Ekebergbanens første vogntype var lange og smale og spisse i enden, og utformingen var ingen tilfeldighet, det ga den maksimalt beste utnyttelsen av den plassen man hadde til rådighet når man måtte ta seg via bysporveiens spor til endepunktet på Stortorvet. Bysporene lå den gang mye tettere enn nå, og ga bare plass til 2 meter brede vogner. Det nedsenkede inngangspartiet har en innstigningshøyde på kun 35 cm.
Ekebergbanen hadde dobbelt så høy spenning som bytrikken, nemlig 1200 volt, og vognene var tilpasset denne spenningen. Når de kjørte på bytrikkens spor fra Gamlebyen inn til Stortorvet betydde den lavere spenningen mindre motorkraft og litt lavere hastighet.
Den første serien fra 1917 var på fem vogner, tre av dem hadde førerplass kun i den ene enden. De var utstyrt med en diger hovedstrømskontroller med sleperinger som koblet motorstrømmen direkte, akkurat som på de eldre byvognene, men litt mer spennende for føreren siden både spenning og strøm var betydelig høyere. For å unngå å bryte høy strøm i kontrolleren hadde man en ”Hüpfer”, en hovedkontaktor som brøt strømmen når man førte kontrollerrattet tilbake. Den fungerte dog kun når man var kommet forbi første kontakt, og den kunne også fuske. Den dobbelthengslede døren til førerrommet sikret rask evakuering dersom det skulle bli for varmt i hovedkontrolleren.
Fargen var opprinnelig grå og hvit, men ble etter 1924 endret til rødbrun og beige, og 1928-29 til den klassiske burgunderrød (”veneziansk rød”) og grå, som i en rekke nyanser ble beholdt så lenge banen hadde egne vogner. De første 4-5 årene var også boggier og buffere malt sitrongule, hvoretter de fikk en mer praktisk gråfarge. I siste halvdel av 20-tallet ble det foretatt noen tekniske forbedringer, de fikk tverrstilte elliptiske vuggefjærer i boggien, full varmeeffekt ved 600V-kjøring og forbedret kupelys.
Vognene var i bruk til opp på 50-tallet, da vognkassene ble hugget opp mens boggiene ble brukt videre på nye vogner. Vogn 1001 var med helt til 1957, og ble plassert i et skur med tanke på bevaring. Den ble dog befridd for motorene, som jo passet på vogner som var i trafikk. I 1980 ble den overlatt til LTF, og ble året etter malt opp i den opprinnelige grå og hvite fargesettingen.
Motor: D58wf
Ytelse: 4x42 kW
Sitteplasser: 40
Ståplasser: 35
