Jeg kan huske at jeg som barn syntes det var fantastisk å løpe 60-metern inne i kirka – ta tilfart og løpe opp og ned den lange midtgangen. Det var milevis fram!
-og blei det kjedelig, -ja, så la æ mæ berre ned på benken med hodet i mamma sitt fang og skuet opp i det himmelhøye taket og prøvde å telle alle hullene der.
Det var ingen søyler i det store rommet, og det var liksom så lett å puste der.
Eggeskallskonstruksjon kalte faren min det – dette er svært avansert ingeniørkunst.
Kirka blei altså bygd med en teknikk som kalles forspent betong. Det betyr at det er strukket stålwire inne i de lange betongelementene på langsida og det gir en selvbærende konstruksjon som holdes sammen av det kraftige betonggitteret i korbuen.
Etter at jeg blei voksen har jeg forstått at denne arkitekturen er helt spesiell og at kirka av den grunn blei totalfredet av Riksantikvaren i 2002
Det er blitt meg fortalt at det var store diskusjoner i byen da nykirka skulle reises etter krigen på den gamle branntomta. Mange ville ha den gamle trekirka tilbake og ikke noe nymotens tull i betong.
Etter at Domkirka var ferdig og innviet i 1956 kom et leserinnlegg på trykk i lokalavisen hvor skribenten hevdet at den nye kirka var stygg og så ut som en simpel kraftstasjon.
Sokneprest Iversen svarte med et nytt leserinnlegg: «Den skal være en kraftstasjon – for det kristne livet»