main article image

Herman Steinfelds krigshistorie

Herman Steinfelds krigshistorie ble dramatisk. Etter forsøk på flukt til England ble reisefølget angitt og arrestert. På Gestapohuset i Bergen ble Herman så torturert på det verste, og endte til sist på Neevengården sinnsykeasyl. Derfra ble han reddet ut av motstandsbevegelsen, og overlevde slik krigen mot alle odds.

Bakgrunn

Herman Steinfeld var født 6. januar 1921. Hans far, Jacob, var jøde men giftet seg med en etnisk norsk kvinne i 1917. Sammen fikk de 8 barn.

Nitten år gammel mønstret Steinfeld om ettermiddagen den 8. april 1940 om bord på tørrlasteskipet M/S «San Miguel» som byssegutt. Skipet skulle sette kursen til havs samme kveld. Utover ettermiddagen og kvelden strømmet nyhetene på om den tyske flåtestyrken med okkupasjonstropper som var på vei for å innta Norge. Like før avgang forlot Herman Steinfeld skipet for å melde seg til kamp i den krigen han skjønte var på trappene.

Han la i vei retning Voss for å bli innrullert i de norske styrkene der. Han kom ikke lenger enn til Dale ovenfor Stanghelle hvor han møtte de norske troppene som allerede var i kamp. Her ble han innrullert i kompaniet under ledelse av løytnant Eikanger og fikk Odd Mjelde som troppssjef.

Han deltok i det militære felttoget frem til Molde i begynnelsen av juni da de norske styrkene i Sør-Norge kapitulerte. Sammen med sine kammerater ble de bedt om å returnere til Bergensområdet og ta våpen og utstyr med seg som måtte gjemmes på veien. I Bergen skulle den første motstandskampen under tysk okkupasjon organiseres. Og slik ble det.

M/S San Miguel Krigsseilerregisteret / Arne Gundersen

«Steinfeld-saken» eller «Norge 1-saken»

Sammen med bl.a. Odd Mjelde startet Steinfeld motstandskampen i Bergen sommeren og høsten 1940 i tiltro til at landet snart ville bli gjenvunnet ved en alliert invasjon fra vest. De samlet inn informasjon om tyske militære posisjoner som de fikk sendt videre til England og kom i gang med organiseringen av den første Englandsfarten.

På slutten av 1940 og begynnelsen av 1941 fikk tyskerne mistanke både mot Steinfeld,Mjelde og andre. De måtte selv komme seg ut av landet.

Planen var å reise over Nordsjøen med skøyten «Norge 1.» Da avreisen nærmet seg var planene røpet for Gestapo p.g.a. to angivere, Alf Flesland og Alex Olsen. Alf Flesland hadde gjennom sin far, som hadde hjulpet til med å sette skøyten i stand for overfarten, klart å infiltrere gruppen.

Dagen da de opprinnelig hadde tenkt å dra vestover, 6. mars 1941, ble de første i gruppen arrestert. De ble plassert i Bergen kretsfengsel i påvente av avhør i Gestapos hovedkvarter i Veiten. Blant disse var Odd Mjelde, Johnny Jansen, Rolf Mjelde og Per Lygren.

Natt til 7. mars om morgenen ble Herman Steinfeld pågrepet i Bergen sentrum i en aksjon ledet av den norske politimannen og nazisten Johan Hilmar Bjørgan som i 1942 også skulle utløse katastrofen i Telavåg og lede aksjonen med arrestasjonen av norske jøder i Bergen. Bjørgan fikk ordre om umiddelbart å bringe Herman Steinfeld direkte til Gestapos hovedkvarter.

Gestapo som da kjente til planene, lot «Norge 1» forlate Sukkerhetsbryggen i Bergen med angiveren Alf Flesland og de egentligere motstandsfolkene om bord. Dette skjedde lørdag 8. mars. Gestapo fulgte etter med torpedobåten «Zick.»

Utenfor Kvarven på Byfjorden løsnet de varselsskudd og boret skøyten. Alle om bord, unntatt angiveren Flesland, ble ført over på «Zick» og erstattet av tyske soldater som tok på seg de arrestertes regntøy m.m. for å ligne dem.

Grunnen til det var at de fra angiverne visste at skøyten skulle plukke opp enda en gruppe som ventet på Balsnes ute i havgapet. Der ute pågrep de resten av gruppen som hadde planlagt sin Englandsfart. Blant disse var Bjørn Simonæss.

Alf Flesland Foto: Ukjent
Skøyten "Norge I". Foto: Mjelde, Odd. Erindringer: Krigsårene 1939-1945. (2020)

Opphold og tortur i Veiten

Da den siste delen av gruppen ble arrestert 8. mars var Gestapo allerede i full gang med torturen av Herman Steinfeld i Veiten under ledelse av sjefen selv, SS-Obersturmbannführer Gerhard Friedrich Ernst Flesch, SS-Sturmscharführer Josef Heinrich Seufert og Henry Bertram. Sistnevnte skulle året etter bli skutt under skuddvekslingen i Telavåg, da Gestapo etter tips fra Bjørgan kom for å arrestere to agenter fra Kompani Linge der.

Gestapo kom til å kalle hele saken for «Steinfeld-saken.» Om dette var fordi Steinfeld hadde jødisk navn og avstamning eller p.g.a. hans ledende rolle ved planleggingen av flukten, er uklart. Men uansett ble han i motsetning til de andre arresterte underlagt en voldsom tortur i Veiten.

Mens de øvrige ble tildelt celler i Bergen kretsfengsel og stort sett bare ble brakt til avhør i Veiten, ble Herman Steinfeld holdt på en celle i Veiten hvor han i flere uker ble torturert etter at de øvrige var overført Ulven fangeleir, i visshet om at de aldri ville få se Steinfeld igjen etter at de hadde blitt forevist ham i torturert og bevisstløs tilstand før de selv ble avhørt i Veiten.

I et politiavhør i juni 1945 i forbindelse med landssvikoppgjøret forklarte Steinfeld seg om den torturen han var utsatt for i det som ble kalt «Skrekkens hus» i Bergen sentrum.

I dette første avhøret måtte han legge seg på kne med hendene på bordet og hodet ned på en stol. Så ble han sparket og slått med en gedigen stållinjal over hode, hender og rygg. Etter tre timer ble han dradd etter beina tilbake til cellen. Dette var bare begynnelsen.

Da han igjen ble slept inn til neste avhør, klarte han på en eller annen måte å registrere at det var blitt natt. Klokken var 03.00. Denne natten til 8. mars 1941 våknet han av at han «blev slått ned av brisken hvor jeg lå og sov». Deretter ble han kastet «som en sekk gjennom gangen fram til Forhørsrommet». Der mottok Flesch, Bertram og Seuffert ham til forhør.

En piggkrans ble satt rundt halsen hans. Litt etter litt ble den strammet til før den til slutt satt fast i kjøttet. Fleschs innbitte antisemittisme som han til fulle hadde praktisert ved invasjonen i Polen høsten 1939, gjorde sitt til at torturen ble så fryktelig brutal.

Samtidig ble Steinfeld sparket og slått til han mistet bevisstheten. Han husket ikke mer før han neste dag «blev brakt ned i kjelleren hvor jeg blev opphengt etter benene». Og så ble han bundet på hendene og sakte firt med hodet ned i vannet i en stor stamp:

Mistet bevisstheten. Kom til meg selv ved at tre pister står og spenner i meg og kaster vannbøtter over meg. Da Neumann oppdaget at jeg var kommet til meg selv gav han ordre til å dra meg opp i forhørsrommet hans. Der blev jeg fremvist som skrekk og advarsel for en del av mine kamerater, som var stilt opp der til forhør. Slått bevisstløs.

Også neste natt ble han tatt under «behandling». Etter torturen dagene i forveien hadde han ingen klær igjen på overkroppen da han ble bundet til en stol. Så satte de i gang. Det må ha gått en, to, tre dager eller netter. Kanskje mer. Han hadde på sett og vis lagt tiden bak seg. Den fikk passe seg selv, for «jeg klarte ikke å passe på den», som han sa senere. Han var på vei ut av tiden.

Etter at hans medfanger var forevist ham før de selv ble avhørt, ble disse overført til Ulven. Torturen og avhørene av en mer eller mindre bevisstløs Herman Steinfeld fortsatte ennå i et par-tre uker i Veiten.

Rettsdokument fra den tyske saken mot Steinfeld (1941). Foto: C. Løvaas

Overført til Ulven fangeleir

Til slutt ble også Steinfeld overført til Ulven hvor han møtte sine kamerater igjen i det som ble kalt «Lenkegjengen» fordi de ble betraktet og behandlet av tyskerne som deres farligste motstandere.

Han var helt forkommen da de mottok ham, men verre skulle det bli. For der oppe fortsatte torturen av ham for åpen scene på appellplassen bl.a. i tilknytning til et besøk hvor Flesch og Terboven var til stede sammen med Seuffert.

Han ble i tiden som kom fullstendig lemlestet og mistet kontroll over alle sine lemmer. Ute av stand til å ta til seg føde, ble han matet med sildeolje av sine leirkamerater og måtte bæres på do. Til slutt mistet han forstanden.

Ulven fangeleir Foto: grind.no

Overført som sinnsyk til Neevengården sinnsykeasyl

Fangenes tillitsmann krevde at de måtte tilkalle en lege fra Gestapo og få ham ut av leiren sinnsyk som han var. Leirledelsen plasserte Steinfeld i et «kaninbur» uten tilsyn en ukes tid før legen kom 25. april 1941. Han var ledsaget av politibetjent Oscar Berentsen som var utnevnt som forbindelsesperson mellom norsk politi og Gestapo. Berentsen snakket flytende tysk men var i virkeligheten i likhet med sin da arresterte forgjenger, Dankert Thuland som også satt på Ulven, hemmelig medlem av motstandsbevegelsen.

Steinfeld ble erklært sinnsyk og sperret inne på Neevengården sykehus som Gestapos sikringsfange hvor han ble værende i godt og vel 2 år under bevoktning. Etter hvert opphevet Gestapo sin fysiske bevoktning av Steinfeld. De kontrollerte imidlertid tilstanden ved uanmeldte besøk, telefonoppringninger og ved Oscar Berntsens vedvarende besøk og kontroll på vegne av Gestapo.

Etter hvert overvant Steinfeld sykdommen. Men i samarbeid mellom sykehusets , psykiater og motstandsmann, Salve Solheim, og Oscar Berntsen ble diagnosen som uhelbredelig sinnsyk opprettholdt for å beskytte Steinfeld mot den sikre død.

Gestapo godtok diagnosen hvilket paradoksalt nok medførte at han ikke ble tiltalt i krigsrettssaken mot de øvrige i «Steinfeld-saken» i juni 1941 hvor han i detalj beskrives som den sinnsyke lederen av gruppen da det ble nedlagt påstand om dødsdom for samtlige. Kun en av dem fikk likevel en slik dom før de alle ble sendt til Tyskland.

Holocaust for familien Steinfeld

Flesch og hans medtorturister hadde omtalt og behandlet Steinfeld som «der verdamte Jüde.» Da jødene i januar 1942 ble innkalt for å få sine pass stemplet med en stor «J» som forberedelse på det massemordet som skulle komme, satt Steinfeld allerede innesperret på Neevengården hvor han mottok brevet med krav om at han skulle innfinne seg med sitt pass på politikammeret. Som innesperret sikringsfange fikk han aldri gjort det, men Gestapo visste hvor de hadde ham.

Da arrestasjonene av jødene kom i oktober og november samme år ble store deler av hans jødiske familie arrestert. Først hans far Jacob, hans onkel Israel og hans fire fettere, Carl, Benjamin, Harry og Leonard Scheer.

Da kvinner og barn (gutter under 15 år) skulle arresteres 25. i november, ble også de Herman Steinfelds søsken som oppholdt seg i byen tatt og sperret inne før planlagt avsendelse samme kveld til Oslo med tog og videretransport mot Auschwitz med fangeskipet «Donau» neste dag.

Ut på ettermiddagen 25. november viste det seg at det bare var i Bergen tyskerne hadde arrestert halvjødene med dette formål. Sent på kvelden kom det kontraordre fra Eichmanns stedfortreder i Berlin, Rolf Günther, om at halvjødene ennå ikke skulle arresteres og sendes. De fikk vente og ble løslatt i likhet med Herman Steinfeld søsken.

Hans tante i Ålesund som var gift med Israel Steinfeld, Lea, klarte også ved hjelp av «falske» diagnoser å forpurre arrestasjonene av henne og hennes to barn, Reidun og Morten. Men til slutt ble også de tatt og sendt til Auschwitz på nyåret 1943. Der ble både hun, barna og Israel myrdet i likhet med Herman Steinfelds fire fettere i familien Scheer.

Steinfelds far, Jacob, ble etter mange års opphold og mishandling på Berg konsentrasjonsleir utlevert til Sverige i likhet med sin søster Eva og sin mor Dora. Årsaken var at de alle var statsløs med svensk tilknytning og Jacob var i tillegg gift med en norsk, arisk kvinne. Etter mer enn to års fangenskap, unnslapp Hermann Steinfeld. I en vel planlagt operasjon fra motstandsbevegelsen, med doktor Salve Solheim og politibetjent Oscar Berntsen i spissen, ble det søkt om å plassere den påstått uhelbredelige og sinnsyke sikringsfangen i privat fostring hos hans søster på Solheim i Masfjorden. Det ville være billigere for staten. Søknaden gikk helt til Berlin, og til slutt ble den innvilget med forbud om at Steinfeld forlot Solheim uten okkupasjonsmaktens skriftlige samtykke.

Den 21. mai 1943 ble det notert i journalen på Neevengården at pasienten «utskrives i dag til forpleining hos sin søster og svoger i Solheim, Masfjorden». De som hadde satt planen i verk, hadde valgt ikke å holde Steinfeld informert, slik at han ved uttransporteringen fremstod nettopp som det de påstod han var, fullstendig forvirret. Slik formidlet Herman Steinfeld det hele senere i et intervju som da ble gjort:

Og så gikk båten fra kaien, og jeg tenkte at dette kan antakelig være en form for å likvidere meg hvis det er det som skjer nå. Eller så er det motstandsbevegelsen som har kontroll med dette her. Så kom vi om natten inn i en fjord, og der stoppet båten med iskanten. Så sier kapteinen: «Ja, her skal du i land. Du skal bare gå ut på isen, du. Se etter lyset du ser langt der inne.»

Jeg gikk i land på isen. Jeg hadde ingenting med meg. Og så gikk «Masfjord.» Jeg gikk og gikk etter lyset. Og endelig kom jeg inn til lyset, og der står det en liten hest; den minste fjordingen jeg har sett og en jækla høy mann. Han satt i ro, men sa: «Du er trøtt no, så du får sette deg på sleden. Han ble min pleiebror for resten av livet.

Tilbake i Milorg

I løpet av sensommeren forsvinner Herman Steinfeld likevel fra Masfjorden. Han ligger i dekning noen måneder hos slektninger i Nordfjord, før han senhøstes 1943 returnerer til Bergen og gjenopptar innsatsen i Milorg.

Foto: Ukjent

Freden

Den 8. mai 1945 er han med når Hjemmefronten og Milorg overtar kontrollen i Bergen.

Han deltar de kommende uker og måneder i arbeidet med å oppspore, arrestere og avhøre angivere og tyske krigsforbrytere frem til Milorg ble demobilisert i slutten av juli 1945. Da ble Steinfeld overført til Distrikskommando Vestlandet (DKV) som mobiliseringspliktig løytnant og sikkerhetsoffiser. Her fortsetter han sitt arbeid knyttet til Landssvikoppgjøret.

Endelig fred Foto: Ukjent

Litteratur

Alvik, Therese (2013). Familien Steinfeld. Da byen gråt. Førde: Selja Forlag.

Bruland, Bjarte (2017). Holocaust i Norge. Registrering. Deportasjon. Tilintetgjøring. Oslo: Dreyers forlag.

Christophersen, Egil (2011). Må historien om Telavåg skrives om?. Artikkel (forkortet) i Bergens Tidende 19. oktober 2011.

Greve, Tim (1978). Bergen i Krig. 1940-1942. Bind 1. Bergen: J.W. Eides forlag.

Hopland, Oddvar (2015). Min kamp mot nazismen. 9. april 1940 – kampen for friheten. Oslo: Kolofon Forlag.

Lyngvi, Arne (2005). Fordi de var jøder. Bergen: Sigma forlag.

Mjelde, Odd (2020). Erindringer krigsårene 1939–1945. Oslo: Kolofon Forlag. Sellevoll, Markvard A. og Alver, Inge (2012). Heimefronten under 2. verdskrigen. Alversund-gruppa. Egen utgivelse.

Simonnæs, Bjørn (1986). Den gode ulydighet – en fortelling fra annen verdenskrig. Oslo: Gyldendal. .

Kilder

Herman Steinfelds politiforklaring av 25. juni 1945 til landssvikavdelingen i Rikspolitiet.

Herman Steinfelds politiforklaring fra 7. juni 1945 i tilknytning til landssvikoppgjøret.

Politibetjent Oscar Berntsens skriftlige redegjørelse til Fordelingsstyret for fangeerstatningen datert 6. februar 1961. Redegjørelsen var viktig fordi Steinfeld bare var registrert med et par dagers opphold i Bergen Kretsfengsel. Hans opphold i Gestapos hovedkvarter i Veiten, Ulven og Neevengården sinnsykeasyl og sikringsamstalt var ikke registrert noe sted.

Share to