100
Jørgen Larsens skogshest «Blessen», fotogarefrt under lunning i Stavåsen i Elverum, Hedmark, vinteren 1971. Blessen hadde arbeidssele. Det var seletøyet som gjorde det mulig å trekke, bremse og rygge med hesten. Blessen hadde bogtresele med ei stoppet ringpute, som var tredd over hodet på dyret slik at den ligger an mot nakken og bringen på hesten. Derfra gikk det kraftige drotter (draglær) bakover mot orringen, som var plassert i krysningspunktet mellom bukgjorden, bærereimene fra høvret og bakselen. Bakselen, som ble ført horisontalt fra orringene bakover sidene og rundt øvre del av lårene, var nødvendig for at hesten skulle kunne «holde igjen» i utforbakker. Hesten ble styrt ved hjelp av tømmer, som er forankret i et munnbitt. Tømmene ble ført gjennom ringene på høvret, og de var så lange at kjørekaren kunne betjene dem fra en posisjon bak bøyledraget. Bøyledraget besto av dragarmer av tre med ei omvendt U-formet jernbøyle som «bank» (forbindelsesledd) mellom de bakre delene av trekkstengene. Disse er beslått på undersida, slik at de fungerte som meier. Jernbøyla var utstyrt med jernlenker (snarekjetting) som stokkendene ble stroppet i, slik at det bare var bakendene som ble slept på bakken. Bøyledraget ble vanlig i norsk skogbruk i åra etter 2. verdenskrig, fortrinnsvis til lunning (samling av stokker på et hogstfelt i ei «lunne», der tømmeret seinere kunne hentes med en slede som hadde større lastekapasitet og kjøres til fløtingsvassdrag eller bilveg).
Photo: Fossum, Tore / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo