I stemmerettsmanntallet for Stortingsvalget i 1915 var det nesten en femtedel av beboerne i Smedgata på Enerhaugen som hadde fått et kryss foran navnet sitt. Krysset betød at de var fratatt stemmeretten. Hvorfor var de det?
Enerhaugen var et av de fattigste områdene i Kristiania. Mange bodde i små, en-etasjes trehus, ofte med bare ett rom og kjøkken. Var det flere rom, bodde det som regel én familie på hvert rom, mens kjøkkenet var felles. På loftet kunne det være innredet et kvistværelse. Det var heller ikke uvanlig å ta inn losjerende.
Metallarbeider Johann Alfred Hansen var en av beboerne i Smedgata som ble fratatt stemmeretten i 1915. Han ble født 7. februar 1889 i Sørum.
Han bodde hele sitt voksne liv i Kristiania med unntak av en periode i 1907 da han arbeidet på meieriet Holter gård i Nannestad, bodde. I 1914 fylte han 25 år, som var aldersgrensen for stemmerett på denne tiden. I stemmemanntallet for 1915 står han oppført som jernarbeider bosatt i Smedgata 43 på Enerhaugen.
Her finner vi ham også i den kommunale folketellingen samme år, boende på to rom og kjøkken sammen med sin far Jørgen Albert Hansen, farens nye kone Hansine og deres fire barn, to av sine søsken fra farens første ekteskap og to losjerende menn. I merknadsfeltet står det at han hadde vært på sykehus i tre år og var der fremdeles.
Johan fikk nemlig lungetuberkulose i 1910 og ble innlagt på Glittre sanatorium i 1911. Tuberkulose var en fryktet folkesykdom med høy smittefare og dødelighet. I løpet av seksti år, fra 1895 til 1955, kostet sykdommen en kvart million menneskeliv.
Johan var i flere år på sanatoriet på Sunnhetsvesenets regning. Av Fattigvesenet fikk han kun støtte til skoreparasjoner. Denne minimale fattigstøtten var nok til at Johan mistet stemmeretten, og dermed fikk et kryss i margen i stemmemanntallet.
Den allmenne stemmeretten i 1913 var altså ikke for alle. Bidro man ikke til samfunnet ble man umyndiggjort. Dette gjaldt de fattige på lik linje med kriminelle. I 1903 var ca. 5 % av stemmeberettigede menn fratatt stemmeretten på grunn av fattigunderstøttelse, men da også kvinner fikk stemmerett i 1913, steg tallet. Det var flere kvinner enn menn som ble regnet som verdige fattige og dermed mottok fattigstøtte.
Praksisen med å frata fattige stemmeretten, skapte et klasseskille innen arbeiderklassen, og ble først opphevet i 1919.