Linolje er en tredje type bindemiddel. De første håndverkene og laugene kjente til linolje, men kvaliteten (mørk farge og langsom tørketid) var ikke god nok for bruk som bindemiddel i landene rundt Middelhavet. Den type olje som rådet i disse landene, olivenolje eller solsikkeolje, var ikke egnet som pigmentbindemiddel. I engelske og andre nordeuropeiske fagmiljøer var dyrking av lin utbredt, og linoljen ble brukt som referansebindemiddel.
Under renessansen, rundt år 1400, begynte ble malerne i landene ved Middelhavet inspirert av oljemalingsteknikken fra Nord-Europa. Den enorme suksessen malerne oppnådde med linoljeteknikken gjorde at bruken av eggtempera ble endret: Håndverkerne og kunstnerne i Spania og Italia tilsatt mer og mer olje, noe som bremser tørkingen og gir en gjennomsiktighet. Dette kalles tempera grassa. Etter hvert forsvant denne teknikken, til fordel for kun olje.
2- LINDYRKING OG LINOLJE I NORD EUROPA
Lin var en ikke-matvekst, brukt til produksjon av olje for kosmetisk bruk og bearbeiding av tekstilfibre. Egenskapene til denne planten har vært kjent siden neolittisk tid, og begynte i Egypt, Mesopotamia og Assyria. Enda tidligere, som det fremgår av oppdagelsen av stengler, frø og vevsrester av kadaver i steinalderhus i Sveits (Simmonds, 1976).
Den første historiske nedtegnelsen om bruken av linolje som tørkeolje er i et romersk manuskript fra 230 e.Kr. (Lay og Dybing, 1989). Egypterne dyrket den også for mumieinnpakninger og frøolje for balsamering. Romerske keisere hadde på seg produserte linplagg gitt i Babylonia, Hellas og Egypt. Fra Hellas gikk lin til Italia, og omtrent i det første århundre av vår tidsregning ble den introdusert til Tyskland og Nederland gjennom Alpene. Før bomull ble oppdaget og frem til 1700-tallet, var lin den viktigste tekstilfiberen i Europa etter ull.
Å spore historien til linolje og dens bruk i dekormaling, er ikke lett. Det er svært få profesjonelle malere som har lagt igjen en tydelig beskrivelse av materialene og oppskriftene. Den første kjente skriftlige kilden er fra det 16.århundre. Det er historikeren Giorgio Vasari som krediterer ned nederlandske maleren Jan Van Eyck, for å ha introdusert (lin)oljemaling. Ofte er det kjemiske analyser som hjelper oss å få svar på hvilken olje og tilsetningsstoffer som ble brukt i eldre malerier og dekormaling. Dette gjør at en regner middelalderen som utgangspunkt for bruk av linolje i dekormaling.
Linolje etablerte seg som det foretrukne bindemiddelet i Nord-Europa av tre grunner: Dens overflod, elastisiteten til fargelaget og varigheten over tid som pigmentbindemiddel, de to siste på grunn av kvaliteten på umettede fettsyrene linol- og linolensyre den inneholder. Jordsmonnet i de europeiske landene, kombinert med lange- og fuktige dager i vekstsesongen gjør også at denne linoljen har et høyere innhold av linolensyre enn linolje fra land lenger sør. Det er spesielt dette som bidrar til tørkehastigheten og holdbarheten til malingen når nordlige malere bruker linoljen som bindemiddelet.
De nordeuropeiske malerne var heller ikke preget av en vannbasert temperatradisjon. Laugene i nord var ikke like avhengig av en bestemt skole, tradisjon eller arbeidsmetode. Alt dette skapte en sterk tradisjon med linolje, oljemaling og dyrking av lin. Man eksperimenterte mer med materialer og metoder i nord og videreutviklet malerteknikken.
Bruken av linolje kan spores tilbake til en lang og gradvis utvikling gjennom middelalderen. Her i Norge har linolje dokumenterte tradisjoner tilbake til midten av 1200-tallet, både i flatmaleri (treplate) og polykromi skulpturer. Kjemiske analyser viser at linolje er brukt som bindemiddel i maling av kirkekunst på midten av 1200-tallet. Et godt eksempel har vi på alterfrontale og madonna fra Heddal kirke i Valdres. Men trolig er linolje anvendt i Norge allerede fra slutten av 1100-tallet.