1
7
100
Buesag, bogesag, med stålrørsbue. Sagbuen, bogen, består av to rør, det ene tredd i det andre. Dermed er det mulig å stille saga inn etter ulike bladlengder og dessuten ta den fra hverandre under transport (se s. 16 i «Håndbok for huggere», 1953). I det ene endestykket, det ene festepunktet for bladet, er det montert en hendel, strammeinnretning for bladet. Sagbladet har såkalt høveltannstilling. Høveltanning vi si at det er to slags tenner: skjærtenner og høveltenner. Skjærtennene skjærer i fibrene, mens høveltennene høvler sagspona løs og fører den bort. Skjæretennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at sagbladet ikke setter seg fast i sagskåret (se s. 12-13 i «Håndbok for huggere», 1953). Avstanden mellom tannspissene, tanndelingen, på skjæretennene er cirka 7 millimeter. Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 2,5 centimeter. Det er påmontert en bladbeskytter på sagbladet: ei trelekt med et langsgående spor som gjør det mulig å tre lekta innpå bladet. Bladbeskytteren en er surret fast med to hyssingstumper.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med stålrørsbue. Sagbuen, bogen, består av to rør, det ene tredd i det andre. Dermed er det mulig å stille saga inn etter ulike bladlengder og dessuten ta den fra hverandre under transport (se s. 16 i «Håndbok for huggere», 1953). I det ene endestykket, det ene festepunktet for bladet, er det montert en hendel, strammeinnretning for bladet. Sagbladet har såkalt høveltannstilling. Høveltanning vi si at det er to slags tenner: skjærtenner og høveltenner. Skjærtennene skjærer i fibrene, mens høveltennene høvler sagspona løs og fører den bort. Skjæretennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at sagbladet ikke setter seg fast i sagskåret (se s. 12-13 i «Håndbok for huggere», 1953). Avstanden mellom tannspissene, tanndelingen, på skjæretennene er cirka 7 millimeter. Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 2,5 centimeter. Det er påmontert en bladbeskytter på sagbladet: ei trelekt med et langsgående spor som gjør det mulig å tre lekta innpå bladet. Bladbeskytteren en er surret fast med to hyssingstumper.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med stålrørsbue. Sagbuen, bogen, består av to rør, det ene tredd i det andre. Dermed er det mulig å stille saga inn etter ulike bladlengder og dessuten ta den fra hverandre under transport (se s. 16 i «Håndbok for huggere», 1953). I det ene endestykket, det ene festepunktet for bladet, er det montert en hendel, strammeinnretning for bladet. Sagbladet har såkalt høveltannstilling. Høveltanning vi si at det er to slags tenner: skjærtenner og høveltenner. Skjærtennene skjærer i fibrene, mens høveltennene høvler sagspona løs og fører den bort. Skjæretennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at sagbladet ikke setter seg fast i sagskåret (se s. 12-13 i «Håndbok for huggere», 1953). Avstanden mellom tannspissene, tanndelingen, på skjæretennene er cirka 7 millimeter. Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 2,5 centimeter. Det er påmontert en bladbeskytter på sagbladet: ei trelekt med et langsgående spor som gjør det mulig å tre lekta innpå bladet. Bladbeskytteren en er surret fast med to hyssingstumper.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med stålrørsbue. Sagbuen, bogen, består av to rør, det ene tredd i det andre. Dermed er det mulig å stille saga inn etter ulike bladlengder og dessuten ta den fra hverandre under transport (se s. 16 i «Håndbok for huggere», 1953). I det ene endestykket, det ene festepunktet for bladet, er det montert en hendel, strammeinnretning for bladet. Sagbladet har såkalt høveltannstilling. Høveltanning vi si at det er to slags tenner: skjærtenner og høveltenner. Skjærtennene skjærer i fibrene, mens høveltennene høvler sagspona løs og fører den bort. Skjæretennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at sagbladet ikke setter seg fast i sagskåret (se s. 12-13 i «Håndbok for huggere», 1953). Avstanden mellom tannspissene, tanndelingen, på skjæretennene er cirka 7 millimeter. Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 2,5 centimeter. Det er påmontert en bladbeskytter på sagbladet: ei trelekt med et langsgående spor som gjør det mulig å tre lekta innpå bladet. Bladbeskytteren en er surret fast med to hyssingstumper.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med stålrørsbue. Sagbuen, bogen, består av to rør, det ene tredd i det andre. Dermed er det mulig å stille saga inn etter ulike bladlengder og dessuten ta den fra hverandre under transport (se s. 16 i «Håndbok for huggere», 1953). I det ene endestykket, det ene festepunktet for bladet, er det montert en hendel, strammeinnretning for bladet. Sagbladet har såkalt høveltannstilling. Høveltanning vi si at det er to slags tenner: skjærtenner og høveltenner. Skjærtennene skjærer i fibrene, mens høveltennene høvler sagspona løs og fører den bort. Skjæretennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at sagbladet ikke setter seg fast i sagskåret (se s. 12-13 i «Håndbok for huggere», 1953). Avstanden mellom tannspissene, tanndelingen, på skjæretennene er cirka 7 millimeter. Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 2,5 centimeter. Det er påmontert en bladbeskytter på sagbladet: ei trelekt med et langsgående spor som gjør det mulig å tre lekta innpå bladet. Bladbeskytteren en er surret fast med to hyssingstumper.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med stålrørsbue. Sagbuen, bogen, består av to rør, det ene tredd i det andre. Dermed er det mulig å stille saga inn etter ulike bladlengder og dessuten ta den fra hverandre under transport (se s. 16 i «Håndbok for huggere», 1953). I det ene endestykket, det ene festepunktet for bladet, er det montert en hendel, strammeinnretning for bladet. Sagbladet har såkalt høveltannstilling. Høveltanning vi si at det er to slags tenner: skjærtenner og høveltenner. Skjærtennene skjærer i fibrene, mens høveltennene høvler sagspona løs og fører den bort. Skjæretennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at sagbladet ikke setter seg fast i sagskåret (se s. 12-13 i «Håndbok for huggere», 1953). Avstanden mellom tannspissene, tanndelingen, på skjæretennene er cirka 7 millimeter. Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 2,5 centimeter. Det er påmontert en bladbeskytter på sagbladet: ei trelekt med et langsgående spor som gjør det mulig å tre lekta innpå bladet. Bladbeskytteren en er surret fast med to hyssingstumper.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med stålrørsbue. Sagbuen, bogen, består av to rør, det ene tredd i det andre. Dermed er det mulig å stille saga inn etter ulike bladlengder og dessuten ta den fra hverandre under transport (se s. 16 i «Håndbok for huggere», 1953). I det ene endestykket, det ene festepunktet for bladet, er det montert en hendel, strammeinnretning for bladet. Sagbladet har såkalt høveltannstilling. Høveltanning vi si at det er to slags tenner: skjærtenner og høveltenner. Skjærtennene skjærer i fibrene, mens høveltennene høvler sagspona løs og fører den bort. Skjæretennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at sagbladet ikke setter seg fast i sagskåret (se s. 12-13 i «Håndbok for huggere», 1953). Avstanden mellom tannspissene, tanndelingen, på skjæretennene er cirka 7 millimeter. Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 2,5 centimeter. Det er påmontert en bladbeskytter på sagbladet: ei trelekt med et langsgående spor som gjør det mulig å tre lekta innpå bladet. Bladbeskytteren en er surret fast med to hyssingstumper.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo