main article image

Folkekunst i malte skrin

Haugalandmuseet har flere malte gjenstander i sine samlinger. Noen av dem - små skrin med lokk, er hentet fram fra magasinet og undersøkt nærmere. Det er særlig dekoren, rosemalingen på disse skrinene som er undersøkt.

De små skrinene ble laget på bestilling og er godt brukt av eierne. De dekorative motivene er veldig enkle og fargene er levende. Noen er datert og signert av en av de kjente malerne, Svend Johansen Nodland (1832-1910) fra Førdesfjorden. Men andre skrib mangler en hel del informasjon. De er tidligere registrert i museets samlinger, men ingen har stilt spørsmål om hvilken maling som er brukt.

Hovedformålet med undersøkelsen var identifisering av bindemidlene som er brukt i dekormalingen på skrinene. Jeg vil først fortelle litt om malingens historie på tre og treplate i Sør-Europa, og hvilke malingsteknikker som ble brukt sammenlignet med de som ble brukt i Nord-Europa. Deretter litt om overgangen til bruk av linolje som bindemiddel, som er et hovedtema i denne artikkelen. Til slutt i artikkelen presenterer jeg analyser av skrinene og resultater av undersøkelsene.

FOLKEKUNST, ROSEMALING OG MALTE SKRIN PÅ MUSEET

Menneskets kunstneriske uttrykk har eksistert siden tidenes begynnelse. I forhistorisk tid laget mennesker kunst ved å bruke jord- og mineralpigmenter på veggene til huler, eller keramikk. Over tid utviklet malingen seg videre med eksperimentering og oppskrifter i håndverkerverksteder, tett knyttet til snekring og trearbeid. Det er relativt nytt, egentlig fra 1847, at maling kunne kjøpes pakket og klar til bruk i butikker.

I dag er linolje brukt til utvendig maling. Men også til kunsthåndverk og folkekunst, i sine ulike uttrykk på møbler og interiør, ofte i landlige områder i nord- og østeuropeiske land, slik tilfellet er med rosemaling i Norge. Med denne lille skrinsamlingen som utgangspunkt, vil jeg gå gjennom de ulike typer ingredienser i maling for å forstå dens utvikling i maleriets historie. Til slutt i artikkelen vitenskapen viser jeg hvordan vi med hjelp av vitenskapelige undersøkelser, kan få svar på hvilket bindemiddel som er brukt på malingen i to av skrinene.

MALINGSVERKSTEDER I EUROPA: MALINGENS HISTORIE

1- TEMPERA PÅ BLADGULL I SØR -EUROPA

Sør-Europa, spesielt i Spania og Italia, har en lang tradisjon for polykromi og forgylling i produksjonen av treplater til alterfrontaler, madonna-krusifikser og helgenfigurer i kirkekunst. Middelalderens malerverksteder utviklet både en dyptgående materialeforståelse og sofistikert håndverksteknikk. Male- og forgyllingsprosessene var nært knyttet til trearbeid og treskjæring i kirkekunsten. Derfor brukte de første håndverkslaugene en type vannbasert teknikk med forskjellige råvarer som bindemiddel, kalt tempera.

Ordet tempera kommer fra det italienske uttrykk pingere a tempera, som betyr "å blande i riktig forhold". Å lage maling er å få et farget stoff fra et pigment og et bindemiddel. Bindemiddelet fester pigmentet på en overflate. For framstilling av maling ved tempera, betyr det å gi bindemiddelet den rette graden av klebeevne og fleksibilitet som pigmentet trenger for å fungere som maling. Men det er også en annen betydning, siden ordet tempera kommer fra det middelalderske latinske verbet temperare: å temperere.

For håndverksmessig utarbeiding av de første temperaene i de gamle verkstedene, ble de første timene av dagen brukt til å varme dyre- eller glutinlim (hudlim, ben fra, okse, kanin, sau eller fisk) som vanligvis ble brukt til trelim, men også bindemiddel for pigmenter. Lærlingene til mesteren/kunstneren hadde ansvaret for å holde disse limene flytende og milde ved hjelp av vannbad, gjennom hele arbeidsdagen. Samtidig forberedte og knuste de pigmentet veldig tynt og jevnt i en morter, klart til å blandes med de forskjellige limene.

Eggtempera er et annet bindemiddel og ble en favoritt på grunn av dets spesielle egenskaper, siden det har et hellepunkt som gjør at pigmentene lett kan blandes, kombinert med at det tørker raskt, er svært motstandsdyktig mot forringelse og fungerer veldig bra over bladgull for å skape dekorative effekter.

Linolje er en tredje type bindemiddel. De første håndverkene og laugene kjente til linolje, men kvaliteten (mørk farge og langsom tørketid) var ikke god nok for bruk som bindemiddel i landene rundt Middelhavet. Den type olje som rådet i disse landene, olivenolje eller solsikkeolje, var ikke egnet som pigmentbindemiddel. I engelske og andre nordeuropeiske fagmiljøer var dyrking av lin utbredt, og linoljen ble brukt som referansebindemiddel.

Under renessansen, rundt år 1400, begynte ble malerne i landene ved Middelhavet inspirert av oljemalingsteknikken fra Nord-Europa. Den enorme suksessen malerne oppnådde med linoljeteknikken gjorde at bruken av eggtempera ble endret: Håndverkerne og kunstnerne i Spania og Italia tilsatt mer og mer olje, noe som bremser tørkingen og gir en gjennomsiktighet. Dette kalles tempera grassa. Etter hvert forsvant denne teknikken, til fordel for kun olje.

2- LINDYRKING OG LINOLJE I NORD EUROPA

Lin var en ikke-matvekst, brukt til produksjon av olje for kosmetisk bruk og bearbeiding av tekstilfibre. Egenskapene til denne planten har vært kjent siden neolittisk tid, og begynte i Egypt, Mesopotamia og Assyria. Enda tidligere, som det fremgår av oppdagelsen av stengler, frø og vevsrester av kadaver i steinalderhus i Sveits (Simmonds, 1976).

Den første historiske nedtegnelsen om bruken av linolje som tørkeolje er i et romersk manuskript fra 230 e.Kr. (Lay og Dybing, 1989). Egypterne dyrket den også for mumieinnpakninger og frøolje for balsamering. Romerske keisere hadde på seg produserte linplagg gitt i Babylonia, Hellas og Egypt. Fra Hellas gikk lin til Italia, og omtrent i det første århundre av vår tidsregning ble den introdusert til Tyskland og Nederland gjennom Alpene. Før bomull ble oppdaget og frem til 1700-tallet, var lin den viktigste tekstilfiberen i Europa etter ull.

Å spore historien til linolje og dens bruk i dekormaling, er ikke lett. Det er svært få profesjonelle malere som har lagt igjen en tydelig beskrivelse av materialene og oppskriftene. Den første kjente skriftlige kilden er fra det 16.århundre. Det er historikeren Giorgio Vasari som krediterer ned nederlandske maleren Jan Van Eyck, for å ha introdusert (lin)oljemaling. Ofte er det kjemiske analyser som hjelper oss å få svar på hvilken olje og tilsetningsstoffer som ble brukt i eldre malerier og dekormaling. Dette gjør at en regner middelalderen som utgangspunkt for bruk av linolje i dekormaling.

Linolje etablerte seg som det foretrukne bindemiddelet i Nord-Europa av tre grunner: Dens overflod, elastisiteten til fargelaget og varigheten over tid som pigmentbindemiddel, de to siste på grunn av kvaliteten på umettede fettsyrene linol- og linolensyre den inneholder. Jordsmonnet i de europeiske landene, kombinert med lange- og fuktige dager i vekstsesongen gjør også at denne linoljen har et høyere innhold av linolensyre enn linolje fra land lenger sør. Det er spesielt dette som bidrar til tørkehastigheten og holdbarheten til malingen når nordlige malere bruker linoljen som bindemiddelet.

De nordeuropeiske malerne var heller ikke preget av en vannbasert temperatradisjon. Laugene i nord var ikke like avhengig av en bestemt skole, tradisjon eller arbeidsmetode. Alt dette skapte en sterk tradisjon med linolje, oljemaling og dyrking av lin. Man eksperimenterte mer med materialer og metoder i nord og videreutviklet malerteknikken.

Bruken av linolje kan spores tilbake til en lang og gradvis utvikling gjennom middelalderen. Her i Norge har linolje dokumenterte tradisjoner tilbake til midten av 1200-tallet, både i flatmaleri (treplate) og polykromi skulpturer. Kjemiske analyser viser at linolje er brukt som bindemiddel i maling av kirkekunst på midten av 1200-tallet. Et godt eksempel har vi på alterfrontale og madonna fra Heddal kirke i Valdres. Men trolig er linolje anvendt i Norge allerede fra slutten av 1100-tallet.

Figur 2. Alterfrontale i egg-tempera, 1200-tallet. Santa Maria de Avià (Berguedà, Spania). Foto: Museu Nacional de Arte de Catalunya, Barcelona, Spania.
Figur 3. Den rosemalte altertavlen i Hedalen stavkirke. Foto: Birger Lindstad, 2007.

De tidlige rå linoljene var generelt mørke, tykke og ikke godt egnet til staffelimaling, bare kunstmaling på treverk. Skriftlige kilder fra 1400-tallet inneholder beskrivelser av hvordan man kan raffinere tørkende oljer for å gjøre dem lettere i tone og tørker raskere. Ulempene med linolje ble redusert ved tilsetning av forskjellige stoffer: Sink- og blypigmenter som oksidasjonskatalysatorer, og derfor malingstørking. Eggeplomme for å fremskynde tørkingen. Harpiks for å herde, stabilisere og tillate påfølgende gjennomsiktige penselstrøk. Dyrelim fremmer vedheft til treunderlaget, og kritt brukes som fyllstoffer.

En kommersiell renessanse fant sted over hele Europa og med den fulgte distribusjonen av de nye materialene, metodene og maleriene som ble resultatet. Fra slutten av 1300-tallet jobbet nord- europeiske malere helt eller delvis i olje.

SPØRSMÅL ETTER VISUELL OBSERVASJON AV SKRIN

I Haugalandmuseet har jeg hatt anledning til å foreta rengjøring og tilstandsvurdering av to små skrin med lokk. Jeg så samtidig etter spor som kunne fortelle meg hvilken malingstekninkk som er brukt på skrinene. De fleste av dem har ikke forfattersignatur, selv om deres dekorative stil og opphav er mer eller mindre kjent.

De to skrinene som omtales i denne artikkelen er dekorert i en enkel rosemaling-stil og en begrenset palett av farger. Denne folkekunsten er typisk for de selvlærte malerne som jobbet i området. De har sikkert hatt muligheten til å observere og la seg inspirere av andre verk, som møbler eller dører i interiøret i hus utførrt av omreisende rosemalere.

Det blå skrinet MHB.02818 viser påskrift med fullt navn og dato, Svend Johan Nodland 1859. Skrinet har ikke ikke grunning og har ikke rosemalings motiv, bare påskrift og en enkel ranke med små bladmotiver over blått grunnlag og røde kanter. Det ble malt av en av de kjente malerne, Svend Johansen Nodland (1832-1910) i Tysvær. Han var både snekker og dekorasjonsmaler. Snekkerferdighetene hadde han lært av faren, men han var trolig sjøllært maler. Mange av gjenstandene og møblene Svend lagde dekorerte han sjøl, både dører, skap, kister og skrin. En del av gjenstandene er i dag i samlingen i Haugalandmuseet. Hans kjennetegn var blå bunnfarge med enkle motiver malte i gult, hvitt og rødt, men også andre skrin med svart bunnfarge og samme farger som motiv.

Det mørkegrønne skrinet MHB.02391 viser rosemalte motiver på hele overflaten med både initialer og dato, E.T.D.L .1835, på forsiden. Ellers er det ingen opplysninger som følger med, bortsette fra innkomstdato til museets samling. Utenom Sven Nodland-samlingen, var dette det skrinet som minnet meg om egenskapene til eggmaling. Rengjøringen avslørte intense farger og spesiell satengglans i dekkende men flytende malingsstreker. Selv på høyre siden kan man se flere malingsdråper som faller vertikalt. Observasjon med et 10x forstørrelsesglass viste en krakelering som minnet meg om polymeriseringen av eggeplommen hos andre malte gjenstander ved tempera i Sør-Europa.

Disse organoleptiske egenskapene fikk meg til å stille spørsmål ved hvilken type maling som var brukt her: Eggtempera, oljemaling eller en blanding av begge to? Som vist ovenfor, har en blanding av ulike teknikker vært vanlig i maleriets historie. For å få svar på hvilke malingstyper som var brukt, måtte det gjennomføres en kjemisk analyse av bindemiddel og pigment.

ANALYSE AV DE MALTE SKRINENE

Ut i fra visuelle observasjoner var min opprinnelige hypotese mulig bruk av eggeplomme som bindemiddel. Kunne en analyse bekrefte eller avkrefte dette? Materialkonservering, og i dette tilfellet malerikonservering, er ikke bare en kunstnerisk kunnskap, men støttes direkte av vitenskapen, og danner ofte et tverrfaglig miljø med vitenskapelige analysemetoder.

Derfor tok museet kontakt med Anne Ytterdal, malerikonservator i Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger, som henviste videre til Kidane Fanta Gebremariam, kjemiker og førsteamanuensis på laboratoriet ved hennes avdeling. To prøver fra hver av skrinene ble tatt og sendt ditt: En fra de malte frontdekorasjonene og en annen fra bakgrunnen som dekorasjonene ble påført. Bindemiddelanalyse ble utført ved Universitetet i Stavanger i 24. mai 2022.

Hovedformålet med undersøkelsen var identifisering av bindemidlene. Men, siden malingsprøvene inneholder pigmenter, forskte en også å dokumentere dette, som pigmentets natur og kjemiske formel. Undersøkelsene ble utført både på de mottatte prøvene, etter klargjøring av prøvene som tverrsnitt (stratigrafi)og etter innstøping inn i harpiks og polering ved bruk av sandpapir.

Figur 4. Fargesnitt fra MHB.02391. Tverrsnitt av prøve 1 som viser oppbyggingen av malingssekvensene. Treunderlag, grønn, rødoransje og lys gul på toppen. Foto: Kidane Fanta, Stavanger 2022
Figur 5. Sted for prøvetaking fra skrinet. Foto: Haugalandmuseet 2022
Figur 6. Fargesnitt fra MHB.02818. Stratigrafi av prøve 4 Med forskjellige lagene som treunderlag, minium og blå pigmenter. Foto: Kidane Fanta, Stavanger 2022
Figur 7. Sted for prøvetaking fra skrinet. Foto: Haugalandmuseet 2022

Malingsprøveanalysen ble utført i ulike stadier med de følgende analytiske metoder: ▪Nærmere undersøkelse ved bruk av stereomikroskopi og fluorescensmikroskopi. https://snl.no/fluorescensmikroskop

▪Karakterisering av grunnstoffsammensetningen ikke-destruktivt ved bruk av XRF. https://snl.no/r%C3%B8ntgenfluorescensspektrometri

▪Bruk av Fouriertransformert infrarød spektroskopi (FTIR) for bestemmelse av bindemiddelet i maling. https://snl.no/IR-spektroskopi

▪Morfologisk analyse ved bruk av Sveipelektronmikroskopi (SEM) og elementær komposisjonsanalyser gjennom røntgenmikroanalyse – energidispersiv spektroskopi (EDS).
https://www.labaratuar.com/no/testler/malzeme/sem-analizi-sem-eds-analizi/

Figur 8. Backskatter elektron (BSE) Prøve 1: forskjellige forstørrelser. Materialer identifiser,t basert på EDS-analyser: Bly og gips.
Figur 9. BSE-bilde. Prøve 3. Områder valgt for EDS-analyser og de respektive resultatene: bly og gips.
Figur 10. Prøve 3. Overlagrede spektre som viser samsvar mellom mange bånd, med referansespekteret til sinkstearat.
Figur 11. Overlagrede spektre som viser samsvar mellom bånd av prøve 3 (bakside og miniumkomponent) med referansespekteret for minium påført olje.

RESULTATER

Tørkeolje, sannsynligvis linolje, er identifisert som bindemiddelet som brukes i maling for begge typer malte skrin. Dette bekrefter at den folkemaleteknikken som brukes i disse to gjenstandene følger tradisjonen i de nordeuropeiske landene, tidligere beskrevet i artikkelen. Dannelse av metallsåper, stearater, er notert som følge av reaksjonen av oljebindende media med pigmentene som brukes i maling på begge to skrin. Særlig såpeformasjoner av sink- og blysåper etter fettsyrene i bindemiddelet. Disse skyldes sannsynligvis interaksjoner med både sinkpigment (sinkhvitt) og blypigmenter (blyhvitt og røde bly, minium) identifisert i malingsprøvene som ble analysert. Blyhvitt pigmentene er felles for begge to skrinene, mens minium rødt oksid og sinkhvitt pigmenter er assosiert med det blå skrin malt av S. Nodland (MHB.02818). Bruken av disse pigmentene, med bly- og sinkinnhold og deres kjemiske reaksjoner, er nøkkelen som bekrefter at de ble tilsatt det oljeaktige bindemidlet, som vanlig linolje, for å lette tørkingen.

KONKLUSJON

De to skrinene som er omtalt i artikkelen, kom inn til museet i 1936 (MHB.02391) og 1946 (MHB.02818). Dette er første gang en har stilt spørsmål ved, og undersøkt hva en brukte for å male og dekorere skrinene. Det finnes ikke konserveringsrelatert litteratur om malte skrin eller små malte gjenstander, så det var en utfordring å undersøke denne samlingen i museet, og å få dokumentert dette gjennom analyse.

Oljen som ble utvunnet av lin i dyrket i nord-Europa hadde gode tørkeegenskaper, på grunn av det høye innholdet av linolsyre, noe som gjorde at dette ble en vanlig malingstekninkk i Norge, både for kunstnere og amatørmalere.

Bruk av linolje er godt kjent som bindemiddel i maling av utendørs panel. Maletradisjonen for rosemaling (dekor av møbler, dører og vegg i interiør) er også oljebasert. Men det er mindre kjent at en i folkekunsten i Norge også brukte linolje som bindemiddel på små bruksgjenstander som rosemalte skrin, både i grunnfarge og dekorative elementer, noe resultatene av denne analysen bekrefter.

De malte skrinene er vakre å se på, men har også gitt oss verdifull innsikt i hvilke ingredienser Sven Nodland og andre malere trengte for å dekorere trearbeidene sine.

KILDER

ARMINANA TORMO, J. Procedimientos y sus técnicas pictóricas. Universidad de Murcia, 2012. S 2-5

AA. VV.: Las técnicas artísticas. El barroco. Vol. 2. Museo Thyssen-Bornemisza / Akal, Madrid, 2005, p. 41.

CENNINI, C. El libro del Arte. Madrid: Ed. Akal, 2002, sider. 123-125.

GUTTORM FØRRE, Svend Nodland - rosemaler fra førdesfjorden. Årbok for Karmsund, Karmsund Folkemuseum (1995-1996) HUERTAS TORREJON, M. Materiales, procedimientos y técnicas pictóricas II. Universidad Complutense de Madrid. Editorial Akal, 2010, sider 102-146.

LAY. C.L. & Dybing, C.D. (1989). Linseed. En: (R&bbelen, G. Doweney, R.K. and Ashri, A., eds.) Oil Crops of the World, treir breeding and utilization. Mc Graw -Hill. Nueva York. 1989, pp.: 416- 430.

PEDROLA, A. Materiales, procedimientos y técnicas pictóricas. Universidad de Barcelona, 1982, sider. 121-214

SIMMONDS, N.W. Evolution of Crop Plants. Longman Scientific & Technical. London, 1976, pp: 339

VILLARQUIDE JEVENOIS, ANA. La pintura sobre tela I. Historiografia, tecnicas y materiales, vol 1. Ed Nerea. San Sebastian, 2004. Sider: 13-26 og 151-169.

WEBSITES LENKER

CARCELES PASCUAL, JUAN F. La pintura al óleo: fuentes para el estudio de sus orígenes y evolución. Universidad de Sevilla, 2000, sider 8-10. Sist lest: 14.12 2022. https://idus.us.es/bitstream/handle/11441/92402/C%C3%A1rceles%20Pascual%2C%20Juan%20F._La%20pintura%20al%20%C3%B3leo.pdf?sequence=1&isAllowed=

KOO SCHADLER. The Society of Tempera Painters. Sist lest: 07.12.2022 https://www.eggtempera.com/koo-schadler/

KOO SCHADLER, History of egg tempera painting, 2017. Sist lest:07.12.2022 https://www.kooschadler.com/techniques/history-egg-tempera.pdf

Order this image

Share to