Det er interessant å ta en nærmere titt på stedsnavn og geografien på Torvastad. Navnet Torvastad kommer mest sannsynlig av gammelnorsk. torf, som betyr “torv”. Det er og grunn til å tro at navnet har bakgrunn i torvskjæring.. Etterleddet er stad, som kommer av gammelnorsk staðirsom betyr “boplass, oppholdsplass”, et navneledd som ofte dateres til eldre jernalder, men som også kan være yngre (Særheim 1985 og 1986). Vi kan derfor med ganske stor sikkerhet slå fast at navnet Torvastad er svært gammelt, og har sitt opphav i skjæring av torv til brensel. Kan torvmyrene på Torvastad har vært ekstra gode til å spa stikktorv? Og derav har området fått navnet Torvastad?
Hvis en tar turen fra sjølinja på Storasund og vestover, kommer en til Bjørgene, i dag et beplantet og populært friluftsområde. Tidligere kunne en se hele 9 fjelltopper stikke opp, den høyeste, Storabjørg på 67,8 m. Fra alle kanter av strekker gårdsbruka inn mot Bjørgene. I dette området ligger også utmarka og mange av torvmyrene. De største myrene i dag er Stangemyrane, Stampemyr og Hestmyr, alle ligger like sør for Bjørgene. Navnet Torvhodl, som en kalte tørkeplassen til torva, finner en fire steder på Torvastad: på gårdene Vikshåland, Vikingstad, Skjølingstad og Nordbø. Disse stedsnavnene tyder på at en har spadd og tørket torv fra myrene i lang tid på Torvastad. Hvordan var landskapet og torvrettighetene hvis vi går noen hundre år tilbake?
Nils Henrik Tuastad, museumsstyrer ved Haugesund museum 1945-1972 interesserte seg for torvspaing og gjorde en rekke notater om torvmyrer og torvonna ulike steder på Haugalandet. Han viser til matrikkelkommisjonen sin vurdering av «herligheter» til gårdene i Karmsund, ute i sjøbygdene: Stangaland, Avaldsnes og Hetland skipreide. Her var benevnelsen «Ilding til fornødenhet» allment brukt. Tuastad antok at dette betød brenntorv, fordi det ikke var skog på gårdane da. I matrikkelen fra 1668 står det at Storasund har “schiøn kornjord, dertil behøffuende Eng. Ilding til fornødenhed”. De eldste kildene tyder på at det var viktig å sikre seg torvrettigheter og at mange gårder hadde bra tilgang på torv. Nyere kilder, etter 1800, forteller om behovet for å dra til fastlandssida for å sikre seg torv. I ei melding fra bispestolen i 1840 sto det at: «garden Osnes har ingen skov, lidet torv og ussel jordvei». Torvjorda på Storasund tok etter hvert slutt og da leide de torvmyr i Tysvær. De førte gjerne torvet heim på fiskeskøyta og la til lands ved Lahammaren der folk tok imot kvar sine torvlass.” På Spanne er ei stor utspadd torvmyr som heiter Kartmyr. Navn og sagn forteller oss at Kartabuen (folk fra Nord-Karmøy) brukte denne torva (Bygdebok for Torvastad).
En bekreftelse på at de beste myrene på Karmøy kan ha vært utspadde finner vi i Tideskrift for Landmænd, utgitt i 1880. Stiftsagronom Anda skriver at en “uhensigtsmessig Behandling af Torvmyrene […], har paa mange Steder udtømt det forhaandværende Stikktorvmateriale og kun ladet tilbage i Myrene en hel Mængde til Stikktorv ubrugeligt Affald. Paa denne Maadeer en hel Del Torvmyre blevne ødelagte på Karmøen. Flere gaarde der havde allerede for Aar tilbage måttet ty til Indkjøb i til dels dyre Domme af kul og Ved til Brændsel. Det flate myrlandskapet på Torvastad og Karmøy hadde vært en sikker brenselkilde for øyboerne i mange hundre år, men mot slutten av 1800-tallet er tilgangen på denne ressursen i endring. Torvmyrene måtte utnyttes på en ny måte og spaden ble enkelte steder byttet ut med torvmaskina.
Det kan være nyttig å få en forståelse av torvmyras oppbygging, og hvorfor en bruker begrepet utspadde myrer. Det var stor forskjell på myrjord, både fra myr til myr og i de forskjellige myrlagene. Øverste lag i myra var vanligvis ikke så god brenseltorv som litt dypere. Enda dypere i myrlaga ble torva dårligere igjen. De fineste myrene eller myrlaga var spatorv. Det vil si at torva kunne spas opp i rett form, og settes direkte ut til tørking. Men det meste av torva hadde ikke så god kvalitet og ble da eltet i en torvmaskin slik at torva fikk rett form før tørking. Myrjorda var bløt og vassfull når den ble spadd oppi maskina. Den ble eltet rundt og hakket opp og ofte blandet med mer vann i maskina. Den ble så presset ut i en firkantet form nederst på maskina. Torva som kom ut hadde svært gode tørkeegenskaper og god brennverdi, torva ble ble “elta saman til gode, faste torver.» (Årbok for Karmsund 1977-1983) Torva ble så fraktet til torvhodl, det torvet låg og tørka ei stund før den ble krakka.
Etter at torvet hadde stått i krakk ei tid, ble det lagt opp i pjukar kringom på torvhodl. Når torvet vart turt, køyrde dei heim i serskilde torvkjerrer som var lange og låge. Heime la dei torvet i «la» i torvskuten som var lett tilgjengeleg i dei gamle heimehusa». Torvmaskina gjorde at en kunne nytte flere myrer og større del av myrene til å lage brenseltorv. Men når ble de første torvmaskinene tatt ibruk? Noen av de eldste kildene om torvmaskiner finner vi i den skrevne litteraturen – kan de føre oss nærmere et svar her?
Fra midten av 1800-tallet ble det utgitt en rekke bøker og skrifter om torv og torvdrift i Norge. P. Chr. Asbjørnsen skrev i 1868 om «den økende trang til Brændsel» i boken “Torv og torvdrift. Brenntorven ble på mange steder tilvirket på en mer hensiktsmessig måte enn tidligere. Han viser til andre land, der det er «oppfunnet og sammensatt en menge forskjellige maskiner, som er blitt pateterte og anbefalte, men like mange som er «snart opgivne og glemte som uhensigtsmessige». Både P. Chr. Asbjørnesen og andre lot seg inspirere av hvor langt de var kommet i utlandet. Men ut i fra Asbjørnsen og andres nedtegnelser kan vi anta at svært få eller ingen hadde tatt i bruk denne teknologien i 1868. Tideskrift for Landmænd, utgitt i 1880 gir oss litt mer konkrete svar. I artikkelen Torvmaskine for Smaabrug omtales torvmaskinfabrikanten Simon Andreassen:
En ung Mand her fra Øen som havde Anlæg formekaniske Sysler begyndte da at fundere over Muligeden af at arbeide en Torvmaskine saa simpel og billig, at den skulde kunne anskaffes og drives paa de mindste Brug, Oplysninger om Torvmaskinernes Bygning fra en nabo, der havde seet dem paa en udstilling, hjalp ham paa Glid, og om en Tid havde ha en konstruktion færdig.
Det var amtsagronom Andal som første gang omtalte maskinen. I samme tekst beskrives konstruksjonen nøye - en tønneformet maskin som hvem som helst kunne bruke. Etter å ha laget én maskin, forbedret Simon Andreassen den, han fikk raskt bestillinger fra naboer og etter to-tre år var rundt 50 maskiner solgt til de nærmeste bygdene: "de have vundet et udelt godt Omdømme, hvad Produktionsdyktighed og Letdrivelighed angår”. Amtsagronom Anda mente de fortjente å bli kjent utover det lokale distriktet – til andre områder der myrene var like ødelagte som på Karmøy. Vi kan dermed anta at han laget de først torvmaskinene allerede i 1877 eller 1888.
Tidligere museumsstyrer ved Karmsund folkemuseum, Nils Henrik Tuastad omtalte ham som torvmaskinfabrikanten i sin dagbok: «kjøpmann Lorens Storesund, Torvastad, fortel om farfaren Simon Andreasssen, at han arbeidde ei mengd torvmaskinar. Maskineriet meiner han er oppfunnen av bestefaren, for han likte å stulla med slikt. Først arbeidde han maskinane runde, men seinare arbeidde han og firkanta ”tunner”, desse er såleis dei nyaste. ”Kadl”, eller vengene var frå fyrst av tre, men seinare gjekk han over til å få dei støypte i jarn (av Jakobsen) på støyperiet på Storasund i Haugesund. Der laga dei og drivhjul og det andre støypegodset. Nokon av maskinane vart arb. for hestekraft. Lorents fortel at bestefaren reiste kvart år ein tur til Bergen og hadde med seg 10 til 20 nye maskinar, som han selde. Ein gong heldt han på å få ein ordre frå Russland på 40 maskinar; men det gjekk i stå. Simon fabrikerte maskinar så lenge han blei av med dei.»
Sjøl om vi vet svært lite om Simon Andreassen, kan vi anta at han har sett både behovet og muligheten for å utvikle denne enkle maskinen som alle kunne bruke. Det oppis at han solgte maskinen for kr. 60,- i 1880, - noe som var en høy sum den gang. Men vi kan anta at flere gårdbrukere har gått sammen om å kjøpe ei maskin og brukt den sammen i felles utmark.
Samtidig som at de gode torvmyrene på Torvastad og andre steder langs kysten var spadd opp, oppsto det en brenselkrise i landet. Brenselkrisen førte til sterkt sigende priser på kull og koks og interessen for brenntorv i myrene ble vakt. Denne brenselkrisen kan ha hjulpet Simon Andreassen i salget av torvmaskinen. Det var mange som agiterte for «myrsaken», - for å utnytte torvmyrene bedre, både gjennom bøker, skrifter og i avisene. Et resultat av dette arbeidet var at Det norske myrselskap ble stiftet 11. desember 1902. De hadde som formål «tilgodegjørelse av landets myrer».
Myrselskapet jobbet jevnt og trutt for myrsaken og allerede i 1906 lot Myrselskapet lage et diplom som har vært brukt som påskjønnelse og oppmuntring til den som har gjort seg særlig fortjent i sitt arbeid med myrdyrking, brenntorv- eller torvstrødrift. Det første diplomet ble delt ut for konstruksjon av gode torvstrørivere. Fra 1906 til 1952 delte selskapet ut i alt 63 diplomer, hvorav 32 for myrdyrking og 31 for torvteknisk utnyttelse m.v. til vel fortjente personer i de forskjellige strøk av landet. 2
På en jubileumsutstillingen «Brændtorvutstillingen» i 1914 kunne alle se Simon Storesund sin torvmaskin: «Simon A. Storesund, Karrnøen hadde utstillet en liten torvmaskin ute i torvbruksgaarden. Maskinen. er,[…] anordnet for· haandkraft […] Den nu over otti aar gamle mand har i aarenes løp personlig arbeidet over 400 maskiner maken til den utstillede og disse er nu i bruk paa Vestlandet · fra Egersund og til et stykke nordenfor Bergen. Han er blit tildelt utstillingens takkediplom."
Oppfinnsomhet, godt håndverk, utspadde torvmyrer og brenselkrise kan ha vært faktorer som bidro til torvmaskinfabrikant Simon Andreassens suksess. Hans maskiner ble viden kjent og sannsynligvis solgt over store deler av Vestlandet. De utfordringer som P. Chr. Asbjørnsen pekte på i 1868, løste Simon Andreassen med glans. Han løste en utfordring, med å konstruere en enkel torvmaskin som "alle" kunne bruke og han traff et behov i markedet. Simon produserte i gjennomsnitt ti torvmaskiner i året i en periode på 37 år, fra 1877 til 1914. Torvmaskinen som ble stilt ut på jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 var kanskje hans siste produksjon?
"Tidsskrift for Landmænd" årg. 1880: Torvmaskine for Smaabrugere, s. 349: Torvmaskine for Smaabrug, skrevet av amtsagronom Andal. PDF skannet av Nasjonalbiblioteket.
Asbjørnsen, P. Chr: Torv og torvdrift (1868):
https://www.nb.no/items/7ee76f720e59f1b5722a08ce11fa158e?page=3&searchText=torv%20og%20torvdrift. Lastet ned 22.12.2022
Falkeid, Kolbein (1998): Torv, slit og trivsel på Haugalandet:
https://www.nb.no/items/7902d3cda75bd2b2b1b524514ec576ff?page=117&searchText=Torv%20og%20Torvdrift. Lastet ned 22.12.2022
Meddelelser fra Det norske myrselskap 1914.
https://nibio.brage.unit.no/nibio-xmlui/bitstream/handle/11250/2479411/Det-norske-myrselskap-1914.pdf?sequence=1&isAllowed=y. Lastet ned 22.12.2022
Meddelelser fra Det norske myrselskap 1915. 13de aargang. Redigert av Torvingeniør J. G. Taulow. Det norsk myrselskaps sekretær.
File:///C:/Users/kfgpv/Downloads/Det-norske-myrselskap-1915.pdf. Lastet ned 22.12.2022
Rasmussen, Arne: Om torv og torvindustri (1908):
https://www.nb.no/items/5c85c15a627ca5681fed01cc2a19b4b7?page=0&searchText=Torvmaskin. Lastet ned 22.12.2022
Særheim, Inge (1985): Stadnamn fortel historie. Stavanger: Universitetsforlaget
Særheim, Inge. Namn og stader i Rogaland (1986)
Jordbruk og fiske på Karmøy 1900-1940, i Årbok for Karmsund 1977-1983
Opplysningsarkivet, O.A. 300, Karmsund folkemuseums arkiv
