En av et par ski - langrennski - med spesielle hælbindinger av lærreimer. Skiene er 223 centimeter lange og 5,5 centimeter brede ved bindingsfestene og 5,6 centimeter i den fremre enden, umiddelbart bak brettene. Skiene er lagd av hardt lauvtrevirke, muligens ask, og de er ikke limte (splitcane). De har spisse tupper. Tjukkelsen er 3,0 centimeter på midten, der bindingene er festet, mens fremst (umiddelbart bak brettene) og bakerst er tjukkelsen bare 1,0 centimeter. Undersidene - sålene - er plane, men med 2,1 centimeter brede og 2 millimeter brede renner langs midtaksene. Disse skulle antakelig gjøre skiene retningsstabile. Også midtpartene på oversidene er plane, men der hvor tjukkelsen er størst er det skrå hulkiler som fører opp mot de plane toppflatene. Oversidene er innsatt med lysebrun beis. Bindingene består av to galvaniserte vinkeljern som er tappet gjennom skiene på tvers, og antakelig fastskrudd i en overlappende posisjon der avstanden mellom de oppovervendte ytterkantene høvde med bredden på skiløperens skosåler. På sidene av de oppovervendte «ørene» er det ståltrådbøyler som det er tredd lærreimer gjennom. De fremre endene av disse reimene er forankret i ei ståltrådbøyle på en hendel som er festet på et T-formet beslag framfor bindingsstedet. Reiemene, som skulle omslutte hælkappene på skiløperens sko, er utstyrt med nålesåenner som gjør lengden jusdterbar. På bindingsstedene, der skosålene skulle ligge an mot skiene, er overflatene dekt med et cirka 2,5 millimeter tjukt, linoleumsaktig belegg som er festet med nellikspiker langs ytterkantene. De oppovervente «ørene» på bindingene har også spaltehull for reimer som ble spent over skotuppene. Innsidene av bindingsbøylene er foret med lær.
Photo:
Johansen, Roger
/
Anno Norsk skogmuseum
En av et par ski - langrennski - med spesielle hælbindinger av lærreimer. Skiene er 223 centimeter lange og 5,5 centimeter brede ved bindingsfestene og 5,6 centimeter i den fremre enden, umiddelbart bak brettene. Skiene er lagd av hardt lauvtrevirke, muligens ask, og de er ikke limte (splitcane). De har spisse tupper. Tjukkelsen er 3,0 centimeter på midten, der bindingene er festet, mens fremst (umiddelbart bak brettene) og bakerst er tjukkelsen bare 1,0 centimeter. Undersidene - sålene - er plane, men med 2,1 centimeter brede og 2 millimeter brede renner langs midtaksene. Disse skulle antakelig gjøre skiene retningsstabile. Også midtpartene på oversidene er plane, men der hvor tjukkelsen er størst er det skrå hulkiler som fører opp mot de plane toppflatene. Oversidene er innsatt med lysebrun beis. Bindingene består av to galvaniserte vinkeljern som er tappet gjennom skiene på tvers, og antakelig fastskrudd i en overlappende posisjon der avstanden mellom de oppovervendte ytterkantene høvde med bredden på skiløperens skosåler. På sidene av de oppovervendte «ørene» er det ståltrådbøyler som det er tredd lærreimer gjennom. De fremre endene av disse reimene er forankret i ei ståltrådbøyle på en hendel som er festet på et T-formet beslag framfor bindingsstedet. Reiemene, som skulle omslutte hælkappene på skiløperens sko, er utstyrt med nålesåenner som gjør lengden jusdterbar. På bindingsstedene, der skosålene skulle ligge an mot skiene, er overflatene dekt med et cirka 2,5 millimeter tjukt, linoleumsaktig belegg som er festet med nellikspiker langs ytterkantene. De oppovervente «ørene» på bindingene har også spaltehull for reimer som ble spent over skotuppene. Innsidene av bindingsbøylene er foret med lær.
Photo:
Johansen, Roger
/
Anno Norsk skogmuseum
En av et par ski - langrennski - med spesielle hælbindinger av lærreimer. Skiene er 223 centimeter lange og 5,5 centimeter brede ved bindingsfestene og 5,6 centimeter i den fremre enden, umiddelbart bak brettene. Skiene er lagd av hardt lauvtrevirke, muligens ask, og de er ikke limte (splitcane). De har spisse tupper. Tjukkelsen er 3,0 centimeter på midten, der bindingene er festet, mens fremst (umiddelbart bak brettene) og bakerst er tjukkelsen bare 1,0 centimeter. Undersidene - sålene - er plane, men med 2,1 centimeter brede og 2 millimeter brede renner langs midtaksene. Disse skulle antakelig gjøre skiene retningsstabile. Også midtpartene på oversidene er plane, men der hvor tjukkelsen er størst er det skrå hulkiler som fører opp mot de plane toppflatene. Oversidene er innsatt med lysebrun beis. Bindingene består av to galvaniserte vinkeljern som er tappet gjennom skiene på tvers, og antakelig fastskrudd i en overlappende posisjon der avstanden mellom de oppovervendte ytterkantene høvde med bredden på skiløperens skosåler. På sidene av de oppovervendte «ørene» er det ståltrådbøyler som det er tredd lærreimer gjennom. De fremre endene av disse reimene er forankret i ei ståltrådbøyle på en hendel som er festet på et T-formet beslag framfor bindingsstedet. Reiemene, som skulle omslutte hælkappene på skiløperens sko, er utstyrt med nålesåenner som gjør lengden jusdterbar. På bindingsstedene, der skosålene skulle ligge an mot skiene, er overflatene dekt med et cirka 2,5 millimeter tjukt, linoleumsaktig belegg som er festet med nellikspiker langs ytterkantene. De oppovervente «ørene» på bindingene har også spaltehull for reimer som ble spent over skotuppene. Innsidene av bindingsbøylene er foret med lær.
Photo:
Johansen, Roger
/
Anno Norsk skogmuseum
En av et par ski - langrennski - med spesielle hælbindinger av lærreimer. Skiene er 223 centimeter lange og 5,5 centimeter brede ved bindingsfestene og 5,6 centimeter i den fremre enden, umiddelbart bak brettene. Skiene er lagd av hardt lauvtrevirke, muligens ask, og de er ikke limte (splitcane). De har spisse tupper. Tjukkelsen er 3,0 centimeter på midten, der bindingene er festet, mens fremst (umiddelbart bak brettene) og bakerst er tjukkelsen bare 1,0 centimeter. Undersidene - sålene - er plane, men med 2,1 centimeter brede og 2 millimeter brede renner langs midtaksene. Disse skulle antakelig gjøre skiene retningsstabile. Også midtpartene på oversidene er plane, men der hvor tjukkelsen er størst er det skrå hulkiler som fører opp mot de plane toppflatene. Oversidene er innsatt med lysebrun beis. Bindingene består av to galvaniserte vinkeljern som er tappet gjennom skiene på tvers, og antakelig fastskrudd i en overlappende posisjon der avstanden mellom de oppovervendte ytterkantene høvde med bredden på skiløperens skosåler. På sidene av de oppovervendte «ørene» er det ståltrådbøyler som det er tredd lærreimer gjennom. De fremre endene av disse reimene er forankret i ei ståltrådbøyle på en hendel som er festet på et T-formet beslag framfor bindingsstedet. Reiemene, som skulle omslutte hælkappene på skiløperens sko, er utstyrt med nålesåenner som gjør lengden jusdterbar. På bindingsstedene, der skosålene skulle ligge an mot skiene, er overflatene dekt med et cirka 2,5 millimeter tjukt, linoleumsaktig belegg som er festet med nellikspiker langs ytterkantene. De oppovervente «ørene» på bindingene har også spaltehull for reimer som ble spent over skotuppene. Innsidene av bindingsbøylene er foret med lær.
Photo:
Johansen, Roger
/
Anno Norsk skogmuseum
En av et par ski - langrennski - med spesielle hælbindinger av lærreimer. Skiene er 223 centimeter lange og 5,5 centimeter brede ved bindingsfestene og 5,6 centimeter i den fremre enden, umiddelbart bak brettene. Skiene er lagd av hardt lauvtrevirke, muligens ask, og de er ikke limte (splitcane). De har spisse tupper. Tjukkelsen er 3,0 centimeter på midten, der bindingene er festet, mens fremst (umiddelbart bak brettene) og bakerst er tjukkelsen bare 1,0 centimeter. Undersidene - sålene - er plane, men med 2,1 centimeter brede og 2 millimeter brede renner langs midtaksene. Disse skulle antakelig gjøre skiene retningsstabile. Også midtpartene på oversidene er plane, men der hvor tjukkelsen er størst er det skrå hulkiler som fører opp mot de plane toppflatene. Oversidene er innsatt med lysebrun beis. Bindingene består av to galvaniserte vinkeljern som er tappet gjennom skiene på tvers, og antakelig fastskrudd i en overlappende posisjon der avstanden mellom de oppovervendte ytterkantene høvde med bredden på skiløperens skosåler. På sidene av de oppovervendte «ørene» er det ståltrådbøyler som det er tredd lærreimer gjennom. De fremre endene av disse reimene er forankret i ei ståltrådbøyle på en hendel som er festet på et T-formet beslag framfor bindingsstedet. Reiemene, som skulle omslutte hælkappene på skiløperens sko, er utstyrt med nålesåenner som gjør lengden jusdterbar. På bindingsstedene, der skosålene skulle ligge an mot skiene, er overflatene dekt med et cirka 2,5 millimeter tjukt, linoleumsaktig belegg som er festet med nellikspiker langs ytterkantene. De oppovervente «ørene» på bindingene har også spaltehull for reimer som ble spent over skotuppene. Innsidene av bindingsbøylene er foret med lær.
Photo:
Johansen, Roger
/
Anno Norsk skogmuseum