Mennene fra Telavåg føres bort (1942)
Mennene fra Telavåg føres bort (1942) Ukjent

Forskjellen på liv og død

**

Det er sagt at mannlige fanger fra Telavåg i tyske NN-leire hadde høyere dødsrate enn andre fangegrupper. Det var flere risikofaktorer som førte til at fangene omkom. En kombinasjon av underernæring, høyt kaloriforbruk i forhold til andre grupper og særlige risikofaktorer som følge av lav språkkompetanse kan ha medvirket til høye dødstall. Fortellingene om telavågsfangene viser først og fremst at marginene mellom liv og død var små.

"Aktion Telavåg"

I april 2022 var det 80 år siden Telavågs bebyggelse ble utslettet. Etter at illegal trafikk ble avdekket og to tyske offiserer var skutt i Telavåg 26. april 1942, ble dette den utløsende faktor for de voldsomme represaliene mot sivilbefolkningen. Alle hus i Telavåg ble brent eller sprengt vekk, og kun stein stod tilbake. Tyskerne selv kalte det "Aktion Telavåg"

Kvinner og barn ble først internert på Storetveit skole, siden på Framnes folkehøgskule i Hardanger. I all hovedsak ble mennene sendt til tyske konsentrasjonsleirer hvor svært mange av dem døde. Noen få menn ble sendt til Grini hvor de satt til krigen var over, eller skutt i Trandumskogen.

De overlevende NN-fangene klarte seg til tross for at de levde under ekstreme forhold. Det er altså pekt på at dødeligheten blant telavågingene var høy. Spørsmålet oss om hvorfor mennene fra Telavåg skal ha vært ekstra utsatte sammenlignet med andre fangegrupper, er derfor betimelig. Risikofaktorene som bidro til sykdom og død er å finne i ulikt kildemateriale, og det er gjort enkelte undersøkelser blant fanger som satt i leirene Natzweiler-Stuthof. Undersøkelsene ble gjennomført etter frigjøringen i 1945.

Dødslister

Dødsliste fra Sachsenhausen Aroldson Archive

130 observerte tilfeller

I Tidsskrift for den norske Lægeforening (1946) publiserte Dr. Med. Leiv Poulsson en artikkel som baserte seg på 130 observerte tilfeller av NN-fanger fra Natzweiler-Stuthof. Poulsson satt selv som fange i Tyskland.

I undersøkelsen ble det pekt på åpenbar slitasje som følge av kulde, underernæring og mishandling som medvirkende risikofaktorer. Poulsson fant likevel ikke en særskilt, eller spesiell dødsårsak som utmerket seg foran andre.

Det fremkom konkrete sykdomsbilder, men det er likevel vesentlig å legge merke til at de registrerte tilfellene hos Poulsson gjaldt fanger som satt i leirene etter den store bølgen av dødsfall hos telavågsfangene. Disse fangene kan derfor ha vært underlagt andre livsvilkår med betydning for overlevelse, enn det fangene fra Telavåg var fordi det etter en stund kom inn hjelpesendinger til fangene.

Poulsson la til grunn et beregnet kaloriinntak på ca. 1200 kcal pr. døgn, pr. mann. Dette medførte antatt kvalitativ mangel på fett og proteiner, samt utilstrekkelig tilgang på fettløselige vitaminer.

Tilfeller av nattblindhet som mangelsykdom ble ikke iakttatt hos Poulsson. En del polyneurittlignende sykdomsbilder (nervebetennelser) med akroparestesier (prikking og overfølsomhet), hyporefleksi (redusert eller fravær av refleks som respons på stimulans), og lette forstyrrelser av perifer type som kunne bero på B-vitaminmangel, ble registrert.

Poulsson registrerte ikke tilfeller av Pellagra (sykdom som følge av mangel på B-vitaminet Niacin), men det var heller ikke søkt særskilt etter dette i undersøkelsen.

Registrerte sykdomstilfeller som marasme (avkrefting), entercolitt (betennelse i fordøyelsessystemet), ødemer (væskeansamlinger), infeksjonssykdommer, flekktyfus, lungetuberkulose, nyresykdommer, septisk - og pyemisk sykdom (blodforgiftninger), og ellers andre uklare sykdomsbilder ble sett.

Fangekort fra Møllergata 19

Dr. Med. Leiv Poulsson. Fangekort fra Møllergata 19, 1942 Ukjent / Sipo

Mat og næringsinntak

Ernæring var vesentlig for overlevelse, men det er vanskelig å si dokumentere hva Telavåg-fangene fikk å spise.

Konrad Birkhaug skrev i sin bok Telavåg - Stedet tyskerne slettet ut i 1942 (1946) at fangene fikk en daglig grunnrasjon av brød som med nød ble til 3 skiver. Ellers fikk fangene en arbeidsrasjon på 2 brødskiver med smør og pølsepålegg.

Til middag kunne det vanke suppe kokt på vann og kål, kanskje kjøttbein eller bare vann og neper med salt. Tre ganger i uken fikk fangene rester etter middagssuppen til kvelds.

Til frokost fikk fangene tre ganger i uken en suppe som bestod av vann og mel, eller makaroni.

Fordi fangene arbeidet hardt mens de satt i leirene, ser vi at næringsinntaket ble for lavt til at den opprinnelige kroppsvekten kunne opprettholdes. Nødvendig motstandsdyktighet fantes dermed ikke når andre riskofaktorer som kulde, vold, og ulike sykdommer slet på helsetilstanden. Når mangelsykdommene satte inn økte dødsratene.

Vilkårlighet i en utsatt posisjon

Generelt konkluderte Poulsson med at selv fanger som i utgangspunktet hadde god konstitusjon og sterk vilje, ikke normalt ville klare seg fordi forholdene var så ekstreme.

I tillegg til matmangel og kulde ble aggressivt miljø i leirene enda en belastning som tæret på fangenes helse. Andre fangers og vokternes mer eller mindre vilkårlige angrep ble en tilleggsrisiko og slet på helsetilstandenn. Slik kunne disse vilkårene utgjøre en direkte eller indirekte dødsårsak.

Særlig ble de norske fangenes ærlighet, keitethet og manglende språkferdigheter vurdert som risikofaktorer som provoserte andre personer, og utsatte dem for ytterligere risiko i en allerede presset situasjon.

Enkelte bøker nevner telavågsfangenes høye dødelighet. Einar Gerhardsen skrev i erindringsboken Felleskap i krig og fred (1970), at mennene fra Telavåg klarte seg dårligere enn andre nordmenn som satt fanget sammen med dem.

Det ble vist til at halvparten av gruppen fra Telavåg døde det første halvåret, men Gerhardsen gav ingen forklaring på hvorfor denne gruppen hadde høyere dødelighet enn andre.

Samtidig blir det nevnt at gjennomsnittlig levetid for fanger som kom til leiren på det tidspunkt da Gerhardsen ankom, var oppgitt å være tre måneder. Slik Gerhardsen har fremstilt det var telavågingenes overlevelsesrate sammenlignet med andre nordmenn lav. Han skrev ikke eksplisitt at deres overlevelse uavhengig av nasjonalitet var lavere, men at sammenligningen gjaldt nordmenn.

Gerhardsen oppgav at nordmenn generellt klarte seg bedre enn mange andre nasjonaliteter, men at detvar betegenende at halvparten av telavågsfangene døde i løpet av det første halve året. I tillegg til andre risikoer oppgav Gerhardsen ellers også mangel på søvn som en medvirkende risiko. Imidlertid kunne en liten rift i en finger bli livsfarlig når sår ikke ville gro når det ikke fantes motstandskraft tilbake. Marginene var små.

Andre beskrivelser om slitasjen sees som fra Thomas Midttveit jr`s. og informasjonen balanserer bildet noe. Middtveit forklarte at norske fanger generelt hadde det bedre enn mange andre nasjonaliteter, fordi nordmennene hadde ett tett samhold, passet på hverandre og hadde gode lederskikkelser som ivaretok dem.

Erik Gurandsrud pekte i masteroppgaven Telavåg i tid og rom (2005) på at dødeligheten nok skyldtes at mennene fra Telavåg i motsetning til andre norske fanger, ankom Sachsenhausen før Røde Kors kunne gi fangene organiserte hjelpesendinger.

Overlevende fra telavåggruppen skal ha uttalt at pakkene fra Røde Kors reddet livet deres, da de endelig kom. Ernæring synes altså som en vesentlig forklaring, men besvarer ikke spørsmålet om hvorfor mennene fra Telavåg ble mer utsatte enn andre grupper under den samme perioden, dersom alle hadde tilgang på omlag like mye næring.

Dr. Birkhaug og familien Telle (1945)

Hardt arbeid

Storparten av Telavåg-fangene arbeidet på verksteder som lå 1-2 km utenfor leiren, sammen med 20-30 000 andre fanger.

Hver dag gikk de til og fra arbeidsstedet flere ganger. Ofte traff flere av disse fangene den norske historieprofessoren Didrik Arup Seip som der arbeidet som grønnsaksgartner. Han kunne stikke unna tomater, gulerøtter eller kålhoder til dem, men ble til sist tatt for dette og fikk hard medfart.

I løpet av noen uker etter ankomst hadde fangene mistet en stor del av kroppsvekten og de som hadde veid 70-80 kilo, veide etter kort tid bare 45-50 kg. Etter hvert la bank og sykdommer ekstra sten til byrden.

Tyske fangevoktere skal ha hevdet at det i vinterhalvåret var lungebetennelser som tæret på fangene, men telavågsfangene la selv til grunn at det var ernæringssykdommer, overarbeid, dårlige klær, og kalde brakker som var de vesentligste årsakene til at tilstanden ble dårlig.

Etter en eksersis døde eksempelvis 48-åringen Anfinn Amundsen Midttveit 25. juli 1942, fordi fangene hadde stått oppstilt i regnskyll og siden fortsatt måtte gå i våte klær.

Om Anfinn Amundsen Midttveit Aroldson Archive

Enkelte registrerte også at fangevokterne spiste opp maten til døende fanger for at de skulle stryke med hurtigere. Dødsfall blant fangene ble ellers rapportert sent, slik at mest mulig mat kunne komme levende fanger til gode av det som den døde egentlig skulle hatt.

Røde kors hjelpesendinger

Etter hvert kom hjelpesendinger fra Røde Kors inn til leirene, og ble redningen for flere av fangene i følge dem selv. Birkhaug (1946) oppgav at innholdet i pakkene kunne være smør, tobakk, tørmelk, sardiner, ost og vitaminer.

Pakkene fra Røde kors ble levert uåpnet i motsetning til private pakker som ble ransaket. Før de større standardiserte sendingene kom frem fantes rasjoner med tran, spekesild og tørrfisk som hadde gjort underverker for fangene.

Etter at en av telavågfangen hadde tatt tran i 3 døgn følte han seg etterhvert mye bedre. I dette tilfellet ser man symptomer som nattblindhet, slik Poulsson ikke hadde registrert blant sine 130 undersøkte tilfeller. Nattsynet kom tilbake etter traninntaket.

Birkhaug oppgav at da dødsfallene opphørte hadde 31 av 71 telavåginger gått bort. Det er her altså ikke gjort noen omfattende søk etter dødsårsak for telavågfangene i litteraturen, men et visst inntrykk gir dette likevel. Mange av kildene oppgir også ulike tall både på antall telavågfanger totalt og antall døde i det hele tatt.

Hjelpepakke fra Røde Kors. Forsvarets museer

Andre dødsårsaker

Ut over høsten 1942 meldtes det stadig stigende dødstall fra Tyskland, og det var folk i sin beste alder som bukket under. De offisielle tyske diagnosene var lungebetennelse, hjertesvakhet og vattersott dvs. ødemer som veskeansamlinger i kroppen og kombinasjoner.

Ryktene svirret i leiren og blant dem hjemme om hva som var årsaken til at så mange døde. Et rykte gikk ut på at telavågfangene fra tid til annen ble tappet for blod som ble benyttet for blodoverføring til tyske soldater på fronten, men ryktet ble så vidt vi vet aldri bekreftet.

Andre kilder som beretning fra skipsreder Georg von Erpecom gav ytterligere substans. Erpecom returnerte til Norge fra Oranienburg før krigen var over. Han fortalte at det som hadde tæret på så mange fra Telavåg var overarbeid. Hardt arbeid bidro til ytterligere næringsunderskudd med dertil infeksjonssykdommer, og manglende medisinering.

Det ble sagt at mennene fra Telavåg var troskyldige og skal ha tatt for gitt at hvis de utførte alt det slavearbeid som tyskerne la på dem, ville de etterhvert få lov å reise hjem til koner og barn. De hadde derfor utført et stort arbeid, og med dette hadde det blitt umulig å greie den voldsomme belastningen.

Det synes som om det var sammensatte årsaker til at telavågingene var særlig utsatt. Dersom det ekstra harde arbeidet tæret på tilstanden kan dette ha kommet i tillegg til andre faktorer som gav økt risiko for å bukke under.

Mennene fra Telavåg kan ha hatt lav språkkompetanse ut over norsk. Dersom de i tillegg fremstod som naive eller keitete og med dette irritert andre fanger og voktere, kan det i tillegg til risikofaktorer som gjaldt alle norske fanger ha blitt påført ekstra belastning med det resultat at dødsraten for nettopp denne gruppen gikk opp.

Georg von Erpecom Skipsrevyen - familiefoto

Kilder og litteratur

Riksarkivet

Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD, RA/E/Ea/Eaa/L0008: Register over norske fanger i Møllergata 19: Oelze-Ru, 1940-1945.

Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD, RA/E/Ea/Eaa/L0003: Register over norske fanger i Møllergata 19: Eng-Hag, 1940-1945

Aroldson Archive

1 Incarceration Documents. 1.1 Camps and Ghettos. 1.1.38 Sachsenhausen Concentration Camp. 1.1.38.1 List Material Sachsenhausen. Lists of deaths in Sachsenhausen Concentration Camp, 01.10.1042-29.12.1943 (post-war compilation). GCC 10/8/a, folder 42 III E/1, Miscellaneous death lists and extracts AL 3/289, old file

Litteratur

Birkhaug, Konrad, Telavåg- stedet tyskerne slettet ut i 1942, Gyldendal Norsk Forlag. Oslo. 1946: 193

Faremo, Osmund, Takk for livet, Emil. Det Norske Samlaget. Oslo. 1987: 57

Gurandsrud, Eirik, Telavåg i tid og rom. Erindringen om et krigsherjet fiskerisamfunn. Masteroppgave i Historie. Høgskolen i Bergen/Universitetet i Bergen. 2005: 38

Gerhardsen, Einar: Fellesskap i krig og fred. Erindringer 1940-45. Tiden Norsk Forlag. Oslo. 1970: 80

Poulsson, Leiv T: Dødelighet og dødsårsaker i Natzweiler-Struthof konsentrasjonsleir. Tidsskrift for den norske lægeforening. 1946.

Share to