Fortsettelse fra fanen «Konstruksjon/Beskrivelse»:
I mannskapsrommet er vegger og tak kvitmalte, veggene med et islett av gult, mens taket er kritthvitt. På sørøstre langvegg er ...
Fortsettelse fra fanen «Konstruksjon/Beskrivelse»:
I mannskapsrommet er vegger og tak kvitmalte, veggene med et islett av gult, mens taket er kritthvitt. På sørøstre langvegg er det lagd et lite hull i veggpanelet for å avdekke lafteveggen, som en periode var angrepet av stokkmaur. Angrepet ble stanset av skadedyrfirmaet Pelias ved injisering av maurkverk. Også taket har en fuktskade der takplatene møter peiskappa. Mannskapsrommet er forholdsvis stort og bredt, og dette må ha vært årsaken til at handverkerne som bygde huset har plassert en avstivende, tverrbjelke - en såkalt «beite» - i rafthøyde i dette rommet. I det sørvestre hjørnet av mannskapsrommet er det avdelt et noe mindre volum (om lag 6,5 kvadratmeter) der det finnes ei blikkplate på golvet og ei murflate (cirka 1 meter bred og 85 centimeter høy) i deleveggen mot det øvrige rommet, noe som tyder på at det har stått en vedovn her. Over murflata har veggen et 47 centimeter bredt blikkbeslag, antakelig for å skjerme trematerialene mot ovnsrøret, som ble ført opp gjennom taket. Røråpningen er tettet med Glava. Sporene etter ovn i dette lille rommet tyder på at det kan ha vært brukt som tørkerom for våte klær. I dag brukes dette kottet som lager for kaféen og museumsbutikken i det tilstøtende hovedrommet. Dagens (2017) personale ved Norsk skogmuseum vet ikke hva som fantes av innredning i mannskaps- og tørkerommet i mannskapsbrakka da museet overtok det fra Glomma fellesfløtingsforening midt på 1980-tallet. Det eneste åpenbart autentiske elementet som står igjen her er en peis i rommets nordre hjørne, der pallen måler cirka 170X170 centimeter og rager 16 centimeter over golvnivået. Vangene mot veggene er 30 centimeter tjukke og later til å være støpte. De er forblendet på innsida med ildfast, 10 centimeter bred murstein. Den fremre delen av peiskappa bæres av ei jernstang. På veggen mot kontorrommet står en kjøkkeninnredning med skaprom både i over- og underdelen. Det er usikkert hvor lenge disse møblene har stått i rommet. Den øvrige møbleringa, med skap, hyller og salgs- og serveringdisk, er åpenbart sekundær.
Varmekilden i kontorrommet er en liten Jøtul vedovn, plasser i rommets sørvestre hjørne, med en 1903 centimeter høy, kvitmalt brannmur som skjerm mot de blåmalte, faspanelte veggene. Ved siden av ovnen (under vinduet på nordvestre langvegg) står ei vedkasse. Sentralt på deleveggen mot mannskapsrommet står det en kjøkkeninnredning med skuffer, skjærefjøl og skap i underdelen og skap i overdelen. Disse elementene er kvitmalte med blå farge på benkeplate og skap- og skuffefronter. På veggen ved siden av de nevnte skapene er det et glasskap med et kart som viser Osensjøen med omkringliggende skogarealer og vassdrag. Telefonen er plassert i hjørnet ved inngangsdøra, for øvrig med forbindelse til et sett med bjeller på utsida av bygningen, slik at oppringinger kunne høres også om fløtersjefen var utendørs for å løse en eller annen oppgave. I det nordre hjørnet av kontorrommet, langsmed gavlveggen mot sjøen, står det en liggebrisk med et veggskap over. Under vinduet er det plassert et spise- og arbeidsbord med respatexplate, omgitt av tre stoler. Videre følger et kjøleskap. Langs langveggen mot sørøst står det en benk som inneholder diverse redskap. Kontor- og mannskapsbrakka er kjellerløs, men i golvet i kontorrommet er det ei luke, som gjør det mulig å inspisere kryperommet under golvene. Bruken av Leca-blokker som understøtning for golvet i mannskapsrommet bekrefter at disse konstruksjonene er sekundære.
Den 26. august 2015 ble mannskaps- og kontorbrakka etter Glomma fellesfløtingsforenings virksomhet ved Osensjøen, nå en del av Sørlistøa fløtermuseum, tilstandsvurdert av tømrer Knut-Arild Nordli. Rapporten han skrev inneholdt følgende informasjon:
Bygningen er oppført av 3"X 5"lafteplank. Den er 10,02 meter lang og 6,01 meter bred. Høyden til raft eller jamvegg er 2,39 meter og mønehøyden ble målt til 3,93 meter, noe som betyr at røstene er 1,54 meter høye. Bygningen er reist på stabil stein- og grusgrunn, med cirka 5 meters avstand mellom den nordøstre gavlveggen og øverste regulerte strandlinje. Huset er omgitt av skog på nordvestre langside og sørvestre gavlside, men med ei grasslette framfor sørøstre langvegg. Nordli karakterisere mulighetene for opptørking av bygningen etter regnværsperioder som forholdsvis gode. Han anbefaler likevel at et par store, skyggedannende furutrær i bygningens nærmiljø etter hvert hogges for å bedre tørkeforholdene ytterligere. Også framvoksende kratt i omkring husveggene bør holdes nede. Nordli påpeker at det har bygd seg opp en del grastuer inntil grunnmuren. Disse holder på fukt, og bør fjernes. Han bemerker videre det uheldige i at søppeldunkene er plassert inntil sørvestre gavlvegg. Dette innebærer brannfare, blant annet fordi publikum på et slikt sted kan kaste dårlig slukte engangsgriller i søppeldunkene. Nordli foreslår at det settes opp et separat søppelskur i god avstand fra bygningen.
Mannskaps- og kontorbrakka er oppført på en støpt ringmur, som i hovedsak har god høyde over omkringliggende bakkenivå. Unntaket er, som nevnt, noen grastuer ved sørvestre gavlvegg, som med fordel kan spas vekk. Nordli anslår at dette ikke bør kreve mer enn to timers arbeid. Han påpeker også at det er en sprekk i muren ved en lufteventil på nordøstre side og en mindre sprekk på sørøstre side. Sprekkene skyldes sannsynligvis telehiv. Nordli sier at de kan forsøkes pusset, for å begrense vanninnsig, men bemerker at det er litt bevegelse i grunnen, og at sprekkene derfor sannsynligvis vil komme tilbake også etter eventuell pussing. Ringmuren har to lufteventiler på langveggene og en på gavlveggene, alle lagd med flasker som forskaling. Disse åpningene gir ikke god nok luftig, og Nordli mener at dette må være grunnen til at golvet i mannskapsrommet (som nå fungerer som publikumsmottak og kafé) er skiftet. Nordli foreslår derfor at det bores flere åpninger i ringmuren ved hjelp av kjernebormaskin. Han sier at det bør være ventiler om lag en meter fra hvert hjørne og i tillegg på midten av langveggene. Totalt blir dette ti ventiler. Nordli antyder at det vil ta cirka 25 arbeidstimer å ferdigstille disse.
Ytterveggen er bygd av 3"X 5"lafteplank, bortsett fra svillen, som er sinket sammen av 4"X 4"bjelker. Svillramma har åpenbart hatt råteskader, for her er det foretatt utskiftninger. Innvendig er veggene kledd med smal faspanel.
Den sørøstre langveggen har hatt skadedyrangrep, som ble behandlet av et spesialfirma på midten av 1990-tallet. For å stanse angrepet ble det tatt hull på panelet innvendig, og det ble boret hull og injisert maurkverk i 1.-3. stokk. Insektskadene er særlig omfattende under vinduet i mannskaps- eller kaférommet, der det bare er igjen et tynt skall på ytterveggen. Her mener Nordli at det går an å skjøte inn frisk ved, noe som vil bli nødvendig dersom man får ett nytt angrep, slik at det går hull i veggen eller hvis den komprimeres. I så fall vil det være rasjonelt å lage flaskeskjøter på sidene og spunse inn nye stykker i de tre angrepne veggstokkene og halvsvillen i botnen samtidig. Her trengs tre to meter lang «maskinplank» i dimensjonen 3" X 5". Nordli har også funnet råte i et laft ved det nordøstre hjørnet, og han frykter at råten kan fortsatte innover i de berørte veggstokkene.
Når det gjelder den sørvestre gavlveggen er det allerede nevnt at søppelkassene har ei uheldig plassering. De representerer en viss brannfare, og fuktoppslag fra lokkene på kassene mot veggen kan over tid disponere for både råte og stokkmaurangrep. Søppelkassene bør derfor flyttes.
Den nordvestre langveggen buler litt under vinduet i mannskapsrommet/kaféen. Dette skyldes antakelig dels at veggspennet er langt, dels at det er foretatt en reparasjon med innlegging av et litt grannere element enn det øvrige veggtømmeret. Nordli mener at tømrerne som bygde huset burde vurdert å plassere en strekkfisk på dette veggspennet. Han sier imidlertid også at det innvendige panelet har en noe avstivende virkning, og at veggen nå virker stabil. Svillramma nederst i den nordvestre langveggen er råtten, noe som kan skyldes for dårlig lufting i ringmuren den ligger på. Det haster med å lage flere luftåpninger i denne muren. Svillen kan ligge ei stund til, men må naturligvis tas dersom man ser deformasjoner.
Også på nordøstre gavlvegg er svillbjelken (4"X 4") råteskadd, og «bankeundersøkelser» kan tyde på at den er hul i endene. Bedre ventilering av grunnmuren er også her et fornuftig førstetiltak. Andre, tredje og fjerde laftknute på hjørnet mot sørøstre langvegg har råteskader. Nordli antar at dette skyldes fukt ved en søppeldunk som sto her. Skaden kan spunses. Tømreren anslår at det vil kreve 15 arbeidstimer, men bare ubetydelig av materialer.
Vinduene på bygningen er stort sett i god stand, men det er snart på tide å foreta supplerende kitting og å gi dem et malingsstrøk. Ei rute har et hull etter ei luftgeværkule. Denne bør skiftes. Begge dørene er i god stand.
Mannskaps- og kontorbrakka har saltak som bæres av åser. Det er tekket med bølgeblikk. Taket virker i hovedsak tett, men det er antakelig en liten lekkasje ved pipa. Vanninntrenging skjer sannsynligvis bare ved ekstremt kraftig regnvær og når det ligger snø og is på oversida av pipa, spesielt når det hopes opp store mengder barnåler på dette stedet. Nordli så spor etter vanninntrenging, men da han undersøkte var det lite fukt i underliggende materialer, til tross for at det hadde vært noen spake regnbyger foregående døgn. Pipa er etter Nordlis mening i dårlig forfatning, og han ser for seg at den delen som befinner seg over taket bør tas ned og mures opp igjen med bedre beslagsløsninger. Ettersom han ikke er murer, har han ikke estimert tidsforbruket ved denne operasjonen. Taket og takrennene bør etterses og renses for barnåler jevnlig. En del løse spiker på platetaket kan med fordel gis noen slag med en hammer.
Golvene i bygningen har hatt dårlig lufting (jfr. ovenstående beskrivelse av grunnmuren). Dette var sannsynligvis årsaken til at golvet i mannskapsrommet (nå kafé) ble fornyet, antakelig en gang i 1970-åra. Golvet i kontorrommet virker derimot originalt. Nordli besiktiget undersidene av golvene fra ei luke i kontorgolvet. Muggsopp på under stubbeloftet bekreftet inntrykket av at kryperommet er for dårlig luftet. Den som går inne i bygningen vil merke en viss svikt i golvene. Dette skyldes sannsynligvis dels lange spenn, dels underdimensjonering. Mye tyder på at det originale golvet var festet i svillramma som ligger på krona av ringmuren, men det nye golvet i kaférommet kan ha egne fundamenter (siktforholdene fra den nevnte luka gjør det litt vanskelig å se). Midtaksen på dette golvet ligger i hvert fall på Leca-blokker. Det later til at golvet har seget litt mot langveggene.
Mannskaps- og kontorbrakka har to originale ildsteder, en peis i mannskapsrommet (kaféen) og en vedovn (Jøtul) i kontorrommet. Ovnen er rusten og bør svertes. Teglsteinspipa er etter Nordlis vurdering svært forvitret, og bør derfor «plukkes ned» og mures opp igjen, dels med ny stein. Når dette gjøres bør også omkringliggende takplater demonteres. Feier Øyvind Sandbakken besiktiget ildsted og pipe mens Nordli oppholdt seg i Sørlistøa (1. september 2015). Han vurderte både peisen og pipa som så dårlige, at han nedla fyringsforbud. Peisen ble karakterisert som ulovlig, fordi den inneholdt innmurt treverk. Det samme ble sagt om ei huntonittplate på peiskappa og en trekanal (sannsynligvis for lufting) under peiskappa. Feieren observerte også sprekker, og mente at det må mures en helt ny peis i huset. Han mente at det var stor fare for at pipa ville kunne rase ned påfølgende vinter. Feieren presiserte at en ny peis vil måtte mures etter dagens forskrifter, med Leca i vangene og eventuelt med teglstein over taket. Her anslås det et timeforbruk på 150-200 timer.
Nordlis og Sandbakkens innvendinger førte til at det ble innført et midlertidig fyringsforbud. Museumshandverker Morten Hjarnø mobiliserte seinere en kollega med antikvarisk murerkompetanse til å reise til Sørlistøa for å se på forholdene. Mureren var ikke enig i feierens vurderinger, men murverket i den delen av pipa som befinner seg over taket ble reparert, slik at den skulle stå godt uten fare for å bli ødelagt av snøras. Feieren har uttalt at det ikke lenger er noe fyringsforbud i denne bygningen. Innvendige takplater rundt peiskappa ble skiftet i 2020.
Denne bygningen ble beiset sommeren 2019 med Jotun-produktet "Trebitt oljebeis" med fargen "Tjærebrun" (fargekode 0676).
Tre, lafteverk, tømmer eller planker
Mannskaps- og kontorbrakka ved fløtingssenteret Sørlistøa er oppført like ved Osensjøen. Bygningen er reist på en støpt mur hvor murkrona, slik bygningen framstår i dag, rager 15 til 40 centimeter over omkringliggende terreng. Murhøyden er størst ved den nordøstre enden av bygningen, minst ved den sørvestre. Lufting av golvkonstruksjonen er forsøkt ordnet ved å støpe inn blikkbokser med perforrert botn på tvers av muren. Mannskaps- og kontorbrakka er i hovedsak en laftekonstruksjon. På den nevnte muren er det først lagt ei sinklaftet ramme av 4" X 4" bjelker. På disse er det laftet en rektangulær bygning av lafteplank med dobbelt not og fjær. Lafteplankene er 7 centimeter tjukke og 13,5 centimeter brede (fjær er ikke inkludert i dette breddemålet). Bygningen er drøyt 10 meter lang (10,01 på den nordvestre langsida, 10,02 på den sørøstre) og 6,01 centimeter bred. Grunnflata er med andre ord cirka 60 kvadratmeter. Av dette arealet utgjør kontorrommet i den nordøstre enden drøyt en tredel (21,4 kvadratmeter), resten ble bygd som mannskapsrom med innbygd tørkerom. Mannskapsrommet har siden Sørlistøa ble åpnet som fløtermuseum sommeren 1989 fungert som publikumsmottak og kaférom. Inngangene til de to hovedrommene er plassert på sørøstre langvegg, på hver sin side av lafteplankveggen som skiller kontor og mannskapsrom. Framfor dørene er det støpt ei såle som er 3,7 meter lang og 1,3 meter bred, og fra denne fører to støpte trappetrinn (til sammen 70 centimeter brede) ned mot sletta sørøst for bygningen. Den nevnte såla er overbygd med et pulttak som bæres av fire hjørnestolper (4"X4"), hvorav to er boltet fast til husets sørøstre langvegg. Inngangsreposet har rekkverk mot tverrendene, og mot disse rekkverkene er det plassert sittebenker med seter av trespiler. Bygningen har bølgeblikktekket saltak med ei teglsteinspipe nederst sentralt på den nordvestre takflata. Nåværede pipe over tak ble murt i 2015 eller 2016, etter feieren hadde signalisert at den opprinnelige pipa var så dårlig at det var fare for at snøras kunne feie den med seg.
Innvendig er veggene i mannskaps- og kontorbrakka kledd med faspanel (6,5 centimeter brede bord, mens undertaket er kledd med fiberplater («Huntonitt») med belistning som «ruter opp» takflata. Cirka 140 centimeter av innertaket skrår som yttertaket, mens den midtre delen er plan. Kontorrommet har et platekledd originalt golv, mens mannskapsrommet eller kaféen har nytt golv, lagd av smale golvbord med not og fjær. Dette golvet er lakkert med klar lakk. Det later til å helle noe mot rommets langvegger, muligens på grunn av sviktende fundamentering.
Denne bygningen ligger på eiendommen Sørlistøa, gardsnummer 82, bruksnummer 8, i Åmot kommune i Hedmark. Eiendommen ble fradelt Valmsliteigen og solgt til Glomma fellesfløtingsforening i 1939. Organisasjonen betalte 1 260 kroner for arealet på 21 dekar og 600 kroner for skogen som da sto på arealet. Sørlistøa ligger mellom bilvegen som går langs Osensjøens vestside (fylkesveg 562 i Hedmark) og innsjøen, like sør for Valmen med Søndre Osas utløp mot Glommavassdraget i vest. Glomma fellesfløtingsforenings hensikt med å kjøpe denne eiendommen må ha vært å sikre seg et opplagssted for tømmerslepebåten «Trysilknut» og andre farkoster som ble brukt under arbeidet med å få fløtingsvirket over innsjøen. Det ble også bygd slipp med hus for vinsjmotoren, båthus, vedskjul og lensehus, smie, pumpehus, arbeidsbrakke med kontorrom og utedo. Dermed ble Sørlistøa driftssenteret for Glomma fellesfløtingsforenings virksomhet ved Osensjøen, som har et nedslagsfelt på om lag 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag 620 kvadratkilometer er produktiv skog. På grunn av gjennomgående høyere tømmerpriser på norsk enn på svensk side av grensa ble dessuten en del Trysil-tømmer kjørt til Osensjøen vinterstid for videre fløting til industrielle aktører ved Glommavassdraget derfra. Fløtinga i sidevassdragene opphørte stort sett omkring 1970, men sjøen og utløpselva Søndre Osa ble fortsatt brukt som transportåre for tømmer fram til 1984, året før Glomma fellesfløtingsforening avviklet den siste rest av fløting i Norges største vassdrag. Norsk Skogbruksmuseum hadde et nært samarbeid med Fellesfløtingsforeningen, og brukte store ressurser på å dokumentere virksomheten og bidra til at fløtingsarkiver og en del gjenstandsmateriale ble bevart. I 1985 solgte Glomma fellesfløtingsforening eiendommen Sørlistøa med påstående bygninger og slepebåten Trysilknut til Norsk Skogbruksmuseum for en symbolsk pris. I museet rådde det ulike oppfatninger om hvordan man skulle nyttiggjøre seg stedet. Noen var opptatt av bevaringsaspektet og museumsformidling, andre ville sanere mye av det som fantes der og etablere en ferskvannsbiologisk feltstasjon. Etter at museumsstyret hadde vært på befaring i 1986 ble det bestemt at man skulle ta vare på mye av kulturminnet, men også reise fem utleiehytter og et servicebygg. Man ønsket altså å utvikle et formidlingssted som var tilrettelagt for turisme. Planene ble godt mottatt i Åmot kommune, og «Bygg Ditt Land» bidro med et pengebeløp som en anerkjennelse for at museet forsøkte å skape aktivitet i et ressursfattig område. Også skogetaten i Åmot støttet prosjektet. Museet bygde en romslig parkeringsplass ved fylkesvegen og fikk satt opp ei 30 kvadratmeter stor hytte fra Osen sag, samt en mindre uthusbygning. Dette anlegget er brukt som innkvarteringssted for medarbeidere fra museet i Elverum når de har hatt oppgaver i Osen. Flere hytter ble ikke bygd. Undervisnings- og utstillingsleder Jostein Nysæther, som sjøl var fra Osen, fikk i oppdrag å utvikle Sørlistøa til en publikumsattraksjon. Han lagde en plan for ombygging av deler av båthuset til utstillingsformål og etablerte kontakt med mannskapet som hadde slept tømmer med Trysilknut med sikte på å kunne tilby turer på innsjøen. I 1988 ble bygningsmiljøet supplert med den gamle koia som hadde stått ved Osdammen, der Søndre Osa renner ut av Valmen. Det ble bygd utstillinger i båthuset. Jostein Nysæther tok ansvar for fløtingstematikken og Jan Ivar Martinsen presenterte tradisjonelt skogsarbeid og ferskvannsfiske i Osen. Begge utstillingsdesignerne fikk god assistanse av treskjæreren Ragnar Nysæther, som bidro med modeller av ulike aktiviteter der aktørene var gjenkjennelige som veteraner fra skogbruks- og fløtingsmiljøet i Osen. Utstillingene ble åpnet 24. juni 1989, og har seinere vært tilgjengelige for publikum hver sommer. Anlegget ble supplert med «Flybrakka» eller «Flynesbrakka», ei fløterkoie fra Tverrenvassdraget, i 1993. Jostein Nysæther (1987-1993), Tore Fossum (1994-2001), Magne Rugsveen (2002-2005) og Ingvild Herberg (2006-) har hatt administrativt ansvar for virksomheten på vegne av «hovedbølet» i Elverum. Arnstein Norsted har vært oppsynsmann ved anlegget gjennom mange år, og mange andre har bidratt i driftsperiodene sommerstid.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».