Etter jernbaneforhandlingene i Stortinget, som varte i flere dager i 1851, skrev han:
"Jernbanen er nå
endelig kommet ut av Stortinget. Vi har vært i spenning og på galleriet i
utrolig trykning. For Schweigaard et hjertelig hurra! Aftenen og natten endte
nede i Losjen der restauratør Nilsen fikk førstegrøden av jernbanen. De fleste
vinduer i byen var illuminert. Det var et skjønt syn, men ennu mer skjønne var
de blomstrende pikeansikter bak luftige gardiner."
Han var også med på den første turen og rapporterte om den slik:
" Lokomotivet
er en langaktig vogn med et rør på, dampkjedelen, og frem i enden står et rør
som en skorstenspipe. På en liten bukk sitter kudsken, som kjører og standser
ved at åbne og tillukke ventiler og klapper. Når vognen kommer i gang, høres
det i afstand som når en hest traver på isen med skarpe sko; vognen indhylles i
damp og den frøser som en anden hest, blot noget stærkere. Lokomotivet
skred nokså majestetisk opover og stanset ved broen over Oslo gate likesom for
å syne seg. Det gjorde et eget inntrykk på oss nordboer, som nu i en menneskealder
har ligget nordenfor sivilisasjonen, å se denne skinnende og prustende hest.
Jeg kjente virkelig en patriotisk rørelse ved siden av beundring, og det gikk
meg som på teateret at jeg uvilkårlig klappet i hendene. Mange
meina, at aka på jarnvegen er leidt og keidt og altid likt seg sjølv; men eg
som er leid af trøytkjøyrde øykir og skranglekjerrur, eg finner det som eit
dikt at fara so fort og sjå tre og steinar og tuvor og alt, som i vegen kan
koma, at syna seg fram i ein augneblink og atter renna frå os som skræmde
fuglar. Å binda
landet saman med jarnvegane er nasjonal poesi som er værd sin diktargage. Vi
lyt ha råd til nokre slike diktarar som desse jarnvegane. Dei ero dyre, det er
sant, men so er og poesien storartad".