• Willibald Storn vokste opp på landsbygda i Østerrike. Hans far falt i Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Erfaringer fra krigens barbari og brutale overgrep under nazistisk og kommunistisk regime har satt spor i bildene hans og gitt seg uttrykk i samfunnsengasjement og solidaritet med de undertrykte og svake, med barn som lider, vergeløse dyr og sårbar natur. Gjennom kunsten utforsker han menneskenaturen og livets mangfold, skildrer dets skjønnhet og styggedom med stenk av humor og poesi i et frodig billedspråk.

I pakt med sine røtter i landsbygdas folkelighet dyrket Storn fra begynnelsen av en stil forankret i folkekunsten og dens frykt for det tomme rom, og i en naivisme uten akademiske pretensjoner eller ønske om teknisk fullkommenhet. Med et lekent og eksperimenterende forhold til virkemidlene kviet han seg ikke for å provosere og utfordre ytringsfriheten.

Første gang Storn vekket til hissig debatt, var 1969, da han i Unge Kunstneres Samfund presenterte en banebrytende installasjon som han kalte Coca-Donald samfunn – ikke ta meg (senere destruert). Det var et saftig angrep på konsumentsamfunnets heslighet med forløpere i amerikansk “junk art” og “happenings”. Omtrent samtidig tok Storn initiativet til kunstnerkollektivet GRAS (1969–73), et grafisk verksted der det hovedsakelig ble arbeidet med silketrykk.

Titler og tekster, ofte på tysk, kan være vesentlige elementer i Storns kunstuttrykk, i pakt med surrealistiske tradisjoner. Utover i 1980-årene mottok han impulser fra postmodernismen, “siterte” Picasso og Munch og refererte til grufulle fotografier fra den annen verdenskrig. Influert av de “heftige” tyske malernes tilbakeskuende bilder ble formspråket forenklet og iblant smittet av såkalt “primitiv” og forhistorisk kunst.

Kilde:
Hennum, Gerd. (2009, 13. februar). Willibald Storn. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 2. oktober 2019 fra https://nbl.snl.no/Willibald_Storn
    Photo: Skien kommunes kunstsamling

Lenge - leve

Share to