Fra dammen ved Kvernfallet i elva Søndre Osa, like ved gardsbruket Ulvåvollen i Åmot. Fotografiet er antakelig tatt fra elvas søndre bredd med et støpt landkar av betong helt til ...

Ideen om å utnytte vannfallene i elva Søndre Osa skal ha opptatt Tollef Kilde (1853-1947), som ivret for å få trefordelingsindustri til hjembygda, alt i 1890-åra. Han så opprinnelig for seg at bedriften skulle reises ved den største fossen i dette vassdraget, Osfallet. Etter århundreskiftet ble kraftutbygging en aktuell sak, både i de nedre delene av Glomma og i Åmots nabokommune Elverum. Åmotingene fulgte med, og tanken om at energien fra Osfallet kunne gi kraft til et tresliperi på Rena opptok stadig flere. I 1906 ble det dannet en Osfall-komité, som engasjerte ingeniør Johan Jørgen Kinck (1873-1955) for å få utredet kraftverksprosjektet. Beslutning om utbygging ble tatt høsten 1912, og anlegget ble satt i drift høsten 1914. Osfallet, med sin store betongdam, var da et av landets mest moderne kraftverk. I 1916 kom det imidlertid et kraftig regnskyll midt i flomtida i mai, noe som fikk nordre damarm til å svikte, slik at Søndre Osa kunne grave seg et nytt løp nord for det gamle. Kraftstasjonen ble fylt av grus, og maskinistboligen, med to beboere ble tatt av vannmassene. To dristige fløtere i båt greide å redde den ene av dem. Dambruddet og ødeleggelsen av de nesten nye anleggene var en katastrofe, både for Åmot kommune som kraftutbygger, Rena Kartonfabrikk og de åmotingene som hadde fått strøm. Situasjonen ble ikke bedre av at kartongfabrikken truet kommunen med søksmål etter bortfallet av kraftleveransene. Partene ble imidlertid enige om å danne Rena kraftselskap A/S. Dette selskapet fikk reist et provisorisk kraftanlegg som ble satt i drift fra 1917. Året etter kjøpte Åmot kommune fallrettighetene på elvestrekningen mellom Osensjøen og Osfallet. De vanskelige tidene førte imidlertid til at overskuddet fra kraftomsetningen ble brukt i andre kommunale sektorer. Tollef Kilde ivret likevel for å få bygd ut Kvernfallet også, og i midten av 1930-åra ble det lansert et forslag om å starte utbyggingsprosjektet som nødsarbeid. Glommens og Laagens Brugseierforening, som alt i 1928 fikk konsesjon for regulering av Osensjøen, finansierte arbeidet, mot at Åmot kommune refunderte utleggene når kraftproduksjonen ved det nye anlegget kom i gang. Kvernfallet kraftverk ble satt i drift i oktober 1936, men det kommunale kraftselskapet overtok ikke driftsansvaret før i 1939. Dette hadde antakelig sammenheng med den økonomiske situasjonen i kommunen, som ble satt under administrasjon i 1926. Krisesituasjonen kulminerte i 1931-32, så situasjonen var i ferd med å bedre seg da kraftstasjonen ved Kvernfallet ble satt i drift. Kommunens inntreden i driftsselskapet hadde nemlig en prislapp på 400 000 kroner, et stort beløp for en fattig kommune i slutten av 1930-åra. Verket utnyttet et fall på 17-18 meter og hadde opprinnelig en francisturbin med en yteevne på 750 hestekrefter. Det var knyttet en maskiniststilling til virksomheten, en jobb elektromontør Einar Evensen (1887-1969) hadde gjennom mange år. Tanken var at strømmen fra Kvernfallet skulle dekke forbruket til husholdningene i Åmot. Planen var å fortsette utbygginga med en kraftstasjon ved Søndre Osas utløp fra Osensjøen. Krafta derfra tenkte man å selge til Stor-Elvdal. Turbinen i Kvernfallet kraftstasjon ble utvidet og fikk et nytt aggregat i 1944, noe som førte til at produksjonskapasiteten kunne økes fra 350-400 kw til 900 kw. En snau firedel av strømmen gikk på dette tidspunktet til Osen Kraftselskap A/S. Etter krigen ble det lansert nye utvidelsesplaner for kraftverket ved Kvernfallet, men de lot seg ikke finansiere. Etter en del moderniseringsarbeider som ble utført i 1957 leverte Kvernfallet om lag 60 prosent av de 1 800 kw som ble forbrukt i Åmot kommune. En ytterligere produksjonsøkning ble oppnådd etter installasjon av en ny turbin i 1999.

I 1938-1941 ble det støpt en ny reguleringsdam også ved Osensjøens utløp i Søndre Osa ved Valmen i Åmot, til erstatning for den gamle, som var utført av tømmer og naturstein. Dammen fra slutten av 1930-åra ble erstattet av en ny i 1982-83.

Dammen i Kvernfallet ble bygd uten fisketrapp. Dette fant jeger- og fiskerforeningene, støttet av biologen Hartvig Huitfeldt Kaas (1867-1941), uheldig, for en del av ørreten fra Osensjøen vandret nedover i Søndre Osa for å gyte, og da ble Kvernfalldammen en barriere for tilbakevandring.

Den 4. september 1935 refererte avisa Østlendingen de planene som herredsstyret i Åmot ble forelagt om utbygginga av Kvernfallet slik:

«Direktør Furuholmen redegjorde utførlig for anlegget. Planene går ut på utbygging av Kvernfallet og Brufallet med 18 brutto fallmeter, 17 meter netto. Over elveløpet settes en dam med inntak, hvorfra vannet føres i en 50 meter trerørledning. Dammen støpes av betong og konstrueres så det blir et pent avløp for tømmer. Tømmerdireksjonen, som har gjennomgått planene, har intet å innvende. Et særlig overløp for flomvann er anordnet, tilstrekkelig for de største flommer man kan regne med. I bunnen innsettes to tappeløp. Første del av turbinrøret er sprengt ned i en fjellgrøft, senere går røret i åpent terreng, hvor det legges på betongblokker. Røret får en innvendig diameter av 1,8 meter, beregnet på 4 sekundkubikkmeters vannføring. Et par tømmervelter passeres, og her blir røret overbygget likesom den gamle Ulvåveien legges i bru over røret. I kraftstasjonen installeres en turbin på 750 hk. og en generator på 650 kwa. Maskinhuset legges lavest mulig, men dog saa høit at det skal være fritt for flom. Det bygges av sten på betongfundament. Kraftstasjonen innredes for helt automatisk drift, det passer sig selv bortsett fra at der et par ganger i døgnet må foretas smøring. I planen inngår to fjernledninger, kraftstasjonen – Valmsnesset og kraftstasjonen – Rena, begge ca. 12,5 kilometer. Ved Valmsnesset opsettes en transformator for nedtransformering til 5 000 volt, samme spenning som nu. Ledningen til Rena bygges på Rena Kraftselskaps felt, men på egne master, og feltet må utvides i bredden.»

Collapse text