Kontorbrakka

Brakka ble satt opp på Grønsvik kystfort på begynnelsen av 1990-tallet. Den ble montert av overskuddsmateriale etter Skibrakka (GKF.B.6.10.1.16). Okkupasjonsmakten hadde ført opp Skibrakka som bolig i leiren på Skjervengan, trolig i 1942. I etterkrigstida fungerte brakka som lager, blant annet for ski. Den var eid av Forsvaret. Da brakka skulle rives på begynnelsen av 1990-tallet fikk Lurøy kommune overta den for å ha den som en del av miljøet på Grønsvika. Mesteparten av brakka ble montert på grunnmuren etter messa. Overskuddsmaterialet ble brukt til å bygge Kontorbrakka.

I krigsårene 1940-1945 fikk den tyske hær og marine bygd et kystforsvar, Atlanterhavsvollen, som strakte seg fra grensa mellom Spania og Frankrike til den finske ishavskysten. Flere hundre kystfestninger ble anlagt langs norskekysten. På Helgeland var 10 kanonbatterier fordelt fra Brønnøysund til Støtt, med våpen og mannskap som skulle forsvare fjordmunningene og overvåke skipsleia mot alliert angrep. Hærkystfort (HKB) 16/974 Grönsviken kystfort var et av disse ti.

Bygginga begynte våren 1942. I desember samme år var fortet ferdigstilt til kamp. Det vil si at kanonene kunne brukes, men tuneller og andre fortifikasjoner var ikke påbegynt. Observasjonsposter, stall, vannbasseng, fangeleir med kryssfinértelt, løpegraver, skytestillinger, brakker og bunkere for sanitet, messe, verksteder, samband, bolig og administrasjon ble ført opp. Hovedskytset besto av fire franske feltkanoner. Disse sto åpent til på dreieskiver. Minefelt med flere lag piggtråd omga fortet.

Fortet ble bygd av krigsfanger, frivillige og tvangsutskrevne norske arbeidere og personell fra Organisation Todt. Soldatstyrken varierte, men trolig besto bemanninga av omkring 200 tyske soldater. Over 100 fanger var slavearbeidere på fortet. Rundt 75 sovjetiske og 60 polske krigsfanger deltok i bygginga. Sju russiske fanger omkom. I Grønsvik finnes et gravminne etter dem.

Kystbatteriene i Norge var inndelt i marinens og hærens. Flertallet av fortene var hærbatterier. Marinens batterier var bevæpnet med kanoner som kunne skyte og følge mål sidelengs, mens hærens batterier var oppsatt med feltkanoner som skjøt sperreild. Mens marinens batterier var ferdigbygde før besetningen tok dem i bruk, var det stikk motsatt for hærbatteriene. De monterte opp kanonene og meldte klar til strid. Mens brakker og all annen utbygging kom etter hvert. Grønsvik kystfort ble aldri ferdigbygd, på lik linje med mange andre hærbatterier.

Etter krigen ble Grønsvik kystfort utsatt for til dels store ødeleggelser. På slutten av 1980-tallet fantes det kun rester igjen over bakken, men store deler av det underjordiske anlegget var intakt.

I 1989 igangsatte lokale interesserte bevaringa av fortet. Det var privateid, og skulle drives av Lurøy kommunale krigshistoriske stiftelse. Et mål var å rekonstruere og sette opp ei brakke på en av grunnmurene som sto igjen. Dette ble gjort i 1993. I 2012 ble en større lagerbygning ved inngangen til fortet ombygd til museumsbygg med utstillingslokale, magasin, kafé, sanitæranlegg og kontorer. Uteområdet ved hovedbygget har også fått en oppgradering de siste årene som en del av Nasjonale turistveger i regi av Statens Vegvesen.

Kystfortet med de jordfaste installasjonene eies av Johnny Selnes. Brakkene og museumsbygget eies av Lurøy kommune. Siden 2004 har den regionale stiftelsen Helgeland Museum forvaltet kystfortet.