Portretter i Skien kommunes kunstsamling

Portrett er et bilde eller en skildring av et bestemt menneskes individuelle særtrekk, i bildekunsten oftest ansiktet. Selv om mange portretter prøver å gjengi modellen så riktig og likt som mulig, er alle portretter mer eller mindre bevisste tolkninger av personligheten eller rollen. Portrettets funksjon har tradisjonelt vært å representere, minne om eller ære den som blir avbildet. I tillegg viser portrettet et menneske, noe betrakteren både kjenner seg igjen i og er naturlig interessert i.

Portrettet står meget sentralt i kunsthistorien – og verdens mest kjente maleri – Leonardo da Vincis «Mona Lisa» er nettopp et portrett. I tillegg til å være et kjent maleri er det sannsynligvis også et av de mest undersøkte og debatterte maleriene. For hvem var egentlig Mona Lisa, og hva skjuler seg bak det underfundige smilet? Spørsmålene er mange og viser at kunstneren har langt på vei lykkes i å fange betrakterens oppmerksomhet, nysgjerrighet og kanskje også fanget noe av personligheten til Mona Lisa i to dimensjoner.

I Skien kommunes kunstsamling finnes en rekke portretter. Flest av kjente personer med en eller annen tilknytning til Skien – som forfatteren Henrik Ibsen eller polfareren Hjalmar Johansen – og portretter av nasjonale og internasjonal størrelser som Sigmund Freud, Ho Chi Minh, Fridtjof Nansen. Men det er også portretter av ukjente personer som selv om vi ikke vet like mye om den fullt fortjener sin plass i historien. Som den eldre kvinnen «Stina» som Karl Konow har portrettert. Vi vet ingenting om henne, men tegningen i dette tilfellet, sier likevel mye om henne. Det triste, litt forsakte blikket sier noe om kvinnens indre og de velbrukte klærne sier noe om hennes status og rang i samfunnet. Kunstneren sier noe om Stina, men kanskje også noe kritisk om kvinnens plass i samfunnet mot slutten av 1800-tallet da portrettet ble laget.

Mange av portrettene i kunsthistorien, og i Skien kommunes kunstsamling, er av menn med en viss samfunnsmessig posisjon. Ofte har det vært en tendens til å forskjønne og forherlige personer i maktposisjoner. Tenkt bare på de mange skulpturportrett av konger og hærførere til hest og i mer enn naturlig størrelse. Vi trenger ikke gå lengre enn en rundtur i vårt eget bymiljø før vi støter på eksempler på det samme. Dyre Vaas monumentale fremstilling av Henrik Ibsen i fullfigur i parken som bærer forfatterens navn er et eksempel. Det er allment kjent at Ibsen var ganske lav rent fysisk, men like fullt troner han over sin barndoms by. Dermed utstråler Vaas portrett noe mer enn kun å avbilde Ibsen slik han var, men snarere heller symboliserer skulpturen hvilken posisjon Ibsen har i kraft av sine dramatiske verk og bidrag til verdenslitteraturen. I den sammenheng er Ibsen en kjempe.

I kontrast til denne hangen blant kunstnere til å forskjønne og forherlige menn i maktposisjoner, står Øystein Selmers portrett av skiensordfører Sigurd Namløs fra 1993. Portrettet viser ordføreren i klassisk posisjon – sittende ved sitt skrivebord og med ordførerkjedet rundt halsen – men der stopper også alt «ordføreraktige» ved portrettet. Fargebruken er dominert av grønntoner som gir assosiasjoner mot noe sykelig og svakt. Ordføreren er avbildet med et skjevt smil som gir ansiktet et drag av usikkerhet og overkroppen lener seg ut av bildet som om ordføreren gjerne skulle ha vært ute av betrakterens fokus. Kan hende er dette en overtolkning av portrettet, men det er hevet over tvil at Selmers portrett av Namløs ikke følger formelen til de mange andre portretter av menn med makt som er samlet i Skien kommunes kunstsamling.