1
8
100
Brytejern eller fellespett med vedhake, brukt som hjelperedskap under felling av trær med motorsag. Fellingsprosessen startet med at skogsarbeiderne kappet vekk de nederste greinkransene på treet og eventuelt omkringstående buskas. Slik skapte han (eller i sjeldere tilfeller hun) seg et arbeidsrom. Deretter skar skogsarbeideren ut et «felleskjær» ved treets rotsone, på den sida det var ønskelig at treet skulle falle mot. Felleskjæret ble lagd ved to innsnitt - et «overskjær» og et «underskjær» - med 60 til 90 graders vinkel mellom. Når overskjær og underskjær møttes falt det ut en kloss fra veden. Når dette hadde skjedd gikk skogsarbeideren over til motsatt side av treet og begynte på «hovedskjæret», som ble ført mot felleskåret, men skulle stanse noen få centimeter før sagsverdet nådde dit. Ideelt sett skulle det stå igjen en cirka 3 centimeter bred «brytekant», som ble knekt når skogsarbeideren førte enden av brytejernet inn i den ytre delen av hovedskåret og bendte til i ønsket fallretning. Vendhakefunksjonen ble brukt når stammen på et felt tre skulle vendes, for eksempel under kvisting. Denne brytejernmodellen er et sveiseverkstedtprodukt. Det som kanskje kan sies å være sjølve «brytejernet» er ei 9,3 centimeter lang og 7,5 centimeter bred stålplate. Plata var i utgangspunktet 8 millimeter tjukk, men den fremre enden er noe spisset, antakelig for å lette innføringa i hovedskåret. Den nevnte stålplata er fastsveiset vinkelrett på ytterenden av ei 3,8 centimeter bred og 8 millimeter tjukk stålstang. Cirka 35 centimeter fra den nevnte ytterenden er denne stålstanga sveiset inn i et buet jernrør med ovalt tverrsnitt. Dette røret kan se ut til å ha vært en del av bogen på ei vedsag opprinnelig. Det ovale tverrsnittet gjorde denne komponenten behagelig å gripe rundt. På undersida av den fremre delen av den stålstanga brytejernplata er sveiset fast til er det også påsveiset et U-formet beslag, som er hengslingspunkt for ei 22,3 centimeter lang bøyle, med en kvass spiss i ytterenden. Dette var det sentrale elementet når dette redskapet skulle brukes som vendhake. Den kvasse spissen trengte inn i yteveden når undersida av brytejernplata ble brukt som anleggspunkt og skogsarbeideren dro i handtaket for å rotere en stokk. Redskapet har vært rødlakkert, men mye av lakken er borte.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Brytejern eller fellespett med vedhake, brukt som hjelperedskap under felling av trær med motorsag. Fellingsprosessen startet med at skogsarbeiderne kappet vekk de nederste greinkransene på treet og eventuelt omkringstående buskas. Slik skapte han (eller i sjeldere tilfeller hun) seg et arbeidsrom. Deretter skar skogsarbeideren ut et «felleskjær» ved treets rotsone, på den sida det var ønskelig at treet skulle falle mot. Felleskjæret ble lagd ved to innsnitt - et «overskjær» og et «underskjær» - med 60 til 90 graders vinkel mellom. Når overskjær og underskjær møttes falt det ut en kloss fra veden. Når dette hadde skjedd gikk skogsarbeideren over til motsatt side av treet og begynte på «hovedskjæret», som ble ført mot felleskåret, men skulle stanse noen få centimeter før sagsverdet nådde dit. Ideelt sett skulle det stå igjen en cirka 3 centimeter bred «brytekant», som ble knekt når skogsarbeideren førte enden av brytejernet inn i den ytre delen av hovedskåret og bendte til i ønsket fallretning. Vendhakefunksjonen ble brukt når stammen på et felt tre skulle vendes, for eksempel under kvisting. Denne brytejernmodellen er et sveiseverkstedtprodukt. Det som kanskje kan sies å være sjølve «brytejernet» er ei 9,3 centimeter lang og 7,5 centimeter bred stålplate. Plata var i utgangspunktet 8 millimeter tjukk, men den fremre enden er noe spisset, antakelig for å lette innføringa i hovedskåret. Den nevnte stålplata er fastsveiset vinkelrett på ytterenden av ei 3,8 centimeter bred og 8 millimeter tjukk stålstang. Cirka 35 centimeter fra den nevnte ytterenden er denne stålstanga sveiset inn i et buet jernrør med ovalt tverrsnitt. Dette røret kan se ut til å ha vært en del av bogen på ei vedsag opprinnelig. Det ovale tverrsnittet gjorde denne komponenten behagelig å gripe rundt. På undersida av den fremre delen av den stålstanga brytejernplata er sveiset fast til er det også påsveiset et U-formet beslag, som er hengslingspunkt for ei 22,3 centimeter lang bøyle, med en kvass spiss i ytterenden. Dette var det sentrale elementet når dette redskapet skulle brukes som vendhake. Den kvasse spissen trengte inn i yteveden når undersida av brytejernplata ble brukt som anleggspunkt og skogsarbeideren dro i handtaket for å rotere en stokk. Redskapet har vært rødlakkert, men mye av lakken er borte.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Brytejern eller fellespett med vedhake, brukt som hjelperedskap under felling av trær med motorsag. Fellingsprosessen startet med at skogsarbeiderne kappet vekk de nederste greinkransene på treet og eventuelt omkringstående buskas. Slik skapte han (eller i sjeldere tilfeller hun) seg et arbeidsrom. Deretter skar skogsarbeideren ut et «felleskjær» ved treets rotsone, på den sida det var ønskelig at treet skulle falle mot. Felleskjæret ble lagd ved to innsnitt - et «overskjær» og et «underskjær» - med 60 til 90 graders vinkel mellom. Når overskjær og underskjær møttes falt det ut en kloss fra veden. Når dette hadde skjedd gikk skogsarbeideren over til motsatt side av treet og begynte på «hovedskjæret», som ble ført mot felleskåret, men skulle stanse noen få centimeter før sagsverdet nådde dit. Ideelt sett skulle det stå igjen en cirka 3 centimeter bred «brytekant», som ble knekt når skogsarbeideren førte enden av brytejernet inn i den ytre delen av hovedskåret og bendte til i ønsket fallretning. Vendhakefunksjonen ble brukt når stammen på et felt tre skulle vendes, for eksempel under kvisting. Denne brytejernmodellen er et sveiseverkstedtprodukt. Det som kanskje kan sies å være sjølve «brytejernet» er ei 9,3 centimeter lang og 7,5 centimeter bred stålplate. Plata var i utgangspunktet 8 millimeter tjukk, men den fremre enden er noe spisset, antakelig for å lette innføringa i hovedskåret. Den nevnte stålplata er fastsveiset vinkelrett på ytterenden av ei 3,8 centimeter bred og 8 millimeter tjukk stålstang. Cirka 35 centimeter fra den nevnte ytterenden er denne stålstanga sveiset inn i et buet jernrør med ovalt tverrsnitt. Dette røret kan se ut til å ha vært en del av bogen på ei vedsag opprinnelig. Det ovale tverrsnittet gjorde denne komponenten behagelig å gripe rundt. På undersida av den fremre delen av den stålstanga brytejernplata er sveiset fast til er det også påsveiset et U-formet beslag, som er hengslingspunkt for ei 22,3 centimeter lang bøyle, med en kvass spiss i ytterenden. Dette var det sentrale elementet når dette redskapet skulle brukes som vendhake. Den kvasse spissen trengte inn i yteveden når undersida av brytejernplata ble brukt som anleggspunkt og skogsarbeideren dro i handtaket for å rotere en stokk. Redskapet har vært rødlakkert, men mye av lakken er borte.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Brytejern eller fellespett med vedhake, brukt som hjelperedskap under felling av trær med motorsag. Fellingsprosessen startet med at skogsarbeiderne kappet vekk de nederste greinkransene på treet og eventuelt omkringstående buskas. Slik skapte han (eller i sjeldere tilfeller hun) seg et arbeidsrom. Deretter skar skogsarbeideren ut et «felleskjær» ved treets rotsone, på den sida det var ønskelig at treet skulle falle mot. Felleskjæret ble lagd ved to innsnitt - et «overskjær» og et «underskjær» - med 60 til 90 graders vinkel mellom. Når overskjær og underskjær møttes falt det ut en kloss fra veden. Når dette hadde skjedd gikk skogsarbeideren over til motsatt side av treet og begynte på «hovedskjæret», som ble ført mot felleskåret, men skulle stanse noen få centimeter før sagsverdet nådde dit. Ideelt sett skulle det stå igjen en cirka 3 centimeter bred «brytekant», som ble knekt når skogsarbeideren førte enden av brytejernet inn i den ytre delen av hovedskåret og bendte til i ønsket fallretning. Vendhakefunksjonen ble brukt når stammen på et felt tre skulle vendes, for eksempel under kvisting. Denne brytejernmodellen er et sveiseverkstedtprodukt. Det som kanskje kan sies å være sjølve «brytejernet» er ei 9,3 centimeter lang og 7,5 centimeter bred stålplate. Plata var i utgangspunktet 8 millimeter tjukk, men den fremre enden er noe spisset, antakelig for å lette innføringa i hovedskåret. Den nevnte stålplata er fastsveiset vinkelrett på ytterenden av ei 3,8 centimeter bred og 8 millimeter tjukk stålstang. Cirka 35 centimeter fra den nevnte ytterenden er denne stålstanga sveiset inn i et buet jernrør med ovalt tverrsnitt. Dette røret kan se ut til å ha vært en del av bogen på ei vedsag opprinnelig. Det ovale tverrsnittet gjorde denne komponenten behagelig å gripe rundt. På undersida av den fremre delen av den stålstanga brytejernplata er sveiset fast til er det også påsveiset et U-formet beslag, som er hengslingspunkt for ei 22,3 centimeter lang bøyle, med en kvass spiss i ytterenden. Dette var det sentrale elementet når dette redskapet skulle brukes som vendhake. Den kvasse spissen trengte inn i yteveden når undersida av brytejernplata ble brukt som anleggspunkt og skogsarbeideren dro i handtaket for å rotere en stokk. Redskapet har vært rødlakkert, men mye av lakken er borte.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Brytejern eller fellespett med vedhake, brukt som hjelperedskap under felling av trær med motorsag. Fellingsprosessen startet med at skogsarbeiderne kappet vekk de nederste greinkransene på treet og eventuelt omkringstående buskas. Slik skapte han (eller i sjeldere tilfeller hun) seg et arbeidsrom. Deretter skar skogsarbeideren ut et «felleskjær» ved treets rotsone, på den sida det var ønskelig at treet skulle falle mot. Felleskjæret ble lagd ved to innsnitt - et «overskjær» og et «underskjær» - med 60 til 90 graders vinkel mellom. Når overskjær og underskjær møttes falt det ut en kloss fra veden. Når dette hadde skjedd gikk skogsarbeideren over til motsatt side av treet og begynte på «hovedskjæret», som ble ført mot felleskåret, men skulle stanse noen få centimeter før sagsverdet nådde dit. Ideelt sett skulle det stå igjen en cirka 3 centimeter bred «brytekant», som ble knekt når skogsarbeideren førte enden av brytejernet inn i den ytre delen av hovedskåret og bendte til i ønsket fallretning. Vendhakefunksjonen ble brukt når stammen på et felt tre skulle vendes, for eksempel under kvisting. Denne brytejernmodellen er et sveiseverkstedtprodukt. Det som kanskje kan sies å være sjølve «brytejernet» er ei 9,3 centimeter lang og 7,5 centimeter bred stålplate. Plata var i utgangspunktet 8 millimeter tjukk, men den fremre enden er noe spisset, antakelig for å lette innføringa i hovedskåret. Den nevnte stålplata er fastsveiset vinkelrett på ytterenden av ei 3,8 centimeter bred og 8 millimeter tjukk stålstang. Cirka 35 centimeter fra den nevnte ytterenden er denne stålstanga sveiset inn i et buet jernrør med ovalt tverrsnitt. Dette røret kan se ut til å ha vært en del av bogen på ei vedsag opprinnelig. Det ovale tverrsnittet gjorde denne komponenten behagelig å gripe rundt. På undersida av den fremre delen av den stålstanga brytejernplata er sveiset fast til er det også påsveiset et U-formet beslag, som er hengslingspunkt for ei 22,3 centimeter lang bøyle, med en kvass spiss i ytterenden. Dette var det sentrale elementet når dette redskapet skulle brukes som vendhake. Den kvasse spissen trengte inn i yteveden når undersida av brytejernplata ble brukt som anleggspunkt og skogsarbeideren dro i handtaket for å rotere en stokk. Redskapet har vært rødlakkert, men mye av lakken er borte.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Brytejern eller fellespett med vedhake, brukt som hjelperedskap under felling av trær med motorsag. Fellingsprosessen startet med at skogsarbeiderne kappet vekk de nederste greinkransene på treet og eventuelt omkringstående buskas. Slik skapte han (eller i sjeldere tilfeller hun) seg et arbeidsrom. Deretter skar skogsarbeideren ut et «felleskjær» ved treets rotsone, på den sida det var ønskelig at treet skulle falle mot. Felleskjæret ble lagd ved to innsnitt - et «overskjær» og et «underskjær» - med 60 til 90 graders vinkel mellom. Når overskjær og underskjær møttes falt det ut en kloss fra veden. Når dette hadde skjedd gikk skogsarbeideren over til motsatt side av treet og begynte på «hovedskjæret», som ble ført mot felleskåret, men skulle stanse noen få centimeter før sagsverdet nådde dit. Ideelt sett skulle det stå igjen en cirka 3 centimeter bred «brytekant», som ble knekt når skogsarbeideren førte enden av brytejernet inn i den ytre delen av hovedskåret og bendte til i ønsket fallretning. Vendhakefunksjonen ble brukt når stammen på et felt tre skulle vendes, for eksempel under kvisting. Denne brytejernmodellen er et sveiseverkstedtprodukt. Det som kanskje kan sies å være sjølve «brytejernet» er ei 9,3 centimeter lang og 7,5 centimeter bred stålplate. Plata var i utgangspunktet 8 millimeter tjukk, men den fremre enden er noe spisset, antakelig for å lette innføringa i hovedskåret. Den nevnte stålplata er fastsveiset vinkelrett på ytterenden av ei 3,8 centimeter bred og 8 millimeter tjukk stålstang. Cirka 35 centimeter fra den nevnte ytterenden er denne stålstanga sveiset inn i et buet jernrør med ovalt tverrsnitt. Dette røret kan se ut til å ha vært en del av bogen på ei vedsag opprinnelig. Det ovale tverrsnittet gjorde denne komponenten behagelig å gripe rundt. På undersida av den fremre delen av den stålstanga brytejernplata er sveiset fast til er det også påsveiset et U-formet beslag, som er hengslingspunkt for ei 22,3 centimeter lang bøyle, med en kvass spiss i ytterenden. Dette var det sentrale elementet når dette redskapet skulle brukes som vendhake. Den kvasse spissen trengte inn i yteveden når undersida av brytejernplata ble brukt som anleggspunkt og skogsarbeideren dro i handtaket for å rotere en stokk. Redskapet har vært rødlakkert, men mye av lakken er borte.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Brytejern eller fellespett med vedhake, brukt som hjelperedskap under felling av trær med motorsag. Fellingsprosessen startet med at skogsarbeiderne kappet vekk de nederste greinkransene på treet og eventuelt omkringstående buskas. Slik skapte han (eller i sjeldere tilfeller hun) seg et arbeidsrom. Deretter skar skogsarbeideren ut et «felleskjær» ved treets rotsone, på den sida det var ønskelig at treet skulle falle mot. Felleskjæret ble lagd ved to innsnitt - et «overskjær» og et «underskjær» - med 60 til 90 graders vinkel mellom. Når overskjær og underskjær møttes falt det ut en kloss fra veden. Når dette hadde skjedd gikk skogsarbeideren over til motsatt side av treet og begynte på «hovedskjæret», som ble ført mot felleskåret, men skulle stanse noen få centimeter før sagsverdet nådde dit. Ideelt sett skulle det stå igjen en cirka 3 centimeter bred «brytekant», som ble knekt når skogsarbeideren førte enden av brytejernet inn i den ytre delen av hovedskåret og bendte til i ønsket fallretning. Vendhakefunksjonen ble brukt når stammen på et felt tre skulle vendes, for eksempel under kvisting. Denne brytejernmodellen er et sveiseverkstedtprodukt. Det som kanskje kan sies å være sjølve «brytejernet» er ei 9,3 centimeter lang og 7,5 centimeter bred stålplate. Plata var i utgangspunktet 8 millimeter tjukk, men den fremre enden er noe spisset, antakelig for å lette innføringa i hovedskåret. Den nevnte stålplata er fastsveiset vinkelrett på ytterenden av ei 3,8 centimeter bred og 8 millimeter tjukk stålstang. Cirka 35 centimeter fra den nevnte ytterenden er denne stålstanga sveiset inn i et buet jernrør med ovalt tverrsnitt. Dette røret kan se ut til å ha vært en del av bogen på ei vedsag opprinnelig. Det ovale tverrsnittet gjorde denne komponenten behagelig å gripe rundt. På undersida av den fremre delen av den stålstanga brytejernplata er sveiset fast til er det også påsveiset et U-formet beslag, som er hengslingspunkt for ei 22,3 centimeter lang bøyle, med en kvass spiss i ytterenden. Dette var det sentrale elementet når dette redskapet skulle brukes som vendhake. Den kvasse spissen trengte inn i yteveden når undersida av brytejernplata ble brukt som anleggspunkt og skogsarbeideren dro i handtaket for å rotere en stokk. Redskapet har vært rødlakkert, men mye av lakken er borte.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Brytejern eller fellespett med vedhake, brukt som hjelperedskap under felling av trær med motorsag. Fellingsprosessen startet med at skogsarbeiderne kappet vekk de nederste greinkransene på treet og eventuelt omkringstående buskas. Slik skapte han (eller i sjeldere tilfeller hun) seg et arbeidsrom. Deretter skar skogsarbeideren ut et «felleskjær» ved treets rotsone, på den sida det var ønskelig at treet skulle falle mot. Felleskjæret ble lagd ved to innsnitt - et «overskjær» og et «underskjær» - med 60 til 90 graders vinkel mellom. Når overskjær og underskjær møttes falt det ut en kloss fra veden. Når dette hadde skjedd gikk skogsarbeideren over til motsatt side av treet og begynte på «hovedskjæret», som ble ført mot felleskåret, men skulle stanse noen få centimeter før sagsverdet nådde dit. Ideelt sett skulle det stå igjen en cirka 3 centimeter bred «brytekant», som ble knekt når skogsarbeideren førte enden av brytejernet inn i den ytre delen av hovedskåret og bendte til i ønsket fallretning. Vendhakefunksjonen ble brukt når stammen på et felt tre skulle vendes, for eksempel under kvisting. Denne brytejernmodellen er et sveiseverkstedtprodukt. Det som kanskje kan sies å være sjølve «brytejernet» er ei 9,3 centimeter lang og 7,5 centimeter bred stålplate. Plata var i utgangspunktet 8 millimeter tjukk, men den fremre enden er noe spisset, antakelig for å lette innføringa i hovedskåret. Den nevnte stålplata er fastsveiset vinkelrett på ytterenden av ei 3,8 centimeter bred og 8 millimeter tjukk stålstang. Cirka 35 centimeter fra den nevnte ytterenden er denne stålstanga sveiset inn i et buet jernrør med ovalt tverrsnitt. Dette røret kan se ut til å ha vært en del av bogen på ei vedsag opprinnelig. Det ovale tverrsnittet gjorde denne komponenten behagelig å gripe rundt. På undersida av den fremre delen av den stålstanga brytejernplata er sveiset fast til er det også påsveiset et U-formet beslag, som er hengslingspunkt for ei 22,3 centimeter lang bøyle, med en kvass spiss i ytterenden. Dette var det sentrale elementet når dette redskapet skulle brukes som vendhake. Den kvasse spissen trengte inn i yteveden når undersida av brytejernplata ble brukt som anleggspunkt og skogsarbeideren dro i handtaket for å rotere en stokk. Redskapet har vært rødlakkert, men mye av lakken er borte.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo