Broderikunsten som nesten forsvant- igjen

Ensidig plattsøm er en teknikk som med rette kan kalles bærekraftig fordi man brukte bare halvparten av trådmengden, derav blir teknikken også kalt sparesøm eller overflatesøm. Det vil si at stingene er nærmest usynlig på baksiden.

Ordet "sauma" kommer av verbet "å saume" som er det gammelnorske ordet for å sy/brodere, noe som er blitt bevart i Oppdalsdialekta i form av "sa'um". "Å saum ti" var fra gammelt av den gamle lokale benevnelse for å brodere og er fortsatt i bruk den dag i dag.

Vi skal tilbake til en rundreise i 1946 som skulle få betydning for bevaring av denne broderitekknikken.

Bøhn`s jakt etter åkle i 1946

I perioden 1898-1936 ble det innkjøpt 8 broderte åkle med teknikken ensidig plattsøm til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, alle kom fra Oppdal. Videre ble det funnet 6 lignende åkle ved andre museer, totalt en samling på 14 åkle, 13 av disse fra Oppdal og ett fra Dovre (Bøhn1953).

Med utgangspunkt i at de fleste åkle med denne teknikken kom fra Oppdal, foretok konservator Tora Sandahl Bøhn en firedagers rundreise i regi av Nordendfjeldske Kunstindustrimuseum høsten 1946 i bygda. Formålet var å få registrert flere åkle og skaffe til veie flere opplysninger om hvem som kunne ha utført broderiene.

Hun beskriver at hun nærmest under tilfeldige møter med bondekoner fant og registrert hele 14 åkle. Bøhn understreker at broderte fellåkle i denne teknikken var så godt som glemt inntil hun kom til denne bygda (Bøhn 1953:62). Åkleene ble kalt for saumaåkle i Oppdal.

Det helt spesielle for vårt område er at saumaåkle tidlig på 1800-talet ble brodert på toskaftet hjemmevevd ullstoff, mens man ellers i landet brukte veveteknikker uten broderier, eksempelvis skillbragd på skinnfell.

Med sine spesielle mønsterkomposisjoner og broderiteknikker kan dette dermed se ut til å være særegen broderikunst for Oppdal
(Bøhn 1953)

Bøhn sikret dermed ytterligere kunnskap om denne typen åkle med en samling som dermed ble fordoblet under sin reise i Oppdal.

I nyere tid (1998-2000) har Trøndelag Folkemuseum og Sør-Trøndelag Husflidslag registrert hele 6300 fellåkle i privat eie. Kun 14 viste seg å være sauma-åkle, alle fra Oppdal.

Fra åkle til lauslommer, votter og sjal

I løpet av siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900- tallet ser vi at teknikken med enisdig plattsøm fikk større utbredelse også på andre tekstiler med andre bruksområder. Behovet for fellåkle forsvant ved innføring av dyner, slik at behov og bruk ble endret. Broderitradisjonen forstatte, noe vi kan se på eksempelvis stakker(unnstakker), votter, sjal, mansjetter og lauslommer.

Fra brodering på større flater med kompliserte mønsterkomposisjoner som på åkle, ser vi nå en forenkling av mønster og komposisjoner på de mindre tekstilene utover på 1900-tallet.

Men hvem stod bak broderiene?

Vet vi noe om hvem som kan ha produsert disse vakre broderiene? Det var også et viktig spørsmål Bøhn ville ha svar på under sin rundreise i Oppdal og vi får oppgitt en rekke navn.

I samtaler med bygdefolket opplyser hun at den eldste kjente broderersken sannsynligvis var Mali Ingebrigtsdatter fra Vognild. Av andre kvinner fra Oppdal nevnes Kari Bøaseter og Sigrid åt "fargara" fra Mjøen som hadde sitt virke på slutten av 1800-tallet.

Dørdi Ørstad (1862-1954) fra Hullberget på Lønset var 80 år da hun traff Bøhn og var den eneste dalevende brodererske som var aktiv og hadde hele sitt liv brodert "kunstsøm" på underskjørt, duker og lignende (Bøhn 1953:74).

Eli Horvli (1865-1940), opprinnelig fra Sunndal, Mattis-Marit Barstad (1829-1914) frå Vågå, og det eneste kjente mannlige navnet Petter "såmar" eller "syar" fra Dovre. Opprinnelig født i Sverige som Petter Nilsen (1842 eller 1844- 1911) og skal ha holdt til i fjella mellom Folldal og Oppdal som saugjeter. På vinters tid dro han omkring i bygdene rundt Dovrefjell og Oppdal der han sydde, strikka og broderte for folk (Bøhn 1953, Tallerås 1999). Åkleet (OBM-1734) som vi har i Oppdalsmuseets samlinger skal være brodert av Petter, et lignende åkle kan man se på Kongsvold Fjellstue. Stilen skiller seg ut fra saumen på åklea fra Oppdal.

Ofte er det brodert initialer og årstall på åkle. Dette kan være en god kilde til å finne ut hvem åklea har tilhørt, men i noen tilfeller kan vi også finne ut hvem som har utført broderiene.

Ett eksempel vi ønsker å vise til er Marit Mikkelsdatter Skarsem (1827-1920). Hun giftet seg med Georg Larsen Aas (1824-1854) fra Trondheim som hadde familierelasjoner til handelsfullmektige og kjøpmenn. Det skal visstnok være i Trondheim at Marit hadde lært seg å brodere, følge Bøhn. Marit flyttet tilbake til Oppdal som ung enke og giftet seg på ny med Rasmus Gulaker og bodde på gården Nedre Gulaker hvor de fikk 3 barn.

Det er fra denne gården det i 2020 ble innlevert en understakk (OBM-4873) på Oppdalsmuseet, som viste seg å ha vært fyll i en sengebost på sætra i Gjevilvassdalen. Et saumaåkle (OK-01151) som nå befinner seg på Nasjonalmuseet stammer også herfra. Åkleet er brodert med initialene "IR DG 1865".

Det har tidligere ikke vært kjent hvem som har brodert hverken åkle eller stakk.

Informasjon både i bygdeboka og slektsheftet gir interessante opplysninger som kanskje kan føre oss nærmere et svar. På åkleet finner vi igjen initialene til Marits datter, Ildrid og åkleet ble brodert med årstall 1865, og vi leser at det er året etter datteren kom til verden.

Vi kjenner til at flere åkle og andre tekstiler ble brodert og gitt i gave i forbindelse med høytid og feiring. Slik kan initialene I står for Ildri, RD for Rasmussdatter, G for Gulaker. At Marit nevnes av Bøhn som kjente brodersker i bygda og sammenfall av datterens initialer og årstall, kan det være stor sannsynlighet for at Marit broderte dette åkleet.

Stakken (OBM-4873) som ble funnet har en særegen mønsterkombinasjon og utviser god kvalitet, slik som åkleet. Kan det også være at Marit har brodert stakken med inspirasjon fra borgermiljøet i Trondheim?

Tekstilkunsteren Kari H. Haugen (1845-1916)

Til slutt må vi nevne Kari Hansdatter Haugen fra Storlidalen som hadde sin mest aktive periode på slutten av 1800-tallet. Hun var kjent for sitt kvalitetsarbeid og en "særs dyktig syerske". I følge Karis sønn broderte hun flere senge-åklær og andre mindre arbeider som tørklær, votter og skjørteborder (Rolvsjord pers.medl 2020, Rolvsjord 2011, Midtskog 2010). Etter at hun døde i 1916 omtaler lokalhistoriker Engel Meslo i Fjellposten (1916) Kari som svært begavet, spesielt hennes mesterlige evner når det kommer til fargekombinasjoner. Oppdalsmuseet har 2 åkle i sine samlinger som Kari og trolig hennes mor Eli har brodert. Vi vet at en rekke av Karis håndtverk er ivaretatt av hennes etterkommere i dag.

Bøhn konkluderte med at ..."kunstsømmen i disse trakter ble drevet i en vesentlig grad som binæring av folk i små kår"(1953: ).

Ut fra informasjon innhentet om Kari Haugen kan dette trolig tolkes som en sannhet med modifikasjoner. Kari kom fra en større gard med tjenestefolk og hadde dermed bedre tid til å utøve sine kunsnteriske evner.

Når vi i løpet av 1900-tallet ser at flere mindre tekstiler blir langt vanligere å brodere med ensidig plattsøm, kan det tyde på av flere kunne tilegne seg teknikken med enklere mønster. Funn av flere saumastakker rundt omkring i bygda kan indikere det. Ingen mønster ser ut til være like og man har kunnet tillate seg utstrakt bruk av fri fantasi.

At flere broderte for andre på oppdrag som attåtnæring er ingen tvil. Vi ser også eksempler på at broderier ble utført som ledd i en tradisjon rundt omkring på gårdene i forbindelse med medgift, dåp, giftermål, eller som generell hverdagsaktivitet og behov som ledd i motestrømninger.

Åkle vi antar kan være brodert av Marit Aas Gulaker i 1865

Hvor kom inspirasjonen fra?

Oppdal ble av fylkeskonservator Sigurd O. Tiller i en artikkel i adresseavisa 1972 beskrevet som «en av landets fremste bygder på folkekunstens områder» (Dalgård 1979:31). Tiller pekte nettopp mot den vakre treskurden og tekstilkunsten spesielt.

Kjente Oppdalskunstnere som Erik og Knut Horne, Jon Olsen Skorem og Tørres Uv arbeidet med skurd og maling på slutten av 1700-tallet. Videre utover på 1800-tallet har vi Sjursån, - nasjonalt og internasjonalt kjente Ole Moene, Sjur Jamtsæter og Røtveikarane, for å nevne noen (Dalgård 1979).

Hvis vi ser nærmere på mønster og mønsterkomposisjoner fra kjente lokale treskjærerer og malere fra Oppdal kan man se klare likheter i motiv og dekor på bordduker, åkle og flere andre tekstiler (Rolvsjord 2011).

I den forbindelse er det verd å nevne Midthaugkarene som var husmenn, men også kjent for sine arbeider innen rosemaling og treskjærerkunst. Årene 1810-1830 beskrives som deres mest virksomme periode (Høgseth 2001). Det interessante dukker opp når vi leser i bygdeboka at den ene broren Ole (1793-1844) var gift med Gjertrud Semingsdatter Storli (1792-1884). Gjertrud nevnes nemlig av Bøhn (1953) som en av de kjente og dyktige broderskene i sin undersøkelse.

Oppdalsmuset har en spisslede (OBM-0993) i samlingene som antas å være malt av Midtahaugkarane og kan tjene som eksempel til sammenligning med broderidetaljer vi finner igjen på ulike åkle. Flere utskjærte skap og mindre prydgjenstander fra Oppdal men også fra Trøndelag generelt utviser store likheter med rosetter en finner igjen på de eldste broderiene, likeså spissruter og roser (Rolvsjord 2011).

Med store tradisjoner innen kunsthåndtverk levner det liten tvil om at de ulike håndtverkstradisjoner har hatt et godt utgangspunkt for inspirasjon av hverandres teknikker og som del av moten samfunnet generelt var del av (Rolvsjord 2011, Rolvsjord, 2012).

Immateriell kulturarv og tradisjonsbærere

Vi har tidligere nevnt Ingebjørg Rise (80) som har vært og fortsatt er en viktig bidragsyter i å videreføre interessen og kunnskapen om broderiteknikken. Fra å være den eneste tradisjonsbæreren på 1990-tallet har det siden blitt organisert flere kurs, skrevet artikler og ny fordypning i emnet (Rolvsjord 2011, 2012).

Oppdalsmuseet har i mange år hatt fokus på formidling og kunnskapsoverføring når det kommer til håndtverkstradisjoner og har fulgt opp med samarbeid om nye utstillinger, demonstrasjoner og "speedkurs i saum ti".

Denne særegne broderikunsten er vår lokale kulturav som vi har mål om å ta vare på, lære bort og fortelle historier om.

Det er uklart hvor mange objekter med ensidig plattsøm som er bevart andre steder i landet i dag. Rundt vår egen region er lite bevart av tilsvarende broderier slik som i Rennebu og Orkdalsområdet (Rolvsjord 2022).

Er det flere som bruker teknikken i dag? Enkelte områder ser ut til å ha gjort det, deriblant broderiene som finnes på skaut og forkle på Åmlidrakta i Aust- Agder (Rolvsjord 2011) og et sjal som Hølonda Husflidslag har rekonsturert.

Det hadde vært interessant å få en fullstendig kartlegging og oversikt over aktiv bruk og tradisjonsoverføring av denne teknikken på landsbasis.

For de som er interessert i å vite mer om mønsteroverføring og teknikker anbefales det å lese "Sauma-åklær, et fargespill med nål og tråd (Rolsvsjord 2011).

Til sammen har Oppdalsmuseet i dag 30 tekstilobjekter brodert med ensidig plattsøm. Et utvalg av disse kan du se i vår digitale utstilling "Særegen broderikunst fra Oppdal" ved å klikke på lenken nedenfor.

Kilder

Bjerkås, Ola 2017, Gards- og slektshistorie fra Oppdal Bind VII

Bøhn, Tora Sandal 1953, "Saumaåklær fra Oppdal", Særtrykk i By og Bygd 7. årgang 1950-51, Norsk Folkemuseum

Dalslåen, Astrid 1979, "Vevnad og prydsaum" i Kunst og kunstnarar i Oppdal, Red., Olav Dalgård, Tanum-Norli

Høgseth, Grete 2001, Gards- og slektshistorie fra Oppdal Bind I

Midtskog, Aase 2010, "Et saumaåkle fra Storlidalen", i Bøgda vår, Oppdal historielag

Oppdalsmuseets arkiver

Prestmoen Tallerås, Kristine 1999, "Per syar/Petter Såmar", i Årbok for Nord- Østerdalen 1999

Rise, Ola J 1951, Oppdalsboka II

Rolvsjord, Anne Ragnhild 2011, "Sauma-åklær, et fargespill med Nål og Tråd", sem. oppg. Tekstilkultur, Vestnorsk Kulturakademi/Høgskolen i Bergen

Rolvsjord, Anne Ragnhild 2012, "Saumaåkle- en lokal kulturarv", i Bøgda Vår, Oppdal historielag

Røkke Ruud, Gunn Inger 2021, "En liten minnebok om familien Aas", i anledning slektstreff 2021

Vatne, Turid Rivertz 2011, "Mye glede i gamle tradisjoner", i bladet Familien

Viken, Ingeborg 1979, "Treskurd og rosemåling i Oppdal 1750-1870", i Kunst og kunstnarar frå Oppdal, Red., Olav Dalgård, Tanum -Nordli