Fotspor som bevismateriale
Fotspor som bevismateriale

SPOR

I utstillingen SPOR utforsker vi politiets oppgaver knyttet til fysiske SPOR. Her kan du utforske alle objektene du finner i utstillingen. Klikk på et objekt for å lese mer.

Klikk her for å utforske objektene på sporveggen.

Hva er et spor?

Alt som kan utelukke eller knytte en person til et åsted på gjerningstidspunktet kan være relevante spor i en etterforskning, og legges frem som bevis i en rettssak. Kroppen legger igjen spor overalt. Avtrykk settes på overflater. Mikroskopiske dråper av svette og spytt legges igjen når man snakker og beveger seg. Fibre, støv og pollen drysser fra klærne, og kroppen kvitter seg med hudceller og hår. Fottøy, kjøretøy, redskap og våpen legger igjen fysiske spor, og mye av teknologien vi omgir oss med i dagliglivet lagrer digitale spor.

Lensmannsdrapene

Lensmennene Ålde og Solumsmoen ble drept i Vågårdsåsen på Ringerike under et forsøk på anholde to personer mistenkt for en rekke tyverier og innbrudd. Under etterforskningen ble det innhentet fingeravtrykk fra en hytte i nærheten av åstedet. Det var spor etter innbrudd i hytta. Fingeravtrykkene tilhørte svensken Anton Emanuel Oskar Svensson f. 31.12.1891, som var etterlyst for innbrudd i Sverige. Hans fingeravtrykk fantes også i det norske registeret.

Videre etterforskning viste at Svensson hadde en medhjelper fra Hokksund, Henning Sigurd Madsen f. 22.09.1907. Det ble satt igang en storstilt forbryterjakt, og den 22.10.1926 ble de mistenkte overrasket av politiet i Aremark. Madsen ble anholdt, men Svensson rømte til skogs og begikk selvmord. Madsen ble idømt livsvarig fengsel i for drapene og en rekke innbrudd.

Snusdåsen tilhørte drapsmannen Svensson og ble funnet på åstedet.

Fingeravtrykk fra en melkebolle brukt av Svensson førte til at saken ble oppklart.

Dette var første gang en drapssak ble oppklart ved hjelp av fingeavtrykksregisteret i Norge.

Utstillingsmontasje
Fotomontasje
Bolle
Snusdåse

Sporsikringsskrin

Justismuseet har flere slike skrin i samlingen.

Se vår video der pensjonerte politimann Knut Sivertsen tar en titt i sporsikringsskrinet.

Sporanalyse

Når sporene er sikret og samlet inn må de analyseres. Noen spor må analyseres på åstedet, mens andre bringes til laboratoriet. Sporene studeres under mikroskop, fotograferes, og utsettes for kjemiske eller tekniske tester.

Postranene på 1970-tallet

Ranene ble oppklart takket være ballistikk og litt flaks.

Les Arbeiderbladets sak om den utrolige oppklaringen på Nasjonalbiblioteket.

Ransvåpen Avsaget hagle
Ransvåpen Pistol
Ranernes forkledning
Solbriller, parykk, hansker og veske
Øksen som ble brukt til å lage drapsvåpenet

Skårspor som bevis i drapssak

I 1949 skrev politibetjent Leif Berg et brev til lektor Sydnes ved Fana middelskole. Brevet inneholdt en del informasjon om hvordan kriminalavdelingen ved Bergen politi opererte og politimuseet. Berg inkluderte også et eksempel på kriminalteknisk arbeid. Eksempelet hadde overskriften "Skårspor som bevis i drapssak" og fortalte hvordan politiet brukte ripespor til å løse en drapssak i 1942.

Les hele brevet her (pdf)

Vi vet ikke hvorfor brevet ble skrevet, men det kan tenkte seg at lektoren ønsket informasjon til elevene sine.

De tause vitner taler

Kriminalteknikeren gir de tause vitnene en stemme. Sporet i seg selv kan ikke si noe uten at mennesker tolker det. Etter at de kjemiske og tekniske analysene har blitt utført, må resultatene tolkes. Noen spor virker entydige, mens man kan være uenige om tolkningen av andre. Tolkningen av spor må skje på vitenskapelig grunnlag, og sporanalyse følger derfor den vitenskapelige utviklingen. Analysemetoder gir i dag stadig sikrere resultat, men oppfatningen av hva som er et sikkert spor har endret seg.

Drapet på Margaretha Wicklund

Den 40 år gamle Wicklund var på gudstjeneste i den katolske kirken en lørdag kveld i 1966 sammen med sin 75 år gamle mor. Katolikkene holdt gudstjeneste i kjellerlokalet i Prestenes kirke på Majorstuen. Da de var i ferd med å forlate kirken etter gudstjenesten trengte den 50 år gamle Vjatsjeslav Ronjev seg frem og angrep Wicklund med kniv. Han påførte henne en rekke knivstikk i brystet og halsen før han skjøt henne i hodet med en pistol. Hun var død ved ankomst til sykehuset. Drapsmannen kom seg unna, men meldte seg senere for kriminalpolitiet og tilstod drapet.

Han skal ha forklart at motivet var ulykkelig kjærlighet. Wicklund og Ronjev var bekjente og hadde tilbrakt tid sammen tidligere, men forbindelsen var blitt brutt, og Wicklund hadde avvist Ronjev. Han skal ha forklart at drapet ikke var planlagt.

Både offer og gjerningsmann var av russisk herkomst. Margaretha var ansatt som russisk-tolk i forsvarsdepartementets etterretningstjeneste. Ronjev kom til Norge i 1956 som flyktning. Han hadde flyktet fra Russland som barn under borgerkrigen i 1920, og oppholdt seg i Jugoslavia og Italia før han kom til Norge, hvor han etablerte et fotograffirma i Oslo. Under rettssaken kom det fram at han hadde arbeidet for den amerikanske kontraspionasjen mens han oppholdt seg i Italia, og at det var gjennom denne jobben han hadde fått pistol. Det norske politiet skal ikke ha kjent til Ronjevs agentfortid.

Ronjev ble dømt til 13 års fengsel og 10 års sikring for drap.

Montasje
Kniv
Pistol Deutsche Waffen und Munitionsfabrik

Justismord

I rettsstaten er man uskyldig inntil det motsatte er bevist, og tvilen skal alltid komme den tiltalte til gode.

Dersom politiet låser seg til én hypotese for tidlig i etterforskningen risikerer de å gå i bekreftelsesfellen. Da kan man lett overse spor som ikke bekrefter hypotesen. Etterforskerne leter etter brikker i et puslespill. Om de på forhånd bestemmer seg for hva slags bilde de forventer å se til slutt, risikerer de å lete kun etter brikker som passer, og forkaste de som ikke passer.

Politiet, påtalemyndigheten og retten plikter å forholde seg objektive gjennom rettsprosessen. De må være åpne, stille spørsmål ved bevisene og se for seg alternative forklaringer.

Beviskravet i norsk strafferett er strengt. Retten skal være overbevist om skyld utover enhver rimelig og fornuftig tvil for å kunne dømme noen til straff. Likevel forekommer justisfeil som fører til at uskyldige personer straffes for lovbrudd de ikke har begått. Dette kalles justismord.

Justismordene på Fritz Moen

Studentene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble funnet voldtatt og drept i Trondheim i 1976 og 1977. Den sterkt funksjonshemmede Fritz Moen ble i 1978 og 1981 dømt for å stå bak begge drapene. Straffen var 21 års fengsel og 10 års sikring, og han sonet 18,5 år. Da sakene senere ble gjenopptatt og bevisene gjennomgått på nytt ble Fritz Moen frikjent for begge drapene. Han ble frikjent for drapet på Sigrid i 2004. Moen døde våren 2005. Senere samme år tilstod en 67 år gammel mann fra Namsos begge drapene på dødsleiet. Moen ble frikjent for drapet på Torunn i 2006.

Objekter fra Fritz Moen saken

Ring
Søknad om gjenopptakelsen
Smykke
Klokke

Etterforskningsutstyr

Share to