1
6
100
Plantespettet består av en stålkile med et 80 centimeter langt skaft som danner en forlengelse av kilens midtakse. I ytterenden av skaftet er det lagd et 24,4 centimeter langt T-formet handtak. Plantespettet trykkes ned i bakken ved at brukeren setter foten på ei stålstang som er festet til kilens øverkant, ved overgangen mot skaftet. Spettet er laget i stål. Skaftet består av et kvadratisk rør (1,5 X 1,5 centimeter). Ved overgangen mellom skaft og spettblad er det påsveiset en fotknast som plantøren kunne tråkke kilen ned i bakken for å åpne ei plantespalte. Spettkilen er 13,9 centimeter. Kilen er sammensveiset av stålplater med et tverrsnitt som et flattrykt parallellogram. Redskapet er innsatt med gullfarget metallic-lakk, men på den nedre delen av spettkilen er lakken vekkslitt. Handtakene har handtak som er lagd av grønn, småriflet hageslange med svarte striper. Det var professor Elias Mork (1897-1974) som i samarbeid med gardbruker Asbjørn Imset (1884-1978) fra Løten i Hedmark utviklet det norske plantespettet i slutten av 1940-åra. Mork sendte et riss til Imset, som på grunnlag av disse tegningene lagde Mork tre prototyper. Han fikk seinere redskapsprodusenten Bjørnrud & Arnestad i Oslo til å masseprodusere den modellen han syntes best om. Morks egne analyser viste at spettplanting var den rimeligste måten å plante skog på. Resultatet varierte imidlertid med jordsmonnet. Mork anbefalte spettet på steinrik moldjord. På Østlandet, der forsommertørke kunne skape problemer, anbefalte han bruk av fylljord i forbindelse med spettplanting. På slike lokaliteter var det hensiktsmessig å bruke torommete plantekasser med fylljord i det ene rommet og planter i det andre. I mer nedbørrike kyststrøk var det vanligvis ikke behov for fylljord. Elias Mork var forstkandidat. Han arbeidet som forsøksleder i Skogforsøksvesenet fra 1933 og fikk professortittel i 1947. Mork var Skogforsøksvesenets øverste leder i perioden 1956-62.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantespettet består av en stålkile med et 80 centimeter langt skaft som danner en forlengelse av kilens midtakse. I ytterenden av skaftet er det lagd et 24,4 centimeter langt T-formet handtak. Plantespettet trykkes ned i bakken ved at brukeren setter foten på ei stålstang som er festet til kilens øverkant, ved overgangen mot skaftet. Spettet er laget i stål. Skaftet består av et kvadratisk rør (1,5 X 1,5 centimeter). Ved overgangen mellom skaft og spettblad er det påsveiset en fotknast som plantøren kunne tråkke kilen ned i bakken for å åpne ei plantespalte. Spettkilen er 13,9 centimeter. Kilen er sammensveiset av stålplater med et tverrsnitt som et flattrykt parallellogram. Redskapet er innsatt med gullfarget metallic-lakk, men på den nedre delen av spettkilen er lakken vekkslitt. Handtakene har handtak som er lagd av grønn, småriflet hageslange med svarte striper. Det var professor Elias Mork (1897-1974) som i samarbeid med gardbruker Asbjørn Imset (1884-1978) fra Løten i Hedmark utviklet det norske plantespettet i slutten av 1940-åra. Mork sendte et riss til Imset, som på grunnlag av disse tegningene lagde Mork tre prototyper. Han fikk seinere redskapsprodusenten Bjørnrud & Arnestad i Oslo til å masseprodusere den modellen han syntes best om. Morks egne analyser viste at spettplanting var den rimeligste måten å plante skog på. Resultatet varierte imidlertid med jordsmonnet. Mork anbefalte spettet på steinrik moldjord. På Østlandet, der forsommertørke kunne skape problemer, anbefalte han bruk av fylljord i forbindelse med spettplanting. På slike lokaliteter var det hensiktsmessig å bruke torommete plantekasser med fylljord i det ene rommet og planter i det andre. I mer nedbørrike kyststrøk var det vanligvis ikke behov for fylljord. Elias Mork var forstkandidat. Han arbeidet som forsøksleder i Skogforsøksvesenet fra 1933 og fikk professortittel i 1947. Mork var Skogforsøksvesenets øverste leder i perioden 1956-62.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantespettet består av en stålkile med et 80 centimeter langt skaft som danner en forlengelse av kilens midtakse. I ytterenden av skaftet er det lagd et 24,4 centimeter langt T-formet handtak. Plantespettet trykkes ned i bakken ved at brukeren setter foten på ei stålstang som er festet til kilens øverkant, ved overgangen mot skaftet. Spettet er laget i stål. Skaftet består av et kvadratisk rør (1,5 X 1,5 centimeter). Ved overgangen mellom skaft og spettblad er det påsveiset en fotknast som plantøren kunne tråkke kilen ned i bakken for å åpne ei plantespalte. Spettkilen er 13,9 centimeter. Kilen er sammensveiset av stålplater med et tverrsnitt som et flattrykt parallellogram. Redskapet er innsatt med gullfarget metallic-lakk, men på den nedre delen av spettkilen er lakken vekkslitt. Handtakene har handtak som er lagd av grønn, småriflet hageslange med svarte striper. Det var professor Elias Mork (1897-1974) som i samarbeid med gardbruker Asbjørn Imset (1884-1978) fra Løten i Hedmark utviklet det norske plantespettet i slutten av 1940-åra. Mork sendte et riss til Imset, som på grunnlag av disse tegningene lagde Mork tre prototyper. Han fikk seinere redskapsprodusenten Bjørnrud & Arnestad i Oslo til å masseprodusere den modellen han syntes best om. Morks egne analyser viste at spettplanting var den rimeligste måten å plante skog på. Resultatet varierte imidlertid med jordsmonnet. Mork anbefalte spettet på steinrik moldjord. På Østlandet, der forsommertørke kunne skape problemer, anbefalte han bruk av fylljord i forbindelse med spettplanting. På slike lokaliteter var det hensiktsmessig å bruke torommete plantekasser med fylljord i det ene rommet og planter i det andre. I mer nedbørrike kyststrøk var det vanligvis ikke behov for fylljord. Elias Mork var forstkandidat. Han arbeidet som forsøksleder i Skogforsøksvesenet fra 1933 og fikk professortittel i 1947. Mork var Skogforsøksvesenets øverste leder i perioden 1956-62.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantespettet består av en stålkile med et 80 centimeter langt skaft som danner en forlengelse av kilens midtakse. I ytterenden av skaftet er det lagd et 24,4 centimeter langt T-formet handtak. Plantespettet trykkes ned i bakken ved at brukeren setter foten på ei stålstang som er festet til kilens øverkant, ved overgangen mot skaftet. Spettet er laget i stål. Skaftet består av et kvadratisk rør (1,5 X 1,5 centimeter). Ved overgangen mellom skaft og spettblad er det påsveiset en fotknast som plantøren kunne tråkke kilen ned i bakken for å åpne ei plantespalte. Spettkilen er 13,9 centimeter. Kilen er sammensveiset av stålplater med et tverrsnitt som et flattrykt parallellogram. Redskapet er innsatt med gullfarget metallic-lakk, men på den nedre delen av spettkilen er lakken vekkslitt. Handtakene har handtak som er lagd av grønn, småriflet hageslange med svarte striper. Det var professor Elias Mork (1897-1974) som i samarbeid med gardbruker Asbjørn Imset (1884-1978) fra Løten i Hedmark utviklet det norske plantespettet i slutten av 1940-åra. Mork sendte et riss til Imset, som på grunnlag av disse tegningene lagde Mork tre prototyper. Han fikk seinere redskapsprodusenten Bjørnrud & Arnestad i Oslo til å masseprodusere den modellen han syntes best om. Morks egne analyser viste at spettplanting var den rimeligste måten å plante skog på. Resultatet varierte imidlertid med jordsmonnet. Mork anbefalte spettet på steinrik moldjord. På Østlandet, der forsommertørke kunne skape problemer, anbefalte han bruk av fylljord i forbindelse med spettplanting. På slike lokaliteter var det hensiktsmessig å bruke torommete plantekasser med fylljord i det ene rommet og planter i det andre. I mer nedbørrike kyststrøk var det vanligvis ikke behov for fylljord. Elias Mork var forstkandidat. Han arbeidet som forsøksleder i Skogforsøksvesenet fra 1933 og fikk professortittel i 1947. Mork var Skogforsøksvesenets øverste leder i perioden 1956-62.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantespettet består av en stålkile med et 80 centimeter langt skaft som danner en forlengelse av kilens midtakse. I ytterenden av skaftet er det lagd et 24,4 centimeter langt T-formet handtak. Plantespettet trykkes ned i bakken ved at brukeren setter foten på ei stålstang som er festet til kilens øverkant, ved overgangen mot skaftet. Spettet er laget i stål. Skaftet består av et kvadratisk rør (1,5 X 1,5 centimeter). Ved overgangen mellom skaft og spettblad er det påsveiset en fotknast som plantøren kunne tråkke kilen ned i bakken for å åpne ei plantespalte. Spettkilen er 13,9 centimeter. Kilen er sammensveiset av stålplater med et tverrsnitt som et flattrykt parallellogram. Redskapet er innsatt med gullfarget metallic-lakk, men på den nedre delen av spettkilen er lakken vekkslitt. Handtakene har handtak som er lagd av grønn, småriflet hageslange med svarte striper. Det var professor Elias Mork (1897-1974) som i samarbeid med gardbruker Asbjørn Imset (1884-1978) fra Løten i Hedmark utviklet det norske plantespettet i slutten av 1940-åra. Mork sendte et riss til Imset, som på grunnlag av disse tegningene lagde Mork tre prototyper. Han fikk seinere redskapsprodusenten Bjørnrud & Arnestad i Oslo til å masseprodusere den modellen han syntes best om. Morks egne analyser viste at spettplanting var den rimeligste måten å plante skog på. Resultatet varierte imidlertid med jordsmonnet. Mork anbefalte spettet på steinrik moldjord. På Østlandet, der forsommertørke kunne skape problemer, anbefalte han bruk av fylljord i forbindelse med spettplanting. På slike lokaliteter var det hensiktsmessig å bruke torommete plantekasser med fylljord i det ene rommet og planter i det andre. I mer nedbørrike kyststrøk var det vanligvis ikke behov for fylljord. Elias Mork var forstkandidat. Han arbeidet som forsøksleder i Skogforsøksvesenet fra 1933 og fikk professortittel i 1947. Mork var Skogforsøksvesenets øverste leder i perioden 1956-62.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantespettet består av en stålkile med et 80 centimeter langt skaft som danner en forlengelse av kilens midtakse. I ytterenden av skaftet er det lagd et 24,4 centimeter langt T-formet handtak. Plantespettet trykkes ned i bakken ved at brukeren setter foten på ei stålstang som er festet til kilens øverkant, ved overgangen mot skaftet. Spettet er laget i stål. Skaftet består av et kvadratisk rør (1,5 X 1,5 centimeter). Ved overgangen mellom skaft og spettblad er det påsveiset en fotknast som plantøren kunne tråkke kilen ned i bakken for å åpne ei plantespalte. Spettkilen er 13,9 centimeter. Kilen er sammensveiset av stålplater med et tverrsnitt som et flattrykt parallellogram. Redskapet er innsatt med gullfarget metallic-lakk, men på den nedre delen av spettkilen er lakken vekkslitt. Handtakene har handtak som er lagd av grønn, småriflet hageslange med svarte striper. Det var professor Elias Mork (1897-1974) som i samarbeid med gardbruker Asbjørn Imset (1884-1978) fra Løten i Hedmark utviklet det norske plantespettet i slutten av 1940-åra. Mork sendte et riss til Imset, som på grunnlag av disse tegningene lagde Mork tre prototyper. Han fikk seinere redskapsprodusenten Bjørnrud & Arnestad i Oslo til å masseprodusere den modellen han syntes best om. Morks egne analyser viste at spettplanting var den rimeligste måten å plante skog på. Resultatet varierte imidlertid med jordsmonnet. Mork anbefalte spettet på steinrik moldjord. På Østlandet, der forsommertørke kunne skape problemer, anbefalte han bruk av fylljord i forbindelse med spettplanting. På slike lokaliteter var det hensiktsmessig å bruke torommete plantekasser med fylljord i det ene rommet og planter i det andre. I mer nedbørrike kyststrøk var det vanligvis ikke behov for fylljord. Elias Mork var forstkandidat. Han arbeidet som forsøksleder i Skogforsøksvesenet fra 1933 og fikk professortittel i 1947. Mork var Skogforsøksvesenets øverste leder i perioden 1956-62.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo