Dokke

Privatarkiv etter Hilda Ege (1894 – 1980)

I 2004 fikk Norsk utvandrermuseum en omfattende samling etter dukkemakeren Hilda Ege, gitt av hennes datter Kari Ege Holtan.

Samlingen inkluderer 68 dukker fra Hildas egen dukkeproduksjon, mens denne dukken er en av over 200 dukker fra Hildas private samling av dukker fra land i hele verden.

I tillegg til alle dukkene, består samlingen også av dokumentasjon, foto, støpeformer, stålskjeletter, stoffprøver og rekvisita som ble brukt i hennes egen dukkeproduksjon og ved utstillinger. Disse dukkene ble kledd i nasjonaldrakter fra ulike regioner. Medarbeidere bosatt over hele landet deltok i arbeidet; en lokal dame sydde Hardangersømbordene, en annen laget ski og hatter, og atter andre feler, redskaper, tresko og annet tilbehør. Hun hadde et nært samarbeid med treskjærerne Arne Kinsarvik og hans sønn Lars som har skåret ut mange av trehodene til dukkene. Hun startet opp i 1930-årene og holdt på til langt opp på 1970-tallet.

Hilda Ege var i sin tid en populær ambassadør for Norge og ble i 1972 overrakt St. Olavs-medaljen som belønning for sitt arbeide for å øke interessen for og kjennskapet til Norge utenfor landets grenser.

Dukkene har deltatt på utstillinger i mange verdensdeler, norske utenriksstasjoner har benyttet hennes dukker ved utstillinger om Norge og hennes kunder har inkludert Dronning Maud, Kronprinsesse Märtha, Eleanor Roosevelt og President Eisenhower.

På en utstilling i Philadelphia kom en norsk-amerikansk skipsarbeider innom. Han ble stående foran en liten figur som fremstilte en gammel kone, ansiktet gammelt og furet av slit og strev. Mannen stirret lenge – så begynte tårene å trille. «Det er helt som å se mor», sa han og kjøpte dukken. Som ung gutt hadde han utvandret fra Norge og hadde aldri sett sin mor igjen.

De norske utvandrerne, spesielt i USA og Canada hadde nære forbindelser til «gamlelandet», og Norge og det norske samfunnet fikk svært gode forbindelser til slekten i utlandet. Gjenstander laget i Norge og solgt eller gitt til utvandrerne og deres etterkommere var en av mange måter å opprettholde disse forbindelsene på, og brukt som et ankerfeste for minner fra egen fortid.

Slik bidro Hilda Eges arbeide i høy grad til å gjøre Norges navn kjent og til å styrke forbindelsen mellom nordmenn ute og hjemme.

Aksesjon: 2004

Eierskap