• Photo: Ann Kristin Klausen (Opphavsrett)

Sellotøy: Fra slåtteland til eget bruk

Sellotøy, som egentlig består av tre deler, var fra gammelt av slåtteland for gården Sellot på hovedøya Tomma, derav navnet. Her er gode gressletter, torvmyrer og nært til fiskerike felt.

Slåttemark

Befolkningsveksten utover 1800-tallet medførte at øde steder som øyer, fjellområder og tidligere beite- og slåtteland ble bebodd. Folk slo seg ned, brøt opp jord, og bygde et hjem. Slik ble også steder som Sellotøy befolka. Mange av nybrottsbrukene fikk en kortvarig bosettingsperiode, men for Sellotøya varte det helt fram til 1980-tallet.

 I fattige kår

Petrine Pedersen var født i 1866. Som barn ble hun adoptert av Anne Bang, jordmor i Lurøy. 21 år gammel giftet Petrine seg med Hågen Olsen. Han var født i 1867 i Kvina i Lurøy, og oppvokst på en husmannsplass i fattige kår. Vanskeligheter med å skaffe husvære medførte at de bodde på et rom hos Anne Bang til å begynne med. Deretter holdt de til noen år på en husmannsplass i Rødøy, så åtte år som husmenn i Einviken i Lurøysundet. I løpet av disse årene fikk de 13 barn, nummer 14 ble født etter flytting til Sellotøy.

Familien sleit økonomisk. Hågen var en dyktig fisker, og lagde i tillegg skinnfeller til familien og for salg. Men han var mye plaget med luftveiene, og fikk stadig lungebetennelser, bronkitt og astma. I sykdomsperiodene var det ikke inntekter å kjøpe mel og andre varer for. Petrine hadde hendene fulle med å ta vare på barna og sørge for mat, brensel og tekstiler. De hadde ei ku som Anne Bang hadde gitt dem i bryllupsgave. Den ga nødvendig melk. Petrine var heldigvis utstyrt med godt arbeidsmot og jernhelse. Hun rodde heimefiske, og fisket torsk og småsei. Det ble lange arbeidsdager, men likevel lite mat til en stor barneflokk. Så måtte de be fattigbestyreren om grovt rugmel. Dette skapte bråk og vanskeligheter, for bestyreren var ikke enkel å be og gnien på melet. Det endte med at fire av barna ble satt bort. Petra kom til farmora i Rødøy som 4-åring. Konrad flytta til moras brødre i Træna. Olav og Birger ble bortsatt til fremmede i Lurøy.

Fiskerikt farvann

Hågen rodde fiske, og måtte ofte langt av sted for å få fangst. I 1905 hadde han sammen med eldstesønn Vilhelm på 17 år begynt å dra til nordsida av øya Tomma. Der var det mange gode fiskeplasser, men veien var lang. Det var gunstigere å bo nært fiskeplassene. En dag gikk de i land på den ubebodde Sellotøy. Havneforholdene virket greie for småbåter, og det var frodige gress-sletter og torvmyrer. Et attraktivt sted som kunne egne seg som boplass for en barnerik familie med fiske som hovednæring. Eieren av øya, Jakob Bentzen på gården Sellot på Tomma, ble kontaktet umiddelbart, og Hågen Olsen fikk løfte om øya som husmannsplass. Til gjengjeld skulle han jobbe for Bentzen 20 dager per år. Det var nokså mye for en husmann i dette området.

Å bygge et hjem

To år gikk før planene lot seg realisere. Høsten 1906 hadde Hågen og Vilhelm fått opparbeidet en åker som de satte poteter i våren etter. Samtidig var huset klart til innflytting våren 1907. Å starte helt på nytt innebar mye arbeid, og denne familien begynte fra grunnen av for tredje gang. De reiv det lille huset sitt, som tidligere var flyttet flere ganger. Materialene ble fraktet i en lånt listerbåt til Sellotøy. Nye vinduer og en del ny bordkledning ble anskaffet. Vilhelm og nest eldste datter Hilda hjalp til med snekringa.

 Det ble ikke store bygningen, nede kun ett rom på 4 x 4 meter som var stue, og på nordsida et kammers hvor foreldrene sov. På sørsida var det en liten gang med loft over. Barna sov på loftet over stua. Inngangen besto av et plankeskur. Her oppbevartes også brensel, sild og annen fisk. I stua skulle det være plass til både rokk, spinnesaker og vevstol. Familien produserte alle tekstiler selv. Petrine vevde tøy til håndduker, lakener, bukser, skjorter og undertøy. Alt ble sydd for hånd. Både gutter og jenter lære å karde ull til spinning, og de ble satt til å strikke strømper og votter som det trengtes mye av i et så stort hushold.

 Fjøs av torv ble bygd til kyr og sauer. De gravde ut en potetkjeller i en  tørr sandbanke og murte opp, med en utgangsport med trappetrinn av naturstein. Slik stein var det mye av i fjæra rundt på øya. Brønn ble gravd ut i et myrområde og murt. Grue med bakerovn kom opp. Ei bra båtstø for småbåter ble tilrettelagt. Torv var det nok av. Den ble stukket ut, tørket og fungerte som brensel.

 De eldste guttene hjalp faren å grave grøfter og spavende mer åker. Høsten 1907 hadde de fått 1 dekar til poteter og 1 dekar til bygg som kunne såes våren 1908. Avlinga av poteter og grønnsaker ble bra. Første våren fikk de 10-12 høylass. Det holdt ikke som fôr til dyrene. For å supplere måtte tang sanket fra bergene ved fjære sjø. Den ble varmet opp i vann, tilsatt matavfall og småpotet, og gitt til dyrene.

 Da stua var kommet opp og våronna unnagjort begynte Hågen å fiske igjen sammen med de eldste guttene. Småsei og storkveite var det rikelig av rundt øya. Familien hadde kun én robåt. Når noen var ute på fiske satt de andre igjen uten mulighet til på komme seg noen vei. Skulle det handles varer som mel, kaffe, fyrstikker og sukker måtte de til Lurøy, åtte nautiske mil hver vei. Til Lurøy ble også fisken fraktet for salg.

 Petrine og barna plukket multer på øya. De lagde multegrøt og solgte for en krone literen. Slik fikk Petrine penger til vevgarn som hun trengte for å lage alle klærne. De yngste guttene skar tang og hjalp mora i fjøset. Barna fikk lite skolegang, men Petrine lærte dem å skrive, lese og regne. Foreldrene var religiøse. Når faren ikke var for syk leste han bønn morgen og kveld med salmesang. Hver søndag var det andakt med salmesang, og lesning fra evangeliebok. Hvis barna var ulydige brukte mora riset. 

 Den ene kua fikk selskap av to til. Av melka ble det lagd ost, smør og myse. En gang i uka kinnet de smør. Flatbrød og melk var vanlig mat. Tykkmelk og flatbrød til frokost og nons, og oftest grøt til kvelds. Til middag vanket det vanligvis fisk og potet.

 Sykdom

I 1909 ble det siste barnet, Johan, født, som nummer fjorten. Eldste sønn Vilhelm flyttet sammen med kona Kristine til naboøya Lomøy. Han rodde fiske, men døde i 1914 døde av tuberkulose, 28 år gammel. Kristine og de to små sønnene ble likevel boende på Lomøy, under nokså vanskelige forhold.

 Hågen var stadig plaget med helsa. I 1909 han fikk astma, men klarte til dels å ro hjemmefiske så de hadde til mat. Noe fiske for salg ble det imidlertid ikke. Familien måtte igjen be om mel fra fattigforstanderen. 7-åringen Martin ble satt bort til ei kone i Valvika på Tomma.

 Fisk

Barna hjalp til i fjøs, med husstell og på sjøen. Ole, født i 1897, var den som sammen med mora oftest utførte de 20 dagene med pliktarbeid for Sellot.

 Sommeren 1915 var det stort sildeinnsig i området. Sild betydde arbeid og penger. Flere i familien jobbet med å rense sild i Finnvikvågen der kjøpefartøyene lå. De rodde daglig fram og tilbake, og tjente bra med penger til mat og klær.

 Mange av sønnene begynte tidlig å ro fiske. Emil kjøpte en listerbåt og dro ut i fiskeværene i Myken, Selvær og Træna. Ole var også med. Fiskeforhandlerne kjøpte fisken fersk, og det ble lettere å tjene penger. Guttene, særlig Emil, reiste også på lofotfiske. Fra 13-14-årsalderen fisket yngstesønn Johan uer for salg.

Til Oslo

Den eldste datteren Johanna hadde sammenvokste fingre. Hun flyttet som ung jente til Kristiania, hvor hun først sydde kåper, men havnet på Sophies Minde. Der døde hun i 1920 av tuberkulose, 35 år gammel. Via Johanna fikk også Hilda seg jobb i hovedstaden. Hun ble etter hvert trikkekonduktør. Flere ganger i året sendte hun hjem store pakker med brukte klær, aviser, rosiner, svisker, rød sago, og frukt. Til glede for store og små. Avisene ble hvert år før jul limt opp på veggen på loftet så hadde barna lesestoff og det ble lunere. Hågen sendte rekling, tørkete kveitestrimler, til Hilda, som hun solgte i Oslo til bedre pris enn på Helgeland.

 Noen ganger lå det 10-kroner med brevene fra Hilda. Hun sendte også penger til symaskin hjem. På den sydde særlig søsteren Anna klær. Den største gaven kom likevel i 1918. Da hjalp hun faren med 1000 kroner så han kunne kjøpe Sellotøy.

Forbedringer

Økonomien på Sellotøy ble bedre etter hvert som øya ble opparbeidet og barna vokste til. Anna og fire av guttene dro til Oslo, slik også de eldste søstrene hadde gjort. De fire brødrene jobbet på Conrad Langaards tobaksfabrikk. To av jentene reiste videre til Amerika.

I 1923 var kun de to yngste sønnene Aksel og Johan igjen hjemme, og hjalp mora med gårdsdrift. De la opp nye åkre ved hjelp av spade, greip og spett. Slåtta ble utført med ljå og rive. Tang og tare var fortsatt en del av fôret. Vannbæring var et slit, særlig skulle det mye vann til dyrene i fjøset. Guttene hjalp til med å strikke votter og strømper. Johan tjente på dette tidspunkt penger både på skoleskyss og fiske. Han hadde som 13-åring kjøpt egen robåt med seil. Sommeren 1923 var han tre uker på uerfiske i Åsvær. Fortjenesten på 120 kroner gjorde at han kunne kjøpe seg dress og sko til konfirmasjonen.

I 1925 skaffet Hilda komfyr til mora. Grua ble revet. Dette lettet husarbeidet betraktelig, særlig brødbaksten. Familien anskaffet også separator. Melkestellet ble atskillig enklere, i tillegg til at melka ble bedre utnyttet.

Flere av barna slo seg som voksen ned i området med sine familier. Sellotøy ble værende i familien, drevet som gårdsbruk og modernisert. Øya var bosatt fram til 1980-tallet.

Ei øy

Historien om Sellotøy er fortellingen om en familie som bygde seg opp fra ingenting. Mennesker som måtte bruke alle sine krefter på å få hverdagen til å gå rundt, skaffe tak over hodet og mat til seg og sine. Det illustrerer hvordan folk har klart seg gjennom fattigdommen, mot alle odds. Hvordan de beseiret ei øy og gjorde den til sin. 


Kilder

Johan Hågensen. Fra armod til bedre tider. Årbok for Helgeland, 1986.

Øyvind Jenssen, Nesna bygdebok, bind 2.

Digitalarkivet.no

 

Share to