke medføre særlig tidsspille eller utgift å ta med nytt underskjønn for alt. A samtidig, særlig da man for så vidt har et tidligere skjønn å bygge på.

Man foreslår derfor at det også vedkommende alt. A gis ny tillatelse.
Bestemmelsen om den midlertidige statsregulering i Storsjøen som ble gitt i desember 1940 av den kommissariske statsråd, fastsetter riktignok mot Hovedstyrets innstilling at brukene skulle betale en på forhånd fastsatt godtgjørelse, kr. 100 000 som departementet mente var tilstrekkelig til å dekke ulempe- og skadeerstatninger, skjønnsutgifter m. v. Det viste seg imidlertid at utgiftene kom opp i det 5-dobbelte beløp. Men de samlede utgifter – anlegget inkl. – ble dog ikke større enn at reguleringen ble en god forretning.
Hovedstyret mener derfor at brukene bør refundere Staten de utgifter den har hatt, og vil få – det er bebudet erstatningskrav fra distriktene nedenfor Rena – ved den midlertidige statsregulering 1940-45.
Vedkommende alt. B. skal anføres:

I post 14 i utkastet til betingelser var forutsatt at det «i forbindelse med reguleringsdammen skal bygges kjørebru 2,5 m. bred og beregnet for en belastning av 250 kg/m2. Konsesjonæren er forpliktet til å bygge brua bredere og sterkere hvis de dermed forbundne omkostninger dekkes av distriktet og/eller vegvesenet.»

Det kan ikke skjønnes å være tilstrekkelig grunn til å endre denne betingelse, heller ikke for alt. B.

Angående fiskefondet (utkastets post 16) er innhentet ny uttalelse fra Fiskeriinspektøren, som i brev av 14. oktober 1946 anfører følgende:

«Ved forslag herfra om oprettelse av fiskerifond for varig regulering av Storsjøen er visstnok alt. A lagt til grunn, oppdemning på 1,6 m. og senkning 2,0 m.

Ved alt. B, bare oppdemning, vil nok skadene på fisket, spesielt i Rena, bli en del mindre. Det bør vel derfor være rimelig å redusere fiskefondet til kr. 30 000 for tilfelle at bare oppdemning settes i verk.»
Den sakkyndiges uttalelse bør vel være avgjørende og man foreslår da for alt. B’s vedkommende fiskefondet satt til kr. 30 000.

For begge alternativer ønsker Brukseierforeningen – som referert foran – presisert at den «ikke kan påta seg utgifter til berørte grunneiere for mulige ulemper og trafikk som følger av at der nå foreslås plikt til å bygge bru over dammen.»

Hovedstyret antar at dette må bli et skjønnsspørsmål.
Forslag til manøvreringsreglement vil bli oversendt år der foreligger nærmere bearbeidede planer for reguleringsanlegget.

Sakens dokumenter følger.

Behandlet i møte 10. juli og 28. oktober 1946.»

Departementet bemerker:

«Som det sees har brukseierforeningen ved den nå foreliggende søknad fremlagt reguleringsplan i 2 alternativer:

A. Oppdemning og senkning med de samme reguleringsgrenser som fastsatt i tillatelsen av 11. februar 1943.
B. Oppdemning mellom kote 251,64 og selvregulerende lavvann.

Brukseierforeningen har i brev av 16. august 1946 anmodet om at saken, for så vidt angår alt. A, må bli behandlet som et spørsmål om stadfesting av reguleringstillatelsen av 11. februar 1943, idet foreningen anfører at det allerede er holdt underskjønn i henhold til denne tillatelse, og at man hvis tillatelsen blir stadfestet, vil få gode muligheter for en rasjonalisering av de ellers vidtløftige skjønnsforretninger. Departementet finner med hovedstyret ikke å kunne anbefale dette. Skjønnsforretningene vil riktignok bli noe vidtløftigere, og det vil medføre noe økte utgifter for brukseierforeningen hvis det skal avholdes nytt underskjønn. En eventuell stadfesting vil også ha en viss betydning for så vidt angår statens hjemfallsrett, idet konsesjonstiden i så fall vil bli regnet fra 11. februar 1943. Men departementet anser det med hovedstyret for ønskelig at både underskjønn og overskjønn bygger på de prisforhold som gjelder nå – særlig i betraktning av at den midlertidige regulering av Storsjøen har fortsatt i flere år etter at det tidligere skjønn ble holdt. En peker videre på at det ved kunngjøringen av den foreliggende søknad, etter reguleringslovens § 6, er forutsatt at det gjelder en ny regulering og at saken også er behandlet av distriktet under denne forutsetning.

En finner således ikke å kunne anbefale at tillatelsen av 11. februar 1943 blir stadfestet.

En regulering etter de foreliggende planer antas å ville øke vassføringen i nedre Glomma med 10,5 m3/sek. etter alt. A og med 4,5 m3/sek. etter alt. B. Dette representerer i de allerede utbygde fall en kraftmengde på ca. 14 700 nat. HK ved alt. A og ca. 6 300 nat. HK ved alt. B. Hertil kommer en mulig utnyttelse av reguleringen i andre fall i Glomma ovenfor sammenløpet med Vorma.

Omkostningene ved reguleringen har brukseierforeningen ved alternativ A anslått til kr. 4 750 000, hvorav kr. 2 850 000 til damanlegget og senkningskanalen, kr. 190 000 til andre arbeider, inkl. fløtnings- og forbygningsforanstaltninger, og kr. 1 000 000 til erstatninger. Resten av beløpet er antatt å ville medgå til administrasjonsutgifter, renter, fiskefond, sikkerhetsstillelse og uforutsette utgifter. For alt. B er omkostningene ved dammen anslått til kr. 330 000, erstatningene til kr. 330 000 og de øvrige omkostninger til kr. 340 000, tilsammen 1 mill. kroner.

Selv om en går ut fra at reguleringen vil forårsake betydelige skader – blant annet vbed at dyrket og udyrket jord blir satt under vann og at tømmertilleggingsplasser og isveier blir helt eller delvis ubrukelige samt at fisket i Rena og Storsjøen blir skadet – og at omkostningene for erstatningenes vedkommende er noe snaut ansatt, antar en dog med hovedstyret – i betraktning av den verdifulle kraftøkning som vil oppnåes – at det etter bestemmelsene i reguleringslovens § 8 er adgang til å meddele reguleringstillatelse etter begge alternativer.
De av hovedstyret foreslåtte konsesjonsbetingelser er de samme for begge alternativer, bortsett fra størrelsen av fiskefondet, som etter forslag fra Fiskeriinspektøren for alt. A er foreslått satt til kr. 40 000 og for alt. B til kr. 30 000, jfr. post 16.

For de kommuner, som deltar i reguleringen foreslåes tillatelsen gitt på ubegrenset tid og for private falleiere som vanlig for 50 år med vederlagsfri overgang til staten for deres andel, når denne tid er utløpet, jfr. post 1. Videre er det foreslått adgang for staten til å innløse de private falleieres andeler i anlegget m. v. i det 35te og 45de år etter at konsesjonen er gitt, jfr. post 2. Avgifter er foreslått betinget med kr. 0,50 til staten og kr. 2,00 til kommuner årlig pr. innvunnen nat. HK, jfr. post 3. Videre er det foreslått en godtgjørelse en gang for alle til staten av kr. 1,00 pr. innvunnen nat. HK, jfr. post 4. Kraftavståelse er i post 21 foreslått betinget med 5 pst. til staten og 10 pst. til kommuner, med rett for kommunene til under visse betingelser å kreve avstått ytterligere kraft etter 30 år, jfr. reguleringslovens § 12 punkt 15, 5. ledd.

Det er videre i post 14 foreslått betinget at konsesjonæren i forbindelse med reguleringsdammen skal bygge en kjørebru, 2,5 m. bred og beregnet for en belastning av 250 kg/m2, med plikt til å bygge den bredere og sterkere hvis de dermed forbundne utgifter dekkes av distriktet og/eller vegvesenet.

Brukseierforeningen har ønsket presisert at den «ikke kan påta seg utgifter til berørte grunneiere for mulige ulemper og trafikk som følger av at det nå foreslås plikt til å bygge bru over dammen». Departementet antar at spørsmålet om brukseierforeningens mulige ansvar i denne forbindelse ikke hører under administrasjonens avgjørelse, men må avgjøres ved skjønn.

Departementet finner med hovedstyret ikke å kunne foreslå inntatt som noen betingelse angående bru over Rena ved Deset, og heller ikke om at brukseierforeningen skal overta eventuell erstatningsplikt i anledning bruken av riksvegen på Storsjøens vestside, jfr. uttalelsen fra Ytre Rendalen herredsstyre av 4. april 1946, punkt 3.

Angående forholdet til fisket bemerkes at det i planen for reguleringen, både etter alt. A og alt. B, er forutsatt bygget fisketrapp. Fisketrappen forutsettes godkjent av Fiskeriinspektøren, Fiskefondet, for alt. A kr. 40 000 og for alt. B. kr. 30 000, er forutsatt anvendt etter bestemmelse av Landbruksdepartementet, jfr. post 16.
Fiskeriinspektøren har i brev av 24. juni 1946 foreslått at fondet skal gå inn i en kapital som anvendes til bygging og drift av et større sentralt klekkeri- og settefiskanlegg.

For så vidt angår forholdet til fløtningen er det 7. november 1944 inngått en overenskomst mellom brukseierforeningen og Glomma Fellesfløtningsforening.

Som det vil sees legger brukseierforeningen stor vekt på at tillatelsen ikke blir gjort avhengig av at brukseierforeningen refunderer staten dens utgifter ved den midlertidige regulering 1940-45.

Departementet skal i denne anledning bemerke at det i beslutningen av 11. desember 1940 om den midlertidige statsregulering av Storsjøen blant annet ble bestemt at kraftverkene i Glomma nedenfor Vorma skulle betale staten en på forhånd fastsatt godtgjørelse, stor kr. 100 000. En vil i den forbindelse peke på at saken var behandlet av Administrasjonsrådet, som i møte 25. september 1940 hadde fattet beslutning om statsregulering av Mjøsa og Storsjøen.

Saken ble besluttet gjenopptatt av den kommissariske statsråd, og det ble deretter truffet vedtak om statsregulering av 11. desember 1940 i det vesentlige på samme vilkår som fastsatt av Administrasjonsrådet.
I det departementsforedrag som ligger til grunn for Administrasjonsrådets tillatelse av 25. september 1940, er det blant annet anført:

«Dette departement finner under hensyn til den foreliggende krisesituasjon at de omhandlede midlertidige reguleringer av Mjøsa og Storsjøen søkes gjennomført.

Da det synes å være liten utsikt til å få reguleringene gjennomført innen rimelig tid med mindre de iverksettes av staten, vil en tilrå at det treffes bestemmelse herom på sådanne vilkår at staten kan være noenlunde sikker på å få sine utgifter dekket.

Det er ført forhandlinger om disse vilkår mellom dette departement, Forsyningsdepartementet og Glommens og Laagens Brukseierforening. Som resultat av disse forhandlinger finner en å kunne tilråde at de to midlertidige reguleringer iverksettes som statsreguleringer.

En tilføyer at hovedstyret i brev av 17. september 1940 for Storsjøens vedkommende uttalte at det ikke var usannsynlig at den av hovedstyret tidligere foreslåtte godtgjørelse på kr. 200 000 ville vise seg å være for lav.

Når departementets daværende sjef allikevel fant å burde anbefale at godtgjørelsen ble satt til kr. 100 000, var det, som det fremgår av tilrådingen, under den forutsetning at staten herved ville være noenlunde sikker på å få sine utgifter dekket. Det viste seg ikke å holde stikk, idet statens utgifter hittil er kommet opp i omtrent det 5-dobbelte beløp, og departementet finner – også under henvisning til hva hovedstyret har anført om at reguleringen har vært en god forretning for brukene – å måtte anbefale oppstilt som en forutsetning for den tillatelse, det er nå søkt om, at staten får refundert de utgifter den har hatt og vil få i anledning av den midlertidige regulering 1940-45.

Statens utgifter ved den midlertidige regulering er hittil kommet opp i vel jr. 496 000, heri innbefattet erstatninger for varig skade med kr. 256 000, og det er bebudet erstatningskrav fra distriktene nedenfor Rena. En viser for øvrig til departementets bemerkninger til kap. 2 872 i budsjettproposisjonen vedkommende vassdrags- og elektrisitetsvesenet for 1947 angående utgifter som er belastet konsesjonsavgiftsfondet pr. 30. juni 1946 (se side 10, post 4).
Departementet vil etter det foreliggende rå til at en under henvisning til § 7 i lov om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 søker innhentet samtykke fra Stortinget til å meddele reguleringstillatelse i samsvar med det ovenfor inntatte utkast til konsesjonsbetingelser og de foran nevnte forutsetninger.»

Komiteen slutter seg til departementet.

De foreslåtte konsesjonsbetingelser for reguleringen i 2 alternativer, er inntatt i proposisjonen hvortil henvises.

Idet en viser til det som er sagt foran og til proposisjonen rår komitéen Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:

Stortinget samtykker i at det blir meddelt Glommens og Laagens Brukseierforening tillatelse til å foreta regulering av Storsjøen i Rendal på de i Handelsdepartementets tilråding av 14. februar 1947 foreslåtte betingelser.

Oslo i skog- og vassdragskomitéen den 23. juni 1947.

Ola T. Lyngstad, fung. formann
Arvid Johansen, ordfører og sekretær

Collapse text