De
første
Slik innleder Knut Hamsun første del av
nybrottseposet Markens grøde fra
1917. Og han har langt på veg rett i at mennesket er den arten i Norden som
setter fotefar som først blir til en sti, så til en veg, så til ei ferdselsåre
gjennom landskapet og til slutt til et kulturminne, da gjerne et automatisk
freda sådant. Vi tenker oftest ikke så mye over det når vi følger en veltrakka
sti eller veg – og i våre dager er heller ikke slitasjen i nærheten av hva den
engang var langs mange gamle vegfar; hvem var den eller de første som «la
vegen» om eller over nettopp denne
åsen? Kanskje la naturkreftene hindringer i vegen for framkommeligheten og
nærmest tvang fram én eller noen få traseer som en kunne alternere mellom etter
årstid og værbruk? Og det gjaldt ofte å ta snareste vegen! Stien over eller
under åsen. Naturligvis var mange av de eldste ferdselsårene våre også
rideveger. Århundrer med føtter og hover langs den samme strekninga slet ned
terrenget til stien etter hvert fikk V- eller U-form, - godt hjulpet av vassig
fra brånende snø og regn. Det er derfor vi oftest treffer på de såkalte hulvegene i stigende lende. Men har
ferdselen vært omfattende nok og underlaget forholdsvis mjukt hender det seg at
også vegfar i jevnt terreng framstår på samme vis. Dette kommer vi tilbake til.
«Gamle stier er alltid kjære»
Dette danske ordtaket kommer til sin rett i
fortellinga mi. I rundt ti år har jeg, når anledningen har bydd seg fram,
besøkt Firbladskogen mellom Romolslia og Nedre Flatåsen i den delen av
Trondheim kommune som engang het Leinstranden sogn og herred. Firbladskogen er
ei viktig grønn lunge og nærnaturen til svært mange innbyggere i de tette
boligområdene som grenser mot den i øst og vest. I skrivende stund er det
sammenhengende naturområdet som denne skogen er en del av et hett tema i media
da det bl.a. utgjør den såkalte «Leirelvkorridoren», én av byens to viktigste
viltkorridorer. Grønne oaser som dette blir dessverre ofte offer for
fragmentering som følge av mange store og små inngrep i randsonene. Navnet Firbladskogen oppstod en gang på 80-
eller 90-talet når et borettslag på vestsida oppdaga verdien av dette området for
naturtilgang og trivsel. Skogen er dominert av gran og løvtreartene gråor,
selje, bjørk og rogn (derav firblad), men den sørlige halvdelen har et større
areal med åpen eng. Eiendommen tilhørte opprinnelig garden Romolslia (gnr.41),
men ble av en av de siste eierne testamentert til allmennhetens gode. I dag er
det òg etablert en asfaltert gang- og sykkelveg gjennom den midterste av de tre
bekkedalene i området, med bru over jernbanen.
Det var en søndag sent i mars etter den snøfattige vinteren 2014, at vi la turen til nettopp Firbladskogen for å nyte vårens komme med gjerdesmettens ivrige reirforberedelser i vindfallet og den uforlignelige skoglukta. Vi valgte ikke den «snorrette» stien ned lia fra Flatåsen, men den slagne sti under høgreiste graner rett nord for og nokså parallelt med den moderne ferdselsåra. Det er flere velbrukte stier i Firbladskogen; de fleste av disse er mer «tilfeldige» av karakter og fører hit og dit. Her har nok klauvviltet bidratt med sitt. Omtrent midtvegs på gang- og sykkelvegen er det et kryss hvor en enten velger å forlate eller entre skogstiene. Herfra går det en tydelig tømmerveg i nordvestlig retning og denne er det trivelig å følge opp bakken til Nedre Flatåsen. Også stien vi gikk på bærer preg av at det før i verden ble drevet tømmer ned lia: ikke så langt fra det omtalte krysset går nemlig denne godt brukte stien over et meterbredt søkk i terrenget hvor det har skjedd ei «oppgradering» ved at ujevnheten er fylt att for å gjøre tømmerkjørring o.l. lettere. Dette stedet hadde vi traska over så mang en gang før, men det var først nå det gikk opp for meg at renna vi forserte var et parti av en hulveg! Dette er et personlig eksempel på at en gjerne bare finner det en har blikk for der og da. Persepsjon i praksis! Bare på noen øyeblikk hadde et kjent sted fått en helt ny betydning og dimensjon for meg, - ikke bare gjennom hendelsen som brant seg fast, men også ved at opplevelsen knytter seg til et bestemt kulturminne på stedet. Årsaken var at jeg i fjor vår hadde fått fornya min interesse for bl.a. gamle vegfar gjennom kjære bekjentskap som tok meg med ut på tur for «å sjå sjøl».
Et naturlig valg
Hvorfor i all verden hadde jeg ikke sett dette før?!
Jeg ble nesten ille berørt ved tanken på at «fagmannen» hadde skreva over denne
eldgamle stien minst hundre ganger, helt fortapt i sine egne tanker, uten å ha
løfta blikket tilstrekkelig. Og samtidig var det ei nyttig lekse: en blir aldri
utlært!
Hulvegen i Firbladskogen ligger altså kloss ved den nye ferdselsåra og
granskogen her er såpass storvokst og skyggefull at skogbotn nærmest kan leses
som ei åpen bok. Tar en noen få skritt inn under trærne fra gang- og sykkelvegen
og retter blikket oppover og vestover, vil en snart få øye på den svært så
karakteristiske U-forma som har danna seg der hvor slitasjen på marka har vært
størst etter de tusener og atter tusener av hovslag og føtter som er satt der. Det
mest framtredende partiet av denne hulvegen gjør en svak bue langs kanten av
det som for ikke så veldig lenge sia var en blaut bekkedal. Det er derfor lett
å forstå hvorfor de første som gikk her, valgte nettopp denne leia i tørt
lende. Veganlegget i Firbladskogen er slettes ikke blant de lengste og mest
omfattende i Trøndelag eller landet for øvrig, men vegfaret kan følges rundt
hundre meter før det «forsvinner» og blir til et lite trakk igjen. Den
halvdelen som befinner seg på vestsida av det påfylte partiet er godt kamuflert
av kratt og vindfall. Enhver hulveg, lang som kort – tydelig som svak, er
derimot et unikt blad i lokalhistorien på stedene hvor de opptrer.
Røtter inn i vår kulturhistorie
Det er selvfølgelig umulig å beregne hvor lang tid
det vil ta for at en hulveg skal formes på et gitt sted. Sånn sett befatter vi
oss ikke med en «eksakt vitenskap». Men de fleste vil fort innse at det må utallige
generasjoner med ferdafolk til for at et slikt trakk skal grave seg såpass djupt
ned i marken. Da er det også naturlig å spørre seg hvem det var som hadde behov
for denne ferdselsåra. Var dette en «tjodveg», altså middelalderens svar på
riks- og fylkesveg? Antakelig ikke, men jeg tror vi er på sporet av selve
bygdevegen. Romolslia er blant de yngste gardene i dette miljøet (først nevnt i
1667), men både Selsbakk og Flatåsen er garder som dukker opp i skrevne kilder
fra 1559. Av disse to, vet vi desidert mest om sistnevnte, og vår hovedkilde er
arkeologien: gammelgarden på Flatåsen lå nemlig ikke der Nordre Flatåsen med
sitt bevarte kulturlandskap ligger i dag, men oppå selve Høgreina. Vest for det
gamle tunområdet befinner det seg et riktig så fint gravfelt fra jernalderen
bestående av rundt 12 gravhauger (hvorav tre regnes som usikre) fordelt på to
områder bundet sammen av en hulveg orientert nord-sør. Et unikt kulturmiljø
praktisk talt midt i et moderne boligfelt! Ingen av gravminnene er faglig
undersøkt, men haugene ble en gang kasta opp langs ferdselsvegen over åsen. På den markante Lundhaugen (184 m.o.h.) et steinkast sørøst for det aktuelle fornminneområdet skal det ha ligget et steinbord, ei stor helle som godt kan stamme fra et kultsted. Forleddet Lund- i stedsnavnet er et ord som i førkristen tid ofte ble knytta til helligdommer. Kanskje var Lundhaugen et offersted i yngre jernalder?
En god venn av meg, en stifinner av rang, beskrev nylig hulvegene som «røtter
inn i vår kulturhistorie». Dette er en god og vakker måte å formulere seg på.
Som vi var inne på ovafor er det umulig å tidfeste en hulveg med mindre en
graver den ut arkeologisk og finner daterbare gjenstander eller lag. Den
gjengrodde stien mellom gravhaugene på Høgreina gir oss derfor en verdifull
pekepinn på at begge disse bitene av vår eldste veghistorie stammer fra
førkristen tid, m.a.o. vikingtid eller kanskje lengre tilbake. Deres status som
ferdselsårer forsvant vel med det førmekaniserte landbruket. Jeg antar at begge
de kjente hulvegene på Flatåsen en gang var forbundet gjennom mange stier. Noen
er fortsatt i bruk, andre er borte for alltid.
Vegen videre
Veganlegget i Firbladskogen er et bruddstykke av det
skjulte jernalder- og middelalderlandskapet i Leinstrand sogn og herred. Og jeg
skriver skjult fordi både hulvegene og gravfeltet på Flatåsen fortjener bedre.
Særlig sistnevnte er i dag preget av gjengroing og spør du en tilfeldig
forbipasserende, vil du bli overrasket over hvor lite kjent dette
kulturminneområdet faktisk er. «Vår» hulveg er godt bevart, men behøver et
ansiktsløft ved at borettslag, skoleklasser, historielag og/eller andre (i samarbeid?) nennsomt
rydder den fram og gjør turgåerne oppmerksomme på at det befinner seg en «arkeologisk
vegstubb» rett borti skogen. Hva med et skilt fra gang- og sykkelvegen? Det er
på høg tid med en kulturminnedugnad på Flatåsen. Flere bør få gleden av å vite om og stelle med de synlige minnene etter de som var her lenge før oss.
(Iht. kulturminneloven er både veganlegg og gravhauger er automatisk freda og må derfor på ingen måte skades eller forstyrres.)