Akerselvafrisen

Dag Andreassen

Ved Nedre Foss ble det i 2016 anlagt en ny park der hvor en av Akerselvas eldste møller lå. I en steintribune mot plassen ble det lagt en stor frise med 18 motiver fra Akerselvas historie - en hel bildebok om Akerselva. Kunstner Lars Fiske skapte motivene ut fra temaer valgt av tre Akerselva-historikere, Tallak Moland, Gro Røde og Dag Andreassen. Her finner du en "bildetekst" til hvert motiv.

Fra "Nedre Foss". Øverst "Seilduken" og Sølvbergs farveri. Til høyre "Kongens Mølle" Munch, Inger

Der parken ved Nedre Foss ligger, lå klostermøllen til Hovedøya som ble Kongens Mølle etter reformasjonen, og ble drevet som en del av Bjølsen Valsemølle helt til den ble lagt ned i 1983. Møllebygningene ble revet i 1986. Den gamle gårdsbygningen fra 1700-tallet kom da frem i lyset. Den fungerte som kontorer for bl. Bellona, før den ble totalrestaurert og åpnet som restaurant i 2015, bare for å bli totalskadd av brann samme vinter. Den er nå under oppussing igjen, og vil med den nye parken rundt bli en flott finale i opprustingen av hele området mellom Akersberget og Grünerløkka – med Akerselvas nederste foss midt i.

Fra industri til park og aktiv bydel

Transformeringen av Vulkan fra et industriområde til en urban økologisk oase med hotell, mathall, campus for kreativ høyskole og passivhus for miljøstiftelsen Bellona pekte vei. En ny gangbro binder sammen Vulkan og Nedre Foss, og selv elva er opprustet med laksetrapp i fossen og en ny gangvei hengende ut over elvekanten som åpner for å kunne se Akerselva fra en vinkel som bare ender og padlere har kunnet se tidligere. Mellom den gamle kornsiloen som er transformert til hybelhus for studenter, og den store sletten foran Nedre Foss Gård ligger en ny lekeplass for barn som foruten klatrestativer og lekeapparater har et terreng og en kunstnerisk vanninstallasjon som lar barna bygge små demninger og styre vannet i en elv som skal minne om Akerselva. Vannet kommer fra en kilde i en riflet, rund og flat stein som minner om en gammel møllestein. Stedets historie er tatt vare på.

Historien om Akerselva-frisen

Kunne et slikt kaotisk historisk dokumentarbilde fra en vevesal på Hjula bli til et motiv hugget i stein? Lars Fiske tok utfordringen Foto: NTM C 26564 Schibbye, Erik

Rett nedenfor lekeplassen skråner terrenget opp mot Grünerløkka. Her er det blitt anlagt en flott steintribune med plass til flere hundre sittende tilskuere til tenkte forestillinger av alt fra byhistoriske foredrag til konserter og teater, eller folkemøter og debatter. I ettermiddagssola er tribunen et deilig sted å bare sitte med en bok eller en kaffe og titte utover denne nye oasen midt i byen. Som utsmykning i tribunen ønsket kommunens parkplanleggere, anført av den kreative prosjektlederen landskapsarkitekt Jan Reime Kristiansen, noe helt spesielt. 17 granittplater i tribunens opptrinn fikk tankene inn på bilderammer, hvor motiver kunne hugges, eller freses med vannjet som det ble, inn i den fine lyse granitten. Men hvilket tema skulle velges for frisen? Valget var enkelt: Det måtte være Akerselva som skulle portretteres. Men hvilke motiver? Her var det flere muligheter: Naturopplevelser, Akerselva som grønn åre og rekreasjon for byens beboere og gjester, eller det moderne bylivet som utfolder seg i dag på begge sider av elva. Ønsket var at frisen kunne bli en slags bildebok om Akerselvas historie, som samtidig favnet både naturelementene og bylivet, i tillegg til Akerselvas betydning for industrialisering og byvekst. En liten gruppe historikere ble utfordret til å komme med forslag til Akerselva-historier som burde og kunne velges ut. Det var Tallak Moland, Gro Røde fra Oslo museum / Arbeidermuseet og Dag Andreassen fra Norsk Teknisk Museum. Samtidig ble et kunstnerisk utvalg bedt om å gi råd for å finne et format og uttrykk og en kunster som kunne passe til en slik jobb, med høye ambisjoner men knapp tid.

Forvalse ved Christiania Spigerverk. I dette klassiske bildet fra Christiania Spigerverk fant Lars Fiske inspirasjon til linjer som kunne freses i stein.

Resultatet ble 17 unike motiver (og én reprise), som hver for seg er et kunstverk som åpner opp for en rekke fortellinger om Akerselva og byen vår. Sammen utgjør dette en hel liten historiebok, og portretter av Oslo i historisk tid og på den tiden frisen ble lagd - det som vil gå inn i historiebøkene som 2010-tallet. I all stillhet ble dette prosjektet gjennomført og resulterte i det største steinfriseprosjektet siden Rådhuset ble bygd på 1940-tallet.

Jan Reime Kristiansen ble alvorlig syk mens Nedre Foss-parken ble planlagt. Det medvirket nok til utålmodigheten og ambisjonene i prosjektet, og han rakk å se det ferdige resultatet i 2016. Han døde i 2020 etter lang tids sykdom. Akerselva-frisen og hele parken på Nedre Foss står slik som et minnesmerke over en landskapsarkitekt som gjennom 30 år satte sitt preg på Oslo som prosjektleder for alt fra små gatetun som løfter nærmiljøene til oppgradering av byens storstue, Rådhusplassen, og nye anlegg som Nedre Foss ved Akerselva.

1. Fossene: Den utemmede elven

Motiv 1: Den frie fossen

Vannet søker seg alltid nedover mot havet. Det Maridalsvannet har rent over med har alltid tatt seg til fjorden 149 meter lenger ned. Vannets fart og kraft på veien dannet fossene og strykene – kraftkilden for industrialiseringen. Og lenge før det formet elvevannet landskapet, ga livsgrunnlag for fisk og planter, og drikkevann til menneskene rundt.

2. Kvernkallen

Motiv 2: Møllesekken til møllebekken

Den første måten å erstatte muskelkraft med vannkraft på var å få vannstrømmen til å treffe kvernkallens enkle propellform. Det rennende vannets fart og kraft tvang skovlene festet på trestokken til å vike unna, og satte trestokken i rotasjon. Vannets kraft var oversatt til en mekanisk bevegelse som kunne utnyttes til å rotere den tunge møllesteinen. Bøndene i området rundt møllene kunne komme med kornet sitt og få det malt til mel.

3. Oppgangssaga

Motiv 3: Oppgangssaga med vannhjulet

Da tømmerstokker ble til planker fikk man mer ut av hver stokk. Da sag erstattet øks fikk man enda flere planker av hvert tre. Da man fant ut hvordan vannhjulets rotasjon kunne omdannes til sagbladets rette opp- og ned-bevegelse, kunne det tunge arbeidet med håndsaging erstattes av oppgangssaga drevet av vannkraft. Med plass til flere sagblad i en ramme kunne trestokken sages til flere planker samtidig. Det betydde det det første store industrielle gjennombrudd i Norge, med naturressusser omgjort til formuer på eksportmarkedet.

4. Planketomtene ved havna

Motiv 4: Bordtomtene

Verden trengte norsk tre. Danske og britiske skip, fundamenter for Amsterdam, tyske bindingsverk eller franske tregolv – alt trengte planker fra nord. Tømmeret ble fraktet så nær havet som mulig for å sages i sagene ved elvene, før plankene ble kjørt det siste stykket til havna – til bordtomtene. Ved Akerselvas munning ble plankene stablet i påvente av skipsfrakt ut i verden. Resten av trestokken lå samme sted – sagflis fra sagene fraktet med elva som lagde nytt land nederst i byen.

5. Papirmøllene

Motiv 5: Papirfabrikkene

Først kom dokumentene, byråkratiets verktøy og maktens manifestasjoner. Og de hellige skriftene. Luthers insistering på at Ordet og tolkningene måtte spres til allmuen på deres eget språk. Så kom opplysningstidens skrifter. Og de første avisene på 1700-tallet. Papir, papir, papir. Lagd av fiber – rester fra tekstiler. Filler malt til en grøt, fanget i siler spent i rammer som la ut våte lag av fiber som kunne tørkes til tynne papirark. Hovedstadens byråkrati, geistelighet, handelsborgerskap, kulturliv og vitenskapelige miljøer ble et stadig økende marked, og papirhåndverket ble til masseproduksjon i de første fabrikkbygningene ved elva. Et av dem står fortsatt: Glademølla ved Vøyenfossen. Etter 1850 ble tekstilfiber byttet ut med trefiber. Det betydde dobbel industrialisering: Tremasseindustrien og papirfabrikkene ble etablert langs de fleste vassdrag særlig på Østlandet. Og: Maskinene de trengte – turbinene, slipeapparatene, papirmaskinene – måtte lages. Ved Akerselva vokste Myrens Mekaniske Verksted til en ener på verdensmarkedet som produsent av maskiner til treforedlingsindustrien.

6. Teglverkene

Motiv 6: Teglverkene

Elvebreddene lå metertykke med det som skulle til for å bygge den moderne byen: Murtvangens by som ikke skulle falle så lett for flammenes rov. De moderne fabrikkbygningene etter engelsk mønster. Teglverkene etablerte seg der råstoffet lå: Ved de tykkeste leirlagene langs elvebreddene. Bjølsen, Myren, Schultzehaugen og Øvre Foss er bare noen av de strøkene hvor teglverkene lå. Leiren ble gravd ut, stappet i former, brent og tørket, og brukt i den voksende byens nye bygninger nesten fortere enn de kunne produseres. Langs elva ser vi spor i form av naturlige amfi der leiren har blitt gravd ut, som på Myraløkka. Byens siste teglverk rakk å lage de fantastiske fasadene til Oslo Spektrum før det ble konvertert til kjøpesenteret på Alnabru.

7. Jernindustrien

Motiv 7: Stålvalseverket

Starten på jernindustrien ved Akerselva var hammersmeden. Et barskt håndverk der smeden fikk hjelp av elvekraften til å løfte den store hammeren som banket urenhetene ut av det glødende jernet til det ble hardt som stål, og videre til flattjern som ble spiker og hestesko, spader og redskaper, hengsler og beslag. Spigerverket i Nydalen utviklet seg fra hammersmie til fullt elektrosmelteverk med valseverk for jernbjelker, jernbaneskinner og armeringsjern, spikerklippere, skruefabrikk og redskapsfabrikk. Smelteverket ble lagt ned i 1989, og den store verkstomta ble til Nydalsbyen. Men fortsatt (2021) lages spader og trillebårer fra Fiskars i den gamle redskapsfabrikken.

8. Fabrikkarbeiderne

Motiv 8: Fabrikkporten

Inn og ut av fabrikkportene strømmet tusenvis av arbeidere. Industriens utvikling betydde først og fremst mekanisering av produksjonen i større fabrikkanlegg, og en ny type arbeidsplasser for menn og kvinner. Fra et liv på landet styrt av gårdsdriftens årshjul, kom mange til nye liv i byen preget av fabrikkens dagsrytme og styrte arbeidstid og ofte monotone arbeid, og til varierende boforhold i den voksene byens arbeiderstrøk.

9. Veversken

Motiv 9: Veversken i tekstilindustrien

I store saler i tekstilfabrikkene som Nydalens Compagnie, Hjula Væverier, Graah og Seildugen sto hundrevis av vevstoler på rad og rekke, i en sky av tekstilstøv og larm fra skytlene. Her passet kvinnene på at vevstolen ble holdt i gang, et par-tre stoler hver. Skyttelen ble slått fra side til side og ferdig metervare i ensfarget eller mønstervevd bomull, ull eller lin ble trukket frem og rullet opp på ferdigsiden, alt drevet av kraften fra turbinen – fossekraft overført rett til vevstolen via akslinger og remmer.

10. Lilleborg såpe

Motiv 10: Badeanda ved Lilleborg såpefabrikk

Lilleborgs navn er kjent i hele landet som navnet som står sammen med hverdagsmerker som Lano og Zalo, Blenda, Lux og Solidox. Såpekokingen startet tidlig på 1800-tallet. På Lilleborg kombinerte apoteker Peter Møller såpeproduksjon med trankoking og igleoppdrett. Rundt 1900 ble Lilleborg storindustri. Såper og rengjøringsmidler ble industriprodukter. Merkevarebygging gjennom reklame og opplysningsarbeid om helse og hygiene endret folks vaskevaner. Enda mer økte det med innlagt vann, vaskemaskiner og enda mer reklame med filmstjerner i bresjen for flittigere bruk av såpe og tannkrem. Lilleborg ble en vinner, og såpefabrikken ved Akerselva holdt koken helt til den flyttet til Ski i 1997.

11. Fra rynke til smilebånd – ordføreren taler ved Sannerbrua

Motiv 11: Ordfører Jeppesen og arbeideren ved Sannerbrua

Sannerbrua er en av de flotteste bruene over Akerselva. Carl Jeppesen var byens første sosialdemokratiske ordfører, og sto for åpningen av brua 1. september 1917. Jeppesen med karakteristisk skjegg, flosshatt og sigar (han var utdannet sigarsorterer) feiret sammen med ingeniører og arbeidere. Under hvelvingen, rett ved den forurensede elva, lanserte han en visjon om at «elven fra at være en heslig rynke i byens ansigt måtte forvandles til et smilebaand!». Dette har blitt stående som startskuddet for arbeidet om å rense Akerselva og gjøre landskapet omkring til en sammenhengende park for byens befolkning.

12. Lasaronen

Motiv 12: Lasaronen på elvebakken

Byens mangfold har alltid rommet også de mennesker som ikke har passet helt inn i det ordnede livet med hus og familie, arbeidsplass og stabil økonomi. Akerselvas bredder har også vært preget av løsgjengerne og uteliggerne, fyllikene, sniffere og de narkomane, og de som har tjent på de rusavhengige. «Skikkelige» borgere har alltid vært forarget, og parkplanene hadde ofte en baktanke om å rydde opp i de uønskede menneskelige miljøene. Har vi plass til den slitne fylliken på gressbakken?

13. Vaterland – småbåthavna og bruene med bil

Motiv 13: Vaterland med 30-tallets bilformer og den stolte småbåtskipper

Nederst i byen renner Akerselva flatt, og minner om en vanlig europeisk storbyelv hvor bygatene føres i bruer tett i tett, og bygårder vender mot elva. Planer om et pakkhusdistrikt med frihavn i en oppmudret elv med steinsatte bredder og kaier kom bare til tegnebordet før automobilens gjennombrudd kom og endret Oslo fra havneby til bilby ved fjorden. Småbåtene som hadde plass ved breddene på Vaterland ble flyttet til Hovedøya da Akerselva ble lagt under lokk det siste stykket til fjorden. Lokket tjente som fundament for den nye Nylandsveien, som fortsatt går i bru over Oslo S mellom høyhusene omkring, omtrent i samme linje som Akerselva fulgte tidligere.

14. Fiskeren

Motiv 14: Fiskene og fiskerne tilbake i elva

At Akerselva igjen har blitt hjem for fisk og plass for hobbyfiskere kunne man knapt ha trodd da man for hundre år siden holdt pusten og tittet bekymret på den fargede vellingen som fløt stadig tykkere mot fjorden, ironisk besunget i Akerselva-sangen som «yndig og duftende». Møysommelig arbeid med å fjerne kloakktilførser og industriutslipp, bygge laksetrapper og sette ut fisk og kreps har gitt resultater. Nå kan man både krepse og svinge stanga langs bredden, bare man har fiskekort.

15. Konsert og utelivsbyen – jazzeren og øllerne

Motiv 15: Live musikk og uteliv

Blå toner har tatt plass der det tidligere var tekstiler som ble farget. Mange av de flotte forlatte industrilokalene har blitt godt tatt vare på og gjenbrukt som kulturhus og scener for profesjonelle institusjoner, private konsertscener og serveringssteder. Grünerløkka, Vulkan, Mølleparken, Lilleborg og Nydalen er i dag kjent for sine nye navn og nye funksjoner som kulturarenaer og utesteder

16. Valsemølla og melbilen

Motiv 16: Melbilen på Bjølsen

Behovet for det daglige brød står uforandret tilbake i den transformerte byen, helt fra middelalderen frem til i dag. Symbolsk nok er mølledriften den ene av industriaktivitetene som fortsatt er i full gang, på samme sted ved Bjølsen-fossen som for over 100 år siden. Mølla bærer tradisjonen fra Hovedøya-munkenes første møller ved Nedre Foss. Møllegampene sleper fortsatt kornet i tunge sekker - maskinelle hestekrefter og sekker av stål, men innholdet og formålet er det samme.

17. Nedre foss - den nye parken

Motiv 17: Den nye parken på Nedre Foss - med tribunen. (Litt meta...)

Middelalderens munker malte sitt korn ved den nederste fossen i Akerselva. Hovedøyas kloster eide store deler av landet omkring byen, og kontrollerte omsetning og foredling. Stedets møller ble opprettholdt og modernisert, med kornsilo og valsemøller, til effektivisering og fusjon samlet alt på Bjølsen. Siloen ble til spektakulære studentboliger. De slitne møllebygningene ble revet, opprinnelig for gi plass til nybygg, men i stedet ble det park og luft rundt den gamle hovedgårdsbygningen. Plassen ble en del av nye Vulkan på motsatt bredd, opparbeidet til park med tribune og Akerselvas historie fortalt i friser.

18. Fossen – reprise

Motiv 18: Den frie fossen - reprise

Byen fant elva, og elva ble byens motor. Uansett hvordan byen er vil elva alltid være der som en del av den.

Bilder fra Nedre Foss i Digitalt Museum:

Share to