Den 4. september 2015 ble vinsjhuset i Sørlistøa tilstandsvurdert av tømrer Knut-Arild Nordli. Av hans notater framgår følgende:
Bygningen måler 3,80 X 3,03 meter, og har med and ...
Den 4. september 2015 ble vinsjhuset i Sørlistøa tilstandsvurdert av tømrer Knut-Arild Nordli. Av hans notater framgår følgende:
Bygningen måler 3,80 X 3,03 meter, og har med andre ord ei grunnflate på 110,03 kvadratmeter. Mønehøyden ble målt til 2,95 meter. Bygningen ligger ett stykke ovenfor strandlinja. Tomta er skyggefull, men noe vindeksponert. På grunn av omkringstående trær karakteriserer Nordli bygningstørken som «nedsatt», og mener at noen av trærne bør hogges av hensyn til huset. Han har ellers merket seg at det stikker fram et fundament på vestsida av bygningen, og antyder at dette kan være en del av sålen til et tidligere vinsjfundament. Nordli påpeker at vann fra takdryppet faller på den støpte flata og slås opp igjen mot den nedre delen av veggen. For å eliminere faren for fukt- og råteskader på dette stedet foreslår han at huset får takrenner, og at det freses opp et spor i betongen som kan lede vannet vekk. Det aller beste ville vært å «pigge» vekk den delen av betongsåla som befinner seg på utsida av veggen. Nordli antyder at de nevnte arbeidene vil ta cirka 4 timer, og at man vil måtte påregne materialkostnader (diamantskive på vinkelsliper og pigger).
Cirka 85 prosent av dette huset står på den nevnte støpte såla, resten står på laftestein. Fundamentene karakteriserer Nordli som gode, men litt lave. De problemene lav høyde over omkringliggende terreng innebærer kan lett løses ved hjelp av ei krafse.
Som følge av de nevnte fuktoppslagene etter takdrypp på den støpte såla ved vestveggen, er den nedre delen av denne veggflata råteskadd. Ved Nordlis tilstandsvurdering ble det målt 60 prosent fukt i det nevnte veggpartiet. Her bør svillstokken, en 3,8 meter lang 4"X4", skiftes. Samtidig bør 10-12 kledningsbord skiftes eller iskjøtes nye med frisk ved. Til sammen er det behov for cirka 20 meter 4-toms kledning. Tidsforbruket anslår Nordli til 20 timer.
På østveggen er ytterkledningen litt løs nederst. Dette kan lett utbedres ved supplerende spikring.
Vinsjhuset har to labankdører. På den ene av dem er en skråstiver montert feil veg, noe som har fått dørbladet til å henge litt. Dette er ifølge Nordli et ubetydelig problem.
Bygningen har saltak som bæres av sperrer med undergurt. Taket er lektet og tekket med bølgeblikk, som virker tett. Vindskiene er i orden, med unntak av et isbord som har råteskader, antakelig på grunn av ei bjørk som vokser like inntil. For reparasjon trengs et 2,9 meter lang bord (19 X 98 mm). Nordli estimerer at utskiftningen vil kunne løses i løpet av en halv arbeidstime. Skal bygningen få takrenne på, antar at monteringa vil ta fire timer. Det trengs 4.45 meter renne, to endelokk, 5 kroker, 2 knær, 1 utkast og 1,85 meter nedløp. Båthuset ved siden av har fått aluminiumsrenner, og det vil være nærliggende å velge samme materiale på denne bygningen.
Tre, bindingsverk
Vinsjhuset ved fløtingssenteret i Sørlistøa ved Osensjøen er en bordkledd bindingsverkskontruksjon med saltak, reist i forlengelsen av den tresporete slippen (3,7 meter fra øverste sville) som brukes når slepebåten «Trysilknut» skal settes på vannet om våren eller tas opp igjen om høsten. Bygningen er 3,80 meter lang og 3,03 meter bred, og har dermed ei grunnflate på cirka 12,5 kvadratmeter. Rafthøyden er 2,15 meter, mønehøyden 2,95 meter. Veggene er kledd med ¾-toms glattpanel («låvepanel»), som utvendig er innsatt med mørkebrun beis. Bindingsverkskonstruksjonene kviler i hovedsak på ei støpt betongsåle, men denne såla er om lag en halvmeter for kort til å nå nordøstre gavlvegg, som derfor kviler på laftestein. Vinsjhuset har sperretak med fem sperrepar, lagd av bjelker med tverrmål 12,5 X 5 centimeter. Oppå sperrene ligger det spikerslag, som bølgeblikktaket er spikret i. Bygningen har dører i gavlendene, mot slippen og mot ovenforliggende bilveg. Vinsjen og den elektriske motoren som brukes når «Trysilknut» skal sjøsettes eller tas på land er boltet ned i betongsåla som er hovedfundament for denne bygningen. Denne såla har en liten forlengelse (90 X 104 centimeter), som stikker utenfor nordvestre langvegg. Her har man fått oppslag av væte fra takdrypp, noe som har ført til råteskader i svillsonen på bygningen.
Denne bygningen ligger på eiendommen Sørlistøa, gardsnummer 82, bruksnummer 8, i Åmot kommune i Hedmark. Eiendommen ble fradelt Valmsliteigen og solgt til Glomma fellesfløtingsforening i 1939. Organisasjonen betalte 1 260 kroner for arealet på 21 dekar og 600 kroner for skogen som da sto på arealet. Sørlistøa ligger mellom bilvegen som går langs Osensjøens vestside (fylkesveg 562 i Hedmark) og innsjøen, like sør for Valmen med Søndre Osas utløp mot Glommavassdraget i vest. Glomma fellesfløtingsforenings hensikt med å kjøpe denne eiendommen må ha vært å sikre seg et opplagssted for tømmerslepebåten «Trysilknut» og andre farkoster som ble brukt under arbeidet med å få fløtingsvirket over innsjøen. Det ble også bygd slipp med hus for vinsjmotoren, båthus, vedskjul og lensehus, smie, pumpehus, arbeidsbrakke med kontorrom og utedo. Dermed ble Sørlistøa driftssenteret for Glomma fellesfløtingsforenings virksomhet ved Osensjøen, som har et nedslagsfelt på om lag 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag 620 kvadratkilometer er produktiv skog. På grunn av gjennomgående høyere tømmerpriser på norsk enn på svensk side av grensa ble dessuten en del Trysil-tømmer kjørt til Osensjøen vinterstid for videre fløting til industrielle aktører ved Glommavassdraget derfra. Fløtinga i sidevassdragene opphørte stort sett omkring 1970, men sjøen og utløpselva Søndre Osa ble fortsatt brukt som transportåre for tømmer fram til 1984, året før Glomma fellesfløtingsforening avviklet den siste rest av fløting i Norges største vassdrag. Norsk Skogbruksmuseum hadde et nært samarbeid med Fellesfløtingsforeningen, og brukte store ressurser på å dokumentere virksomheten og bidra til at fløtingsarkiver og en del gjenstandsmateriale ble bevart. I 1985 solgte Glomma fellesfløtingsforening eiendommen Sørlistøa med påstående bygninger og slepebåten Trysilknut til Norsk Skogbruksmuseum for en symbolsk pris. I museet rådde det ulike oppfatninger om hvordan man skulle nyttiggjøre seg stedet. Noen var opptatt av bevaringsaspektet og museumsformidling, andre ville sanere mye av det som fantes der og etablere en ferskvannsbiologisk feltstasjon. Etter at museumsstyret hadde vært på befaring i 1986 ble det bestemt at man skulle ta vare på mye av kulturminnet, men også reise fem utleiehytter og et servicebygg. Man ønsket altså å utvikle et formidlingssted som var tilrettelagt for turisme. Planene ble godt mottatt i Åmot kommune, og «Bygg Ditt Land» bidro med et pengebeløp som en anerkjennelse for at museet forsøkte å skape aktivitet i et ressursfattig område. Også skogetaten i Åmot støttet prosjektet. Museet bygde en romslig parkeringsplass ved fylkesvegen og fikk satt opp ei 30 kvadratmeter stor hytte fra Osen sag, samt en mindre uthusbygning. Dette anlegget er brukt som innkvarteringssted for medarbeidere fra museet i Elverum når de har hatt oppgaver i Osen. Flere hytter ble ikke bygd. Undervisnings- og utstillingsleder Jostein Nysæther, som sjøl var fra Osen, fikk i oppdrag å utvikle Sørlistøa til en publikumsattraksjon. Han lagde en plan for ombygging av deler av båthuset til utstillingsformål og etablerte kontakt med mannskapet som hadde slept tømmer med Trysilknut med sikte på å kunne tilby turer på innsjøen. I 1988 ble bygningsmiljøet supplert med den gamle koia som hadde stått ved Osdammen, der Søndre Osa renner ut av Valmen. Det ble bygd utstillinger i båthuset. Jostein Nysæther tok ansvar for fløtingstematikken og Jan Ivar Martinsen presenterte tradisjonelt skogsarbeid og ferskvannsfiske i Osen. Begge utstillingsdesignerne fikk god assistanse av treskjæreren Ragnar Nysæther, som bidro med modeller av ulike aktiviteter der aktørene var gjenkjennelige som veteraner fra skogbruks- og fløtingsmiljøet i Osen. Utstillingene ble åpnet 24. juni 1989, og har seinere vært tilgjengelige for publikum hver sommer. Anlegget ble supplert med «Flybrakka» eller «Flynesbrakka», ei fløterkoie fra Tverrenvassdraget, i 1993. Jostein Nysæther (1987-1993), Tore Fossum (1994-2001), Magne Rugsveen (2002-2005) og Ingvild Herberg (2006-) har hatt administrativt ansvar for virksomheten på vegne av «hovedbølet» i Elverum. Arnstein Norsted har vært oppsynsmann ved anlegget gjennom mange år, og mange andre har bidratt i driftsperiodene sommerstid.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».