Bøgahi

Frå førar til samlingane ved Valdres Folkemusum (1970-talet):

"Bøgahi. Oppmura på Valdres Folkemuseum 1956 med stein frå Jotunheimen. Under reinsjakta var det om å gjera å halde seg i skjul, slik at ein ikkje skremde viltet. Det var difor tørrmura opp nokre halvsirkelforma gøymestader av stein i nærleiken av reinstrekket. Jegerane sat her og venta på viltet, og skaut i høveleg avstand."

Frå Knut Hermundstad: "Villdyr og veiding" i Valdres Bygdebok V fyrste del (1964:

(...) "Bøgahi er halvsirkelforma steinskansar som villreinskytterane låg bak og skaut på villreinen med boge og pil. Truleg brukte dei og kastespjot. Ein finn bøgahi på mange stader i reinsfjelli. Forutan dei stader som Bjørn Haugen nemner i Valdres Bygdebok II, er det 10-11 bøgahi på Kruk på Syndisfjelle. Lengdi på arm til arm var 1-2 m, høgd på midten 0,40 m - 0,90 m. Høgdi minka mot sidone. På Valdres Folkemuseum er det sett opp 6 bøgahi etter same mål og prinsipp som på Kruk. Det var serleg til tre tider veidarane på Kruk fanga villrein, om våren når villreinen trekte ned i Svørtsbøtt'n etter gras og gro, om hausten når han kom ned i Svørtsbøtt'n og Helestrøndliene etter sopp, og når han i sønnaver hadde sett sør i Tangefjelle. Når veidarane merka at villreinen heldt seg på ein av desse stadene, la veidarane seg til i bøgahii. Så sende dei folk til å skræme reinen. Han la på sprang mot Kruk. Her vart han møtt med piler og truleg kastespjot frå bøgahii. (...)"

Knut Hermundstad tok mange bilete av bøgahi i fjella, sjå under referansar.

Frå Per Tuff "Husdyrbruket i Valdres før og nå" i Valdres Bygdebok V andre del (1964):

"Det er meget som tyder på at i gammel tid var reinsdyrjakt en viktig næringsveg i Valdres-bygdene, både i steinalderen, bronsealderen, jernalderen og senere. Her skal bare minnes om de levninger av dyregraver som finnes på toppen av Bukonofjellet i Vestre Slidre og andre steder. Vi vet ikke når de begynte med tamreinhold her i landet, men det må ha vært temmelig tidlig. (...) I følge Nils Ødegaard ble det holdt tamrein i Vang allerede i beynnelsen av 1800-tallet, men opphørte igjen omkring 1860-årene, dels på grunn av ulveplagen og dels fordi tamreinen ble forvillet eller gjorde skade på grunn av dårlig plass. Dette er også bekreftet av Ivar A. Opdal (1956), som forteller at disse første fra 1800-tallet tilhørte et selskap som bestod av bønder fra Vang, Borgund og Vestre Slidre. Etter hva det ble fortalt, hadde hver reineier sitt merke på sine rein. I begynnelsen av 1880-årene ble bøndene på Vang vestside enige om påny å begynne med tamreindrift, Vang Renselskap. Lars N. Steile og Trond T. Thune ordnet med innkjøp av ca. 400 rein, som sannsynligvis ble innkjøpt fra Jämtland. Omtrent samtidig ble Øye Renselskap dannet. John Opdal og lærer Thorstein Robøle kjøpte da ca. 400 rein til selskapet på Røros. Det ble også dannet mange andre reinselskaper i Vang og Øystre Slidre i de følgende år. I 1916 skrev forsøksleder L. Funder (1916) en avhandling "Om høifjeldets utnyttelse", som ble belønnet med Kongens gullmedalje. Her behandler forfatteren også tamreindriften i Valdres. Han skriver blant annet at på den tid (ca. 1915) var tamreinholdet nesten bare begrenset til Jotunheimen og Fillefjell, og at det antakelig var ca. 8000 tamrein i disse fjell. (...) På denne tid anslår forfatteren at det i disse strøk også finnes 6-7000 villrein. (...)"

Frå Bjørn Hougen: "Valdres i oldtiden" i Valdres Bygdebok II (1968):

"(...) Navn som bøgahi, bågeskanse, osv. tyder på at disse anleggene er fra en tid da jakten ble drevet med pil og bue. (...) Det er vel rimelig at bøgahiene derfor i det store og hele virkelig er eldre enn ildvåpnenes tid.